Wilhelm Tell og Palnatoke

HISTORIE Den 18. november 1307 skal den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell ha skutt ned et eple som var plassert på sin sønns hode. Denne legenden har dog opprinnelig nordisk opphav.

Det var den 18. november 1307 som Wilhelm Tell-legenden skal ha oppstått. Den første referansen til Wilhelm Tell er fra 1474 i boken «Sarnens hvite bok» (Weisses Buch von Sarnen) av Hans Schreiber. Boken er et sammendrag av dokumenter fra middelalderen og omhandler Sveits’ historie. Sarnen er et område midt i Sveits.

Ifølge legenden var Wilhelm Tell en mesterskytter med armbrøst som drepte den tyranniske fogden Hermann Gessler fra Augsburg, Østerrike, som styrte over området Altdorf i Sveits. Da Tell nektet å underkaste seg Gessler, tenkte den østerrikske fogden ut en straff som gikk ut på at Tell skulle skyte ned et eple fra sønnens hode. Hvis testen mislyktes, skulle begge dø.

Tell tok opp to piler og skjøt ned eplet, og da Gessler senere spurte hvorfor Tell hadde to piler, svarte han at den andre pilen skulle drepe Gessler hvis hans første pil tilfeldigvis drepte sønnen. Tell ble tatt til fange, men klarte å rømme og drepte senere Gessler med den andre pilen.

Motivene som beskrives i Wilhelm Tell-legenden finnes i en rekke andre, tidligere eller samtidige, germanske folkesagn. Som for eksempel fortellingen om Egil i den tyske Didrikssagaen fra slutten av 1200-tallet, som handler om den østgotiske kongen Teoderik den store. Helten Egil, som hadde to brødre hvorav en var Volund, var en dyktig bueskytter som bekjempet jetter med pilene sine. I sagaen tvinges han av kong Nidung til å skyte ned et eple fra sin treårige sønns hode og sparer to piler for å bruke mot kongen hvis han skulle mislykkes. Til forskjell fra Wilhelm Tell-legenden blir Egil ikke straffet, men hyllet av kongen for å ha uttalt seg så dristig mot ham.

En engelsk ballade fra 1505 handler også om en bueskytter som skjøt ned et eple fra sin sønns hode. Han het William av Cloudesley og anses å ha felles trekk med Robin Hood. Jakob Grimm forteller i Tysk mytologi om en Hemmin Wulf, eller von Wulfen, av Wewelsflet i Holstein, som på 1400-tallet havnet i Wilhelm Tells situasjon.

Til tross for at det som beskrives i legenden om Wilhelm Tell ble fortalt tidligere eller samtidig i både Tyskland og England, dukket det allerede i 1760 opp et skrift i Bern som hevdet at fortellingen opprinnelig kom fra Norden og egentlig handlet om vikingen Palnatoke (som for øvrig også Grimm nevner).

Simeon Uriel Freudenberger publiserte dette skriftet anonymt, sannsynligvis fordi han ante at det ville være upopulært å frata Sveits den nasjonalhelten som selv i dag mange sveitsere betrakter som en historisk person.

Palnatoke, eller Toke Palnasson, var en jomsviking som levde på slutten av 900-tallet. Jomsvikingene tilhørte et vikingbrorskap som var elitekrigere. Palnatoke var en dansk høvding fra Fyn og skal ifølge Jomsvikingasagaen ha anlagt sjøborgen Jomsborg, som var jomsvikingenes høyborg.

Palnatoke skal også ha vært fosterfar til Svein Tjugeskjegg som var sønn av den danske kongen Harald Blåtann. Svein Tjugeskjegg, som var hedning, ledet senere et opprør mot Harald Blåtann som ville innføre kristendommen i Danmark. Opprøret lyktes og resulterte i at danskene avsverget kristendommen under den nye kongen Svein Tjugeskjegg, som ble støttet militært av Palnatoke.

Det finnes flere skildringer rundt Harald Blåtanns død, men noen kilder oppgir at han ble drept av mesterskytteren Palnatoke i strid, muligens i et bakhold med en dødelig pil i bakhodet. I den fortellingen om Palnatoke som antas å ha gitt opphav til legenden om Wilhelm Tell, opptrer Palnatoke nettopp som en bueskytter. Denne sagaen deler hovedtrekkene med alle sagaene ovenfor (og andre som finnes) og er verdens eldste nedskrevne fortelling om denne hendelsen.

Sagaen finnes i historieskriveren Saxo Grammaticus’ Gesta Danorum (Danenes historie) fra slutten av 1100-tallet. I bok 10, kapittel 7 («Harald Blåtann») forteller Saxo Grammaticus om hvordan Palnatoke, eller «Toke» som han kaller ham, dreper Harald Blåtann.

Palnatoke, som «med sin dyktighet overgikk sine medsoldater», hadde pådratt seg mange misunnelige fiender blant sine medsoldater. Under et gilde skrøt han av at han kunne skyte ned et eple fra en stav på lang avstand. Hans motstandere, som hadde kongens øre, rapporterte dette skrytet til kongen. Som en grusom prøve på Palnatokes ferdigheter, beordret kongen ham til å utføre dette skuddet – men med sin egen sønn som mål i stedet for en stav. Idet Palnatoke gjorde seg klar til å skyte, trakk han tre piler fra koggeret sitt.

Gesta Danorum er skrevet på latin og har i årenes løp blitt oversatt til dansk og engelsk flere ganger. Nedenfor er Alan Dundes engelske oversettelse fra boken «The Apple-Shot: Interpreting the Legend of William Tell». Gesta Danorum kan leses på dansk her.

Toko, who had been for some time in the service of the king [Harald Bluetooth], had, by the deeds in which he surpassed his fellow-soldiers, made several enemies of his virtues. One day, when he had drunk rather much, he boasted to those who were at table with him, that his skill in archery was such that he could hit, with the first shot of an arrow, ever so small an apple set on the top of a wand at a considerable distance.

His detractors hearing these words, lost no time in conveying them to the ears of the king. But the wickedness of the prince speedily conveyed the confidence of the father to the peril of the son, ordering the sweetest pledge of his life to stand instead of the wand, from whom, if the utterer of the boast did not strike down the apple which was placed on him at the first shot of his arrow, he should with his own head pay the penalty of his idle boast…

When the youth was led forth, Toko carefully admonished him to receive the whiz of the coming arrow as steadily as possible, with attentive ears, and without moving his head, lest by a slight motion of his body he should frustrate the experience of his well-tried skill. He made him also, as a means of diminishing his apprehension, stand with his back to him, lest he should be terrified at the sight of the arrow.

He then drew three arrows from his quiver, and the first he shot struck the proposed mark. Toko then being asked by the king why he had taken so many arrows out of his quiver, when he was to make but one trial with the bow, «That I might avenge on thee,» said he, «the error of the first by the points of the others, lest my innocence might hap to be afflicted and thy injustice to go unpunished!

Konflikten med Harald Blåtann resulterte senere i kamp der Palnatoke hevner seg på kongen med en pil.