HISTORIE Den 18. november 1307 skal den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell ha skutt ned et eple som var plassert på sin sønns hode. Denne legenden har dog opprinnelig nordisk opphav.
Det var den 18. november 1307 som Wilhelm Tell-legenden skal ha oppstått. Den første referansen til Wilhelm Tell er fra 1474 i boken «Sarnens hvite bok» (Weisses Buch von Sarnen) av Hans Schreiber. Boken er et sammendrag av dokumenter fra middelalderen og omhandler Sveits’ historie. Sarnen er et område midt i Sveits.
Ifølge legenden var Wilhelm Tell en mesterskytter med armbrøst, som drepte den tyranniske fogden Hermann Gessler fra Aubsburg i Østerrike, som hersket over området Altdorf i Sveits. Da Tell nektet å underkaste seg Gessler fant den østerrikske fogden på en straff som gikk ut på at Tell skulle skyte ned et eple fra sin sønns hode. Hvis testen mislyktes skulle begge dø.
Tell tok opp to piler og skjøt ned eplet. Da Gessler spurte hvorfor Tell hadde to piler svarte han at den andre pilen skulle drepe Gessler hvis den første drepte sønnen. Tell ble tatt til fange, men klarte å rømme og drepte så Gessler med den andre pilen.
Motivene som beskrives i Wilhelm Tell-legenden finnes i flere andre, tidligere og fra samme tid, germanske folkefortellinger. En slik er fortellingen om Egil i den Tyske Didriksagaen fra slutten av 1200-tallet, som handler om den østgotiske kongen Theoderik den store. Helten Egil, som hadde to brødre, hvis en var Völund, var en talentfull bueskytter som sloss mot kjemper med pilene sine. I sagaen tvinges han av kong Nidung til å skyte ned et eple fra sin tre år gamle sønns hode, og sparer to piler for å bruke mot kongen hvis han skulle feile. I motsetning til Wilhelm Tell-legenden blir ikke Egil straffet, men prises av kongen for at han var så modig ovenfor ham.
En engelsk ballade fra 1505 handler også om en bueskytter som skjøt ned et eple fra sin sønns hode. Han het William av Cloudesley og regnes for å ha fellestrekk med Robin Hood. Jacob Grimm forteller i «Deutsche Mythologie» om en Hemmin Wulf, eller von Wulfen, av Wewelsflet i Holstein, som på 1400-tallet havnet i Wilhelm Tells situasjon.
Til tross for at det som beskrives i legenden om Wilhelm Tell har blitt fortalt tidligere eller samtidig i både Tyskland og England dukket det allerede i 1760 opp en skrift i Bern som mener at fortellingen opprinnelig kommer fra Norden og i virkeligheten handler om vikingen Palnatoke (som forøvrig også Grimm nevner).
Simeon Uriel Freudenberger publiserte denne skriften anonymt, sannsynligvis fordi han tenkte at det ville være upopulært å frata Sveits nasjonalhelten som fortsatt i dag mange sveitsere betrakter som en historisk person.
Toke Palnersson, Palnatoke, var en jomsviking som levde på slutten av 900-tallet. Jomsvikingene tilhørte et vikingbrorskap som var elitekrigere. Palnatoke var en dansk høvding fra Fyn og skal ifølge Jomsvikingenes saga ha bygget sjøborgen Jomsborg, som var jomsvikingenes høyborg.
Palnatoke skal også ha vært fosterfar til Sven Tveskägg, sønn av den danske kongen Harald Blåtand. Sven Tveskägg, som var hedning, ledet senere et opprør mot Harald Blåtand som ville innføre kristendommen i Danmark. Opprøret lyktes og resulterte i at danskene sa fra seg kristendommen under den nye kongen Sven Tveskägg. Sven Tveskägg ble støttet militært av Palnatoke.
Det finnes flere skildringer av Harald Blåtands død, men noen kilder oppgir at han ble drept av mesterskytteren Palnatoke i kamp, muligens i et bakholdsangrep, av en dødelig pil i bakhodet. I fortellingen om Palnatoke, som regnes for å være opphavet til legenden om Wilhelm Tell, opptrer Palnatoke som akkurat en bueskytter. Denne sagaen deler hovedtrekkene med samtlige av fortellingene ovenfor (og andre som finnes) og er verdens eldste nedtegnede fortelling av denne hendelsen.
Sagaen finnes i historieskriveren Saxos Grammaticus’ «Gesta Danorum» (Danskenes historie) fra slutten av 1100-tallet. I bok 10, kapittel 7 («Harald Blåtand») forteller Saxos Grammaticus om hvordan Palnatoke, eller «Toke» som han kaller ham, dreper Harald Blåtand.
Dette skjer etter at Palnatoke som «med sin dyktighet, som han overgikk sine medsoldater, skaffet seg atskillelige fiender» først blir bedratt av sine fiender som har kongens øre. Etter å på et gilde ha skrytt om at han kunne skyte ned et eple fra en stav på betydelig avstand forteller fiendene hans til kongen om Palnatokes skryt. Kongen beordrer så Palnatoke at istedet for staven sette sin egen sønn. Da Palnatoke skyter tar han opp tre piler fra koggeret sitt.
Gesta Danorum er skrevet på latin og har i årenes løp blitt oversatt til dansk og engelsk flere ganger. Nedenfor er Alan Dundes engelske oversettelse fra boken «The Apple-Shot: Interpreting the Legend of William Tell». Gesta Danorum kan leses på dansk her.
Toko, who had been for some time in the service of the king [Harald Bluetooth], had, by the deeds in which he surpassed his fellow-soldiers, made several enemies of his virtues. One day, when he had drunk rather much, he boasted to those who were at table with him, that his skill in archery was such that he could hit, with the first shot of an arrow, ever so small an apple set on the top of a wand at a considerable distance.
His detractors hearing these words, lost no time in conveying them to the ears of the king. But the wickedness of the prince speedily conveyed the confidence of the father to the peril of the son, ordering the sweetest pledge of his life to stand instead of the wand, from whom, if the utterer of the boast did not strike down the apple which was placed on him at the first shot of his arrow, he should with his own head pay the penalty of his idle boast…
When the youth was led forth, Toko carefully admonished him to receive the whiz of the coming arrow as steadily as possible, with attentive ears, and without moving his head, lest by a slight motion of his body he should frustrate the experience of his well-tried skill. He made him also, as a means of diminishing his apprehension, stand with his back to him, lest he should be terrified at the sight of the arrow.
He then drew three arrows from his quiver, and the first he shot struck the proposed mark. Toko then being asked by the king why he had taken so many arrows out of his quiver, when he was to make but one trial with the bow, «That I might avenge on thee,» said he, «the error of the first by the points of the others, lest my innocence might hap to be afflicted and thy injustice to go unpunished!
Konflikten med Harald Blåtand resulterte senere i kamp der Palnatoke hevner seg på kongen med en pil.
