HISTORIE I januar 1945 er millioner av tyske sivile, for det meste kvinner og barn, på flukt fra den røde armés herjinger. I den største maritime redningsoperasjonen i historien ble flere millioner tyske flyktninger evakuert via sjøveien. Den 30. januar senkes et av fartøyene, «Wilhelm Gustloff», av en sovjetisk ubåt, og 9 343 mennesker mister livet.
Med 2,2 millioner soldater angriper den røde armé den 12. januar 1945 tyskernes relativt svake forsvarslinjer i Øst-Prøysen. Ryktet om den røde armés fryktelige brutalitet mot sivile går dem i forløpet — massemord, gruppevoldtekter og plyndring. Den sovjetiske hærens grusomhet er grenseløs, ikke engang spedbarn spares. På bare noen uker har stort sett alle sivile startet flukten fra den røde armé. 3,5 millioner sultende flyktninger vandrer langs veikantene på vei vestover.
Været blir stadig dårligere. Temperaturen synker noen ganger til 25 minusgrader, og de minste barna rammes verst. Stadig flere bukker under. Bortsett fra barn og syke, dør også eldre mennesker i stadig større omfang. De døde får en knapp begravelse i snøen eller dekkes over av jord i en grøft. Det haster, de må skynde seg videre for å ikke bli tatt igjen av de sovjetiske hordene.
Evakueringen av Øst-Prøysen
Den røde armé når frem til den tyske Østersjø-kysten og lykkes med å avskjære flyktningenes vei vestover. Flyktningene rømmer i stedet mot Gotenhafen (nåværende Gdynia). Admiral Karl Dönitz gir da ordre om iverksettelsen av operasjon Hannibal, som er verdenshistoriens mest omfattende evakuering av flyktninger over havet (mer enn to millioner flyktninger evakueres av den tyske flåten til «sikkerhet» i vest). En konstant strøm av flyktninger fyller Gotenhafen og de flyktende innkvarteres i skoler, nedlagte fabrikklokaler og hvor som helst det finnes plass.
I Gotenhafen havn ligger flere store tyske fartøy fortøyd, blant annet «Wilhelm Gustloff». Luksusskipet «Wilhelm Gustloff» ble sjøsatt i mai 1937. Skipet fikk navnet sitt etter den nasjonalsosialistiske lederen i Sveits, Wilhelm Gustloff, som ble myrdet av en jøde i februar 1936. Det 208 meter lange skipet tjenestegjorde før krigen som cruiseskip gjennom «Kraft durch Freude» som subsidierte feriereiser til tyske arbeiderfamilier. Da andre verdenskrig brøt ut ble «Wilhelm Gustloff» i stedet brukt som et flytende anlegg og skole for ubåt-menn i Gotenhafen.
Den 20. januar får «Wilhelm Gustloff»s kommandør, Friedrich Petersen, ordre om å gjøre seg klar for å transportere flyktninger til Kiel. Skipets besetning arbeider febrilsk med å få skipet klart for avgang. Skipets store motordrevne redningsbåter er utkommandert til andre oppdrag, men de lykkes til slutt med å få tak i noen hundre småflåter og enkelte småbåter.
«Wilhelm Gustloff»s avgang
Etter noen dager er skipet endelig klart for å ta ombord flyktningene. Skipet fylles på kort tid med tusenvis av flyktninger, men mange uheldige sjeler blir igjen på grunn av plassmangel. Kvinner og barn prioriteres. Klokken 12.30 den 30. januar 1945 slepes «Wilhelm Gustloff» og et annet skip, «Hansa», ut av havnen. Om bord er 8 956 flyktninger (hvorav halvparten er barn), 918 offiserer, underoffiserer og menn fra 2a ubåtutdanningsdivisjonen, 373 kvinnelige hjelpearbeidere, 173 marinesoldater og 162 svært sårede soldater.
Konvoien kommer ikke engang ut av bukten før «Hansa» får maskinproblemer. Det blir snart klart at skipet ikke kan fortsette. «Wilhelm Gustloff» må fortsette reisen alene — med jageren «Löwe» som eneste eskorte. «Wilhelm Gustloff»s kaptein står nå ovenfor to valg. Enten ta ruten langs kysten eller ta dypvannsruten nord om Stolpe Banke. Kystruten er sikrere fra fiendtlige ubåter, men den er derimot kraftig minelagt, og derfor velger kapteinen dypvannsruten.
For å hindre å bli oppdaget slukkes hele skipet ned og slik fortsetter det vestover i noen få rolige timer. Passasjerene om bord begynner å føle seg trygge og noen tar av seg både ytterklær og flytevester. Rundt 19-tiden mottar kaptein Petersen en melding om at flere tyske minesveipere er på kollisjonskurs med «Wilhelm Gustloff». Kapteinen beslutter da at de grønne og røde posisjonslysene skal tennes, for å unngå kollisjon.
Senkingen av «Wilhelm Gustloff»
Når skipets lanterner tennes observeres de umiddelbart av den sovjetiske ubåten S13, som er på patrulje. Ubåtens kaptein, Aleksandr Marinesko, bestemmer seg for å angripe skipet. Etter en time slukker kaptein Petersen lanternene på «Wilhelm Gustloff», og ingen på flyktningskipet aner fare. Det tar ikke lang tid før den sovjetiske ubåten er nærme nok for å torpedere «Wilhelm Gustloff», og når ubåten er 700 meter fra målet avfyres det tre torpedoer. En fjerde torpedo blir ikke avfyrt da den setter seg fast i tuben. Den første torpedoen treffer messen og dreper praktisk talt alle som hadde i oppgave å sørge for skipets redningsutstyr. Ytterligere to torpedoer treffer skipet tre meter under overflaten. «Wilhelm Gustloff» tar slagside og begynner å synke.
Kaos bryter ut på dekk. De minste og svakeste har ikke en sjanse i det kaoset som oppstår. Mørket og kulden gjør det hele enda verre – livbåtene er fulle av is og dette gjør det nesten umulig å få dem i vannet. Til slutt får de noen båter i vannet. De første båtene er forbeholdt kvinner og barn, og mennene som til tross for dette forsøker å komme seg med blir skutt til døde av offiserene.
Klokken 22.18 synker til slutt «Wilhelm Gustloff» og tar med seg tusenvis av mennesker til havets bunn. Rundt havariplassen høres ropene fra de mange tusen som havnet i vannet og ikke har kommet seg ombord i noen livbåt. Eskorte-jageren «Löwe» kommer først til stedet og lykkes med å redde til sammen 472 mennesker. En torpedobåt, T-36, redder til sammen 564 mennesker.
Den tunge krysseren «Admiral Hipper» når også katastrofestedet, men kan ikke være der lenge på grunn av trusselen fra sovjetiske ubåter. Ytterligere tre torpedobåter ankommer og lykkes med å redde til sammen 179 mennesker. Kun 1 239 mennesker kan reddes, og 9343 mennesker omkommer. «Wilhelm Gustloff»s undergang er dermed verdenshistoriens største skipskatastrofe.
«General von Steuben» og «Goya»
Knapt to uker etter senkingen av «Wilhelm Gustloff» senkes enda et skip av samme ubåt. Det dampdrevne passasjerskipet «General von Steuben» ble senket den 10. februar 1945. «General von Steuben» transporterte rundt 2 000 sårede soldater, 350 leger og sykepleiere og cirka 1 000 tyske flyktninger. Etter at to torpedoer traff skipets skrog tok det kun syv minutter før det hadde sunket fullstendig. Kun 300 mennesker ble reddet.
Den 16. april 1945 ble også det tyske sykehusskipet «Goya» sunket av en sovjetisk ubåt. Skipet ble delt på midten og sank på mindre enn 5 minutter. Ombord «Goya» var det 7 000 mennesker. De fleste ofrene var kvinner og barn fra Øst-Prøysen. Kun et hundretalls mennesker kunne reddes.
Østersjøens bødler
Få sovjetiske offiserer har så mange uskyldige liv på samvittigheten som Alexandr Marinesko, kommandant på ubåten S13. Marinesko tiltrådte som kaptein på den sovjetiske ubåten i oktober 1944, og i løpet av de påfølgende månedene, frem til slutten av krigen i 1945, senket han flere fartøy – blant annet «Wilhelm Gustloff» og «General von Steuben». Hvor mange liv Marinesko egentlig er ansvarlig for er uvisst, men det handler nok om minst 12 000.
Marinesko viste aldri anger for noen av sine handlinger. Tvertimot så han seg selv som en helt og i 1963 fikk han sin bekreftelse da han ble dekorert med medaljen «Sovjetunionens helt».
En annen sovjetisk offiser som også har adskillige tusen menneskeliv på samvittigheten er Wladimir Konowalow, sjef for den sovjetiske ubåten L3, som gjennom senkingen av «Goya» drepte mer enn 6 000 mennesker. Også han ble belønnet med medaljen «Sovjetunionens helt».
