VERDENSPOLITIKK Hva er egentlig Yinon-planen? Hva er dens formål? Hvordan er denne planen relevant i dag? For å få et helhetlig innblikk i hva planen innebærer må vi henvende oss til historien. I dette leserinnlegget besvarer Sergei spørsmålene og gir oss et større innblikk i geopolitikken i Midtøsten.
I moderne tid har idéen om et Stor-Israel blitt kalt Yinon-planen etter Oded Yinon, en tidligere senior-tjenestemann ved det israelske utenriksdepartementet, som på 1980-tallet publiserte en lengre artikkel i det sionistiske tidsskriftet «Kivunim» (Retninger) med tittelen «En strategi for Israel».
I artikkelen anga Yinon blant annet at Libanon burde deles opp i fem ulike mikrostater, der én ble kontrollert av Israel. Han hadde også troen på at fredsavtalen fra 1978 signert av Menachem Begin og Egypts Anwar Sadat, ville komme til å vise seg mislykket. Han beskrev også at et av Israels mål på 1980-tallet skulle være en «lemlestelse av Egypt», et land han beskrev som et «lik». Yinon betraktet Irak, med sin oljemessige rikdom, for å være Israels største trussel. Han skrev videre at Iran-Irak-krigen ville splitte opp Irak, og at oppløsningen av Irak ville være et strategisk viktig israelsk mål. Den annonserte oppsplittingen av Irak viste seg dog ikke å skje fyllest, men dette ble «tilfeldigvis» senere korrigert for Israel ved USAs sionist-inspirerte invasjon av Irak, basert på løgner om masseødeleggelsesvåpen.
Oded Yinon var også en tidligere rådgiver til Ariel Sharon; bedre kjent som «Slakteren av Beirut» da han beordret en massakre av 3 500 ubevæpnede palestinere i en flyktningleir.
Men Yinon-planen, eller kanskje bedre kjent på engelsk som «The Greater Israel project», er ikke ny, og har eldre røtter enn som så. Tankegangen bak «Stor-Israel» er til dels basert på gamle semittiske skrifter i den hebraiske bibelen, eller «Torah», der territoriet til den jødiske lederen kong David ca. 1000 f.Kr. ble beskrevet i detalj. Dette var noe som den ungarske jøden Theodor Herzl, grunnleggeren av den første sionistiske maktbevegelsen og initiativtakeren til The World Zionist Organization i 1897, agiterte sterkt for i sin lille bok «Der Judenstaat» (Jødestaten): «Idéen jeg har utviklet i denne pamfletten er av gammel opprinnelse – det er gjenopprettelsen av den jødiske stat …»
Theodore Herzl konspirerte sammen med andre jøder i sin maktorganisasjon for innfrielse av de eldgamle kravene om å gjenopplive staten Israel flere tusen år etter dens fall. Theodore Herzl skrev følgende: « ‘Det lovede landet’ (Israel) strekker seg fra Nilen opp til Eufrat, den inkluderer deler av Syria og Libanon.» The World Zionist Organization gjorde dermed felles front med andre jødiske maktpersoner og maktorganisasjoner som B’nai B’rith, Jewish Agency samt bankmenn i storfinansen som blant annet Jacob Schiff, Walter Rothschild, Otto Warburg, David Wolffsohn og Chaim Weizmann. Weizmann ble for øvrig senere Israels første president.
World Zionist Organizations krav på territorium var blant annet:
- Kontroll over Sør-Libanon til Sidon opp til Litani-elven.
- Kontroll over de syriske Golanhøydene, Hauran-platået og Deraa.
- Kontroll over Hijaz-jernbanen fra Deraa til Amman, samt kontroll over Jordan og Akababukten.
Planen for jødisk okkupasjon av territorium var omstridt den gang, og til den dag i dag er det åpenbart fortsatt mange jøder og andre sionistiske politikere som anser at Palestina ikke er nok, og at kravet om et «Stor-Israel» er berettiget under henvisning til deres semittiske skrifter som angivelig beskriver hvordan «jødenes land» så ut for flere tusen år siden under den jødiske kong David. Disse støtter seg på den jødiske tro og forestillingen om at «Stor-Israel» er noe man er berettiget til basert på at jødenes gud Jahve har lovet denne landmassen til det jødiske folket.
I 1917 ble en bakromsavtale inngått med Walter Rothschild og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour, den såkalte Balfourerklæringen. I et brev signert Balfour lovte den britiske regjeringen jødene et hjemland i Palestina med betingelsen at ikke-jødiske rettigheter skulle bli ivaretatt. Tvert imot, som historien har vist, har palestinernes nasjonale suverenitet blitt motarbeidet på alle punkter, og de er i dag utsatt for et systematisk folkemord og terror av en økende jødisk makt. Det samme angår oss europeere, som i dag utsettes for folkeutbytte i form av masseinnvandringen.
I 1933 respekterte nasjonalsosialistene i Tyskland Balfourerklæringen tross alt som legitim og anså det som en mulighet å samarbeide med sionistene (selv om de hadde erklært «krig» mot Tyskland med boikotter samme år) for å forflytte jødene til Palestina. Jødene var med god grunn regnet som et meget subversivt og destruktivt element i Tyskland, blant annet på grunn av deres samfunnsutsuging gjennom storkontrollen av media, bankvesen, finanskapital, og ikke minst det faktum at det ledende sjiktet i den kommunistiske bevegelsen, som var ansvarlig for Novemberrevolusjonen i 1918–1919 var jøder, eksempelvis Rosa Luxembourg, Kurt Eisner, Paul Levin, Franz Mehring, Leo Jogiches, Ernst Toller, Erich Müsam, Emil Barth, Gustav Landauer, Eugen Levine og Karl Radek.
For å minske deres folkefiendtlige innflytelse ble det dermed vedtatt at den beste løsningen for Tyskland og begge parters velferd ville være å sende den undergravende minoriteten ut fra Det tredje rike. Nasjonalsosialistene inngikk derfor den såkalte Haavara-avtalen med Den tyske sionistforeningen og Anglo-Palestinske banken, under direktiv av Jewish Agency for Israel, om å la jøder utvandre med sine eiendeler til Palestina. Fra 1933 til 1939 utvandret cirka 60 000 jøder på egen akkord, men da dette var frivillig var det mange jøder som likevel valgte å bli fastboende og forankre seg i Tyskland. Noen av disse jødene aksepterte ikke det nasjonalsosialistiske Tyskland og fortsatte med stor forakt ulike folkefiendtlige, kommunistiske og undergravende aktiviteter.
Etter den meningsløse andre verdenskrigen, som general George Patton senere benevnte som en «semittisk hevn», ble staten Israel i 1948 offisielt kunngjort og anerkjent av USAs president Harry Truman. Igjen ble Palestina annektert av fremmede krefter og den jødiske makten presset på mot det allerede lidende palestinske folket, et folk som jøder i dag nekter en gang å anse eksisterer.
Når vi ser på fortiden blir det enklere å trekke tråder for å bedre forstå hva som skjer i dag. Derfor er historien et viktig element i vår forståelse av verden.
Det kan konkluderes at Yinon-planen for storekspansjon av Israel er som en taktisk plan som den dag i dag er vel i live og pågår delvis for å gjenopprette en større jødisk stat og for å balkanisere, samt destabilisere land i Midtøsten og det arabiske folket som jøder ser på som en «trussel». Hensikten er at Israel enklere skal kunne okkupere nærliggende land for å ekspandere i fremtiden. Dette er helt klart når vi ser tilbake på kravene til sionistene, som fremmer den samme folkefiendtlige verdenspolitikken som for hundre år tilbake. Ekspansjon av Israel blir også et klart faktum når vi ser på Israels territorielle tidskart og USAs mangfoldige år med utenrikspolitikk som fullstendig støtter sionismen og Israels ekspansive strategiske mål.
Israel er i dag ikke mer enn en terrorstat; et utleveringssikkert skalkeskjul for kriminelle og ulike svindlere av alle sorter, hvor ikke-jøder daglig undertrykkes, samt en sexslave-industri med hvite slaviske kvinner, noe som er en milliardindustri. Dessuten har Israel et uinspisert atomvåpenarsenal – sannsynligvis store mengder som de har anriket siden 60-tallet i Dimona med et «Samson-alternativ» i spissen av det hele: en verdenstrussel om massegjengjeldelse med atomvåpen om de skulle bli utsatt for noen form av betydelig motstand.
Faktum er at USA som Israels årlige milliard-sponsor og personlige leverandør av våpen og utrustning med ivrige folkeforræder-lakeier i spissen har utført den samme terror de løgnaktig hevder de kjemper mot ved å grunnløst bombe og destabilisere ulike nærliggende land som Israel anser som fiender, eksempelvis Jordan, Libanon, Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria. For disse onde handlingene står Amerika sammen med Israel, og de har total støtte av ulike internasjonale organer for sin nådeløse sionistiske terrorpolitikk, med vesten og våre folkeforrædere i Europa som atter sine evige støttespillere.
Det er på overtid at politikerpakket, disse verdensterroristene og forræderne endelig blir holdt ansvarlige for sitt svik av vårt folk og sine handlinger.
/Sergei
Videre lesning:
«En strategi for Israel»
