HISTORIE Walt Disney var ikke bare opphavsmann til en mengde klassiske barne- og familiefilmer, han var også en motstander av den jødiske innflytelsen over Hollywood som han anså fordervet den amerikanske kulturen.
Walt Disney ble født den 5. desember 1901 i Burbank, California som sønn av en tyskættet mor og en far med irsk-kanadisk opphav. Walt vokste opp på en bondegård, men da han var 14 år studerte han på forskjellige kunstinstitutt på kveldstid. Han var skoleavisens tegner og malte patriotiske motiver med fokus på første verdenskrig. 16 år gammel sluttet Walt på skolen for å verve seg til hæren, men ble nektet ettersom han var mindreårig. Da meldte han seg istedet som frivillig ambulansesjåfør til Røde Kors i Frankrike.
I 1920 begynte Walt Disney å lage tegnefilmer. Disse ble meget populære i Kansas hvor han da bodde. Walt og hans bror, Roy Disney, skrapte sammen sine siste slanter for å ta seg til Hollywood hvor de to brødrene i begynnelsen på 1920-tallet etablerte The Disney Bros. Cartoon Studio. I 1928 kom Disneys store gjennombrudd da de gav ut lydfilmen Steamboat Willie med Mikke Mus i hovedrollen. Filmen ble en stor suksess og legenden Walt Disney begynte å ta form.
I 1938 gav Disney ut USAs første animerte langfilm: mesterverket Snehvit og de syv dvergene. Disney filmatiserte fortellingene om blant annet Snehvit og de syv dvergene og Tornerose som opprinnelig er germanske folkeeventyr som ble nedskrevet og tolket av brødrene Grimm på 1800-tallet. Da Snehvit og de syv dvergene kom fikk den også en stor mottakelse i Europa, og spesielt i Tyskland. På filmfestivalen i Venezia i 1938 holdt filmen på å få prisen for beste utenlandske film, men utmerkelsen gikk istedet til Leni Riefenstahls dokumentarfilm Olympia om sommer-OL i Berlin.
Walt Disneys film om Snehvit ble godt mottatt i det nasjonalsosialistiske Tyskland; flere nasjonalsosialistiske forfattere tok for seg myten om Snehvit i flere skrifter. Mest kjent er Wulf Sörensen som i sin skrift «Forfedrenes stemmer» tolker karakteren Snehvit som en mytologisk omskriving for den nordiske rasen. Wulf Sörensens skrift ble publisert tre år før Disneys animerte langfilm om Snehvit kom.
Adolf Hitler selv skal ha hatt en kopi av Snehvit og de syv dvergene som ble vist i den private kinosalen i Obersalzberg. Det sies også at Hitler mente at denne utgaven av det germanske eventyret var hans favorittfilm.
I 2008 ble det etter en auksjon funnet tegninger av tre av dvergene fra Snehvit og de syv dvergene samt Pinnochio gjemt i rammen på en påstått Hitler-akvarell. Alle bortsett fra Pinnochio er signert «A.H», men de fire bildene er malt i samme velgjorte stil. Den norske museumsdirektøren William Hakvaag, som gjorde funnet og har studert saken, er «100 prosent sikker på at bildene er ekte».
At Walt Disney var fascinert av Tyskland er et faktum. I tillegg til at han gjengav de germanske folkeeventyrene er også slottet Neuschwanstein – et av verdens mest kjente – inspirasjonskilden til Torneroses slott. Det er også teorier om at Walt Disney var en hemmelig beundrer av Hitler og nasjonalsosialismen. Selv om dette er spekulasjoner var det i iallefall bare én stor Hollywood-produsent som tok imot Leni Riefenstahl da hun forsøkte å markedsføre den prisbelønte filmen Olympia i USA – Walt Disney. Resten av de store Hollywood-produsentene, som var jøder, møtte henne med boikott og forakt.
Kontakten mellom Disney og Riefenstahl ble brutt i og med andre verdenskrig. Under krigen påtok Walt Disney seg rollen som amerikansk patriot og ble en hatsk fiende med sine tegnede propagandafilmer som var rettet mot det nasjonalsosialistiske Tyskland. Walt Disney, som var en sterk motstander til den allerede da kolossalt store jødiske innflytelsen over den amerikanske kulturen, innså aldri at en nasjonalsosialistisk seier var en garanti for å minske denne innflytelsen over vesten.
Walt Disney førte imidlertid en lang kamp mot den jødiske innflytelsen over Hollywood. Privat og på kontoret skal ha ofte ha uttalt seg om Hollywoods jøder og tok iblant en jødisk dialekt når han hermet dem.
I flere Disney-filmer finnes det også jødiske karikaturer. I 2012, før julaften, valgte Disney å sensurere bort den lystige rabbineren som dukket opp i Nissens verksted.
Noen ganger har Disney gitt jødene mindre smigrende drag. I originalversjonen av De tre små grisene (1933) er det en scene hvor ulven har kledd seg ut som en jødisk handelsreisende for å lure grisene. Den jødiske kjøpmannen, som har en veldig stor nese og Yiddisch-dialekt, forsøker å selge børster med replikken «I’m the Fuller Brush man! I’m giving away free sample!»
Men Disney begrenset seg ikke kun til personlige kommentarer og små karakterer i sine filmer, men deltok også i bekjempelsen av den kommunistiske infiltrasjonen (som i virkeligheten var jødisk) av Hollywood. Disney vitnet mot flere Hollywood-profiler da den amerikanske kongressen innledet tiltale om kommunistiske infiltrasjon av den amerikanske filmindustrien. Disney bidrog dermed til at medlemmer fra «Hollywood Ten» ble dømt og at Hollywood ble tvunget til å svarteliste de mest åpenbare infiltratørene.
William Pierce, som tok opp Walt Disney i 1995 i sin radiotale Disney and the Jews (med undertittelen: Eisner og hans ilk må slutte å skade våre barn), mener at kulturkampen først og fremst ble ført gjennom Disneys filmer:
The real problem, of course, was that Walt Disney’s vision of the world, as reflected in the films he produced, was wholly different from that of the Jewish film producers around him. As long as Walt was making Mickey Mouse or Donald Duck cartoons, this problem could be overlooked. When he began animating feature-length fairy tales like Snow White and Cinderella, the Jews in Hollywood became increasingly nervous. The world of Snow White was an entirely White world, a European world. It stirred racial memories in White Americans, and the aim of the Jewish media bosses then as now was to make White Americans forget their roots. They wanted to begin promoting multiculturalism as soon as the Second World War was over, and Walt was in their way.
Walt Disney døde i 1966 og da begynte ganske riktig Disney-selskapet å forandre seg. Jøder ble de høyeste sjefene, spesielt Michael Eisner som ledet Disney fra 1984 til 2003. Eisner lå blant annet bak en nyutgave av Disney-klassikeren Jungelboken, men nå med fremming av raseblanding. Multikulturalisme var også et budskap i filmen Pocahontas. Andre innslag som Walt Disney aldri hadde akseptert, og som William Pierce tar opp i sin radiotale, kom etter at Walt Disney hadde gått bort og ikke lenger kunne utgjøre motvekten som helt og holdent mangler i dag.
Anbefalt lesning:
William Pierce: Disney and the Jews
