HISTORIE Mellom den 13. og 15. februar 1945 gjennomførte de allierte en gigantisk massakre i den tyske byen Dresden. Her gjengir vi noen av de overlevendes vitnesbyrd om ildstormen i Dresden.
Den 13. februar 1945 innledet britene og amerikanerne terrorbombingen av Dresden. En enorm flyarmada på hele 2 500 fly øste til sammen 850 000 bomber over den forsvarsløse byen i fire angrepsbølger.
Tidligere terrorbombinger av tyske byer hadde utløst ildstormer som en bieffekt. Angrepet mot Dresden, derimot, var minutiøst planlagt for å forårsake nettopp en ildstorm. En ildstorm oppstår når en brann er så kraftig at luften som behøves i forbrenningen, suges inn i ilden fra omkringliggende områder med orkans styrke. I Dresden ble ildstormen så kraftig at mennesker og til og med trær ble sugd inn i ildhavet.
Så vel Winston Churchill som befalshavende for Royal Air Force, Arthur Harris, var av den oppfatning at bombingene av tyske byer, såkalte moralbombinger, skulle rettes mot sivile for å bryte ned moralen deres.
Frihetskamp vil her gjengi vitnesbyrd fra noen av dem som overlevde de alliertes holocaust:
Jeg snubler over en kvinne som har falt, og når jeg ligger ved siden av henne, ser jeg hvordan klærne hennes brenner vekk. En sinnssyk redsel griper meg, og fra da av gjentar jeg én enkel setning for meg selv: «Jeg vil ikke brenne i hjel – nei, nei, ingen brann – jeg vil ikke brenne!»
Det jeg så, var så grusomt at jeg knapt kan skildre det. Døde, døde, døde overalt. Noen helt sorte som kull. Andre helt urørt, liggende som om de sover. Kvinner i forklær, kvinner med barn som sitter i sporvognene som om de bare hadde duppet av. Mange kvinner, mange unge jenter, mange små barn, soldater som kun kan identifiseres som sådanne på grunn av metallspennen på beltene sine, nesten alle av dem nakne. Noen klamret fast i hverandre i grupper som om de klorer på hverandre.
På min venstre side ser jeg plutselig en kvinne. Jeg kan se henne ennå i dag, og jeg kommer aldri til å glemme det. Hun bærer en bylt i favnen. Det er et spedbarn. Hun løper, hun faller, og barnet flyr i en bue inn i ilden. Det er bare øynene mine som tar inn dette, selv kjenner jeg ingenting. Kvinnen blir liggende på bakken, helt stille.
Margaret Freyer (overlevende).
Etter meget kort tid var vi tvunget til å ta på oss gassmasker og vernebriller. Røyk og flammer strømmet inn i kjellerveggene fra kjellerne på begge sider. Det fantes imidlertid ingen gassmasker for spedbarn. De som led mest, var de eldre og barna. Med mine egne øyne var jeg nødt til å se på da et tre uker gammelt spedbarn ble kvalt i armene til sin mor.
Tysk kvinne (overlevende).
Når brannbombene falt, klamret fosforen seg fast på kroppene og forvandlet dem til menneskelige fakler. Skrikene fra dem som ble brent levende, føyde seg til ropene fra dem som ennå ikke var rammet. Det behøvdes ingen signallys for å lede den andre bølgen av bombefly til sitt mål, ettersom hele byen var blitt en gigantisk fakkel. Dresden hadde intet forsvar, ingen luftvernskanoner, ingen lyskastere, ingenting.
Victor Gregg (britisk krigsfange, overlevende og forfatter av boken Dresden: A Survivor’s Story).
En del mennesker hadde møtt ekstremt ubehagelige endelikt da sentralvarmesystemet ble truffet og kjelleren oversvømtes med skåldhett vann. Mennesker som hadde søkt tilflukt ved de statiske vanntankene, hadde også til en viss grad blitt kokt i hjel. Vanntanken på hjørnet av Muschinski-Strasse hadde for eksempel kokt opp av den intense varmen fra nattens ildstorm. En haug av lik, hvis hud var hummerrød av heten, fløt i vannet.
Disse ildstormene var i størrelsesorden 600º, 800º eller til og med tusen grader Celsius. Dette forklarer ildstormvindenes kolossale vold. Individer slengtes rundt og fløy som markløpere langs gatene samtidig som orkanen slet alle klærne fra kroppene deres. De skarer av mennesker som forsøkte å flykte i sikkerhet, ble grepet av tornadoen, kastet inn i flammene og brent levende. Det var et holocaust i ordets rette forstand.
Kerhl (S.S. Obergruppenfürer).
Det er ikke mulig å beskrive! Eksplosjon etter eksplosjon. Det var ubegripelig, verre enn det sorteste mareritt. Så mange mennesker var fryktelig brent og skadet. Det ble stadig vanskeligere å puste. Det var mørkt, og vi forsøkte alle å forlate denne kjelleren med uvirkelig panikk. Døde og døende mennesker ble trampet på.
Vi så grufulle saker: kremerte voksne som hadde krympet til størrelsen til små barn, biter av armer og ben, døde mennesker, hele familier brent til døde, brennende mennesker som løp frem og tilbake, brente busser fylt med sivile flyktninger, døde redningsarbeidere og soldater. Mange ropte og lette etter sine barn og familier, og ild overalt, overalt ild. Jeg kan ikke glemme de grusomme detaljene. Jeg kan aldri glemme dem.
Lothar Metzger (overlevende).
Minnet som har vært så levende i mitt sinn, var å se og høre mennesker innestengt, stående i den smeltede, brente asfalten som levende fakler, skrikende etter hjelp som var umulig å gi. Der og da var jeg altfor avstumpet til fullt ut å ta denne ugjerningen inn over meg, men etter at jeg var «i sikkerhet» på sykehuset, innså jeg konsekvensene av ugjerningen og fikk et fullstendig nervøst sammenbrudd. Jeg var nødt til å være bundet til sengen så jeg ikke skadet meg selv alvorlig fysisk. Der skrek jeg i time etter time bak en stengt dør mens en sykesøster ble værende ved sengen min.
Elisabeth (overlevende).
Vi stablet dem som murstein. Jeg så tusentalls og atter tusentalls døde mennesker, men kunne ikke finne en eneste person i uniform. De var alle sivile.
August Kuklane (estisk Waffen SS-soldat og overlevende).
Unge kvinner bærende på barna sine løp opp og ned gaten med kjolene og håret i brann og skrek innen de falt i bakken, eller til de kollapsende bygningene raste over dem.
Tysk person (overlevende).
Jeg kunne se avrevne armer og ben, lemlestede overkropper og hoder som hadde blitt slitt fra sine kropper og rullet i vei. På visse plasser lå likene fremdeles så tett at jeg var nødt til å lage en vei gjennom dem for ikke å trampe på armer og ben.
Sveitser (på besøk i Dresden to uker etter terrorbombingen).
