Walter Rauff og myten om gassvognen

HISTORIE Den 19. juni 1906 ble SS-offiseren Walter Rauff født. Han påstås å være en av hovedmennene bak den såkalte gassvognen.

Walter Herman Julius Rauff ble født i 1906 i byen Köthen i Tyskland. Allerede ved 18-års alderen ansluttet han seg til den tyske marinen. Han var en profesjonell marineoffiser frem til en skilsmisse avsluttet hans karrieremuligheter, hvilket førte til hans avgang i desember 1937.

En måned senere begynte Rauff å arbeide i Reinhard Heydrichs sikkerhetstjeneste (Sicherheitsdienst). Han arbeidet senere i rikssikkerhetsoverstyrelsen (Reichsicherheitshauptamt) som ble etablert av Heinrich Himmler. Der var han mellom 1941 og 1942 sjef for den tekniske avdelingen, Amt II:D.

Myten om gassvognen

Walter Rauff påstås å være en av hovedmennene bak konstruksjonen av den såkalte gassvognen, hvis hensikt oppgis å ha vært å myrde jøder, sigøynere, kommunister og folk med alle slags former for funksjonshemminger. Til tross for sin lille størrelse kunne bilen romme fra 25 til hele 60 personer, hevdes det. Gassvognen (Gaswagen) var i virkeligheten navnet på de tyske generatorgassbilene som blant annet noen innsatsstyrker var utrustet med. I etterkrigstidens iver etter å finne måter å svartmale det nasjonalsosialistiske Tyskland på ble generatorgassbilen forvandlet til en «drapsbil».

I 1943 forsøkte Sovjetunionen å overbevise verden om at tyskerne hadde brukt gassbiler til å myrde mennesker med avgassene fra en dieselmotor. Problemet med denne myten er at dieselavgasser knapt inneholder noe karbonmonoksid – ikke engang under tung motorbelastning. Hvis motorene helt enkelt hadde kjørt på tomgang (uten belastning av motoren) med kjøretøyet parkert – slik det blir hevdet i det beryktede og usignerte brevet fra Dr. August Becker til Rauff i Nürnberg – ville karbonmonoksid-utslippene praktisk talt være null, og avgassene ufarlige. Døden, hvis den i det hele tatt inntraff, ville altså ikke ha vært fra karbonmonoksid-forgiftning.

Rauff beskyldes også for å være ansvarlig for nesten 100 000 dødsfall under andre verdenskrig med hjelp av noe han aldri oppfant.

Rauff ble sendt til Milano i 1943, hvor han var ansvarlig for den tyske sikkerhetstjenestens (Sicherheitsdienst) virksomhet i Nordvest-Italia. Et år senere, i 1944, ble Rauff forfremmet til oberst (Standartenführer).

Ved krigsslutten ble han våren 1945 tatt til krigsfange og satt bak lås og slå av amerikanske tropper. I fengselet ble han flere ganger bedt som å bekrefte Becker-dokumentet som autentisk, hvilket skulle brukes mot de tiltalte i Nürnbergs militærdomstol.

Å be en fange om å bekrefte et dokument som ekte før en rettssak er ikke akkurat vanlig praksis, men med tanke på at opphavet til Becker-dokumentet var benevnt som «beryktet» så kan man forstå at de amerikanske myndighetene var ivrige etter å få Rauff til å bekrefte dets autentisitet.

Rauff ble senere sendt til en krigsfangeleir i nærheten av byen Rimini i Italia. I 1946 klarte han å rømme og ta seg til Roma hvor han ble inntil videre.

I 1948 ble han rekruttert av den syriske etterretningstjenesten og tok seg til Damaskus, hvor han tjenestegjorde som militærrådgiver for president Hosni Zaim. Etter at et statskupp brøt ut i landet reiste han til nabolandet Libanon og senere tilbake til Italia. Kort tid etter tok han seg til Ecuador hvor han ble gjenforent med sin familie. De dro senere til Chile for å bosette seg der.

Jakten på Walter Rauff tok aldri slutt. Den kjente «nazistjegeren» Simon Wiesenthal forsøkte i årevis å få Rauff utlevert og stilt for retten for sine påståtte krigsforbrytelser.

Den 16. mai 1984 ble det bestemt at han skulle utleveres og anholdes, men to dager tidligere hadde Rauff allerede dødd av lungekreft. Han ble 77 år gammel og ble begravet i Santiago, Chile.

Videre lesning

• The Gas Vans: A Critical Investigation – Santiago Alvarez & Pierre Marais
• Gas Vans: A Critical Assessment of the Evidence
• The Diesel Gas Chambers: Myth Within A Myth