IDEOLOGI Martin Saxlind skriver her om viljen til makt, et karaktertrekk og en mentalitet som alle nasjonalister bør forsøke å ha så mye som mulig av.
«Vilje til makt» er et begrep som den tyske filosofen Friedrich Nietzsche anvendte og kontrasterte med kristendommens idealisering av ydmykhet og pasifisme. Jeg synes konseptet er interessant og nyttig selv i en samtidspolitisk kontekst for oss nasjonale.
Per definisjon streber alle politiske bevegelser til en viss grad etter makt. Hvor sterk viljen til makt en bevegelses tilhengere har blir da avgjørende for hvor hardt bevegelsen vil kjempe. Jo flere følgere med sterk vilje til makt en bevegelse har, jo mer drivkraft, aktivisme og handlingskraft vil bevegelsen kunne mønstre. Denne viljen må da selvfølgelig kanaliseres riktig for å lede bevegelsen fremover, men uten viljen vil bevegelsen ikke engang streve fremover, noe som fører til stagnasjon og fall.
Det er mange faktorer, karaktertrekk og atferdsmønstre som kan undergrave eller begrense viljen til makt hos tilhengerne av en politisk bevegelse. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom noen av disse som jeg tror er relevante for nasjonalister.
Valgkveg og mediekonsumenter
En gruppe som ofte, og med rette, blir kritisert er nasjonalister som en gang hvert fjerde år går og stemmer på Fremskrittspartiet – eller annet bedre parti – og som så mener de har gjort sin fulle plikt og kan sitte og tvinne tomler frem til neste valg. Selvfølgelig kan ingen gjøre alt – men alle kan gjøre mye mer enn dette!
Det er også overraskende mange nasjonalister som konsumerer nasjonale medier som Frihetskamp og deler vår ideologi, men som likevel sitter helt fast i et stadium hvor de passivt tar del i våre budskap og sørger over tingenes tilstand i samfunnet uten å løfte en finger for å endre noe. Man mangler altså vilje til makt, og det er ganske ille når det fortsatt er mange enkle og risikofrie måter å bidra på. Om man til eksempel leser Frihetskamp kan man:
1: Begynne å hjelpe til som skribent eller på annen måte bidra rent praktisk til virksomheten.
2: Donere penger eller kryptovaluta til Motstandsbevegelsen.
3: Spre lenker til nettsiden vår på sosiale medier eller til venner og da tale generelt godt om Frihetskamp og oppfordre andre til å hjelpe oss på de to andre måtene.
Å bare være en passiv og isolert velger eller mediekonsument er som å være en harmløs sau. Du eksisterer, men ingen trenger å ta hensyn til din eksistens fordi: du påvirker ikke noe, du er bokstavelig talt et null i den politiske kampens ligning. En person med vilje til makt er mer som et rovdyr: aktiv, politisk sulten og en potensiell trussel mot systemet.
Subkultur, fellesskap og chat-mongoer
Selv blant nasjonalister som er litt «aktive» og sosialiserer seg med likesinnede i det virkelige liv, er det de som er veldig passive og innadvendte. Dette i den forstand at de er fornøyd med å bare være en del av en politisk subkultur og fellesskap. Det spiller ingen rolle om bevegelsen man tilhører går fremover og man bryr seg ikke om å prøve å få flere medborgere til å bli politisk bevisste og aktive. Tvert imot kan det oppleves som behagelig å være en del av en mindre gruppe hvor man ikke trenger å bli kjent med nye mennesker eller diskutere med meningsmotstandere.
Fenomenet evig sosialisering for sosialiseringens skyld er selvsagt enda verre på internett hvor folk kan være såkalte chat-mongoer. En chat-mongo er en nasjonalist som fra morgen til kveld sitter og prater med likesinnede uten å klare å gjøre noe vesentlig politisk inntrykk som virkelig når nye mennesker. En politisk bevegelse med høy vilje til makt vil derimot være utadrettet og ekspanderende.
Fellesskap er viktig og et grunnleggende menneskelig behov, men fra et høyere politisk perspektiv er fellesskap i en bevegelse et verktøy for å nå politiske mål. Jo flere mennesker som forstår dette, jo bedre kan fellesskapet organiseres for det formålet, i stedet for å bare passivt eksistere som en sosial sammenheng uten høyere mål og mening.
Følgere, sytepaver og sekterister
Heller ikke hierarkiske organisasjoner som uttrykkelig eksisterer for å drive utadrettet politisk virksomhet er per automatikk helt gjennomsyret av viljen til makt. Mange medlemmer av slike organisasjoner blir lett sittende fast i en følgerrolle. I stedet for å selv kjempe og ta initiativ, står mange medlemmer stort sett og klapper i hendene og beundrer sine ledere og sjefer og venter på at de skal gjøre noe eller gi en ordre til følgerne. En bevegelse som streber etter makt må også ha medlemmer som streber etter å komme videre i organisasjonen ved å ta på seg nytt ansvar. Poenget med en hierarkisk organisasjon er heller ikke at ledere i detalj skal lede medlemmer i absolutt alt, initiativ og handling må skje naturlig på alle nivåer i en organisasjon for at den skal kunne avansere effektivt.
Ja-mennesker og sytepaver er to motpoler som begge utgjør destruktive elementer i hierarkiske organisasjoner. Ja-mennesker er ekstreme følgere som ikke kommer med egne ideer og ikke klarer å bidra med konstruktiv kritikk som ofte trengs i en organisasjon. Sytepaver er tvert imot konstante bremseklosser og interne sabotører som sprer defaitisme og dårlig humør.
En ting jeg har lagt merke til opp gjennom årene er at det ikke er helt uvanlig at samme person både er et ja-menneske og sytepave. Denne kombinasjonen resulterer i en sekterisk person som i sin egen organisasjon er en svært passiv tilhenger og bare «bidrar» til sin bevegelse ved å høylytt kritisere andre organisasjoner. Ofte er det yngre eller politisk nyfrelste som ikke har rukket å finne en måte å bidra positivt til i bevegelsen som da midlertidig setter seg fast i denne rollen.
Den sekteriske har ofte en sunn vilje til makt, problemet er imidlertid at denne typen sekterisme er den politiske ekvivalenten til å være en fotballsupporter: du kan høre dem skrike, men de står fortsatt bare på siden av banen og er egentlig ikke involvert og påvirker spillet. Bare høylytt kritikk av andre nasjonalister eller samfunnet er ikke nok, man må bidra til å løse problemer og styrke sin egen bevegelses posisjon. Vi trenger kompetente spillere, mer enn et høylytt publikum.
Ideologisk handikapp
Markus Allard gjorde et godt innslag på Riks i fjor hvor han forklarte forskjellen i politisk mentalitet mellom høyre og venstre. I utgangspunktet var det mentalitetsforskjellen til en radikal bevegelse og en konservativ bevegelse som ble beskrevet i innslaget. De radikale ser på den politiske maktkampen som en krig der motstanderne deres er fiender som skal knuses. De konservative ser i stedet på politikk som en fotballkamp med regler man må følge og et motstanderlag man må oppføre seg mot. I en politisk kamp mellom en mer radikal og fanatisk venstreside og en mer konservativ høyreside, vil venstresiden derfor ha større vilje til makt og da fremme sine posisjoner, mens de konservative halvhjertet forsvarer seg i en konstant retrett. Dette er også det vi så skje i hele den vestlige verden etter andre verdenskrig.
I tillegg til konservatismen, som altså gjør en bevegelse svært moderat og forsiktig, finnes det andre ideologiske handikap som nasjonalister kan pådra seg. Fremfor alt tenker jeg her på libertarianismen som appellerer til «vær så snill å la oss være»-nasjonalistene. Libertarianere er motstandere av statlig makt og ser det derfor som umoralsk å etterstrebe politisk makt, dermed mangler de viljen til makt i politikken. Dette til tross for at alle siviliserte samfunn har hatt en stat som til en viss grad har vedtatt lover, delt ut økonomiske ressurser og på andre måter utøvd makt gjennom myndighetsutøvelse. Å si nei til statsmakt er i praksis å overlate den makten til de som ikke nøler med å bruke den, altså venstresiden og de etablerte partiene. (I teorien, i en eller annen form for libertariansk utopi/dystopi, ville det i stedet ha vært storforetak og superkapitalister som da fylte maktvakuumet som ville oppstå dersom statsmakten på magisk vis skulle forsvinne).
Foliehatt er en annen form for ideologisk handikap som ofte resulterer i konklusjonen om at alle som har suksess eller har noen makt er onde, kontrollert opposisjon eller på annen måte en del av systemet. Hvis man tar dette til det ytterste, betyr det at man ikke bør søke makt selv, fordi makt enten er et bevis på at man er korrupt eller at makt uunngåelig vil korrumpere deg (sistnevnte er en libertariansk tankefigur, og libertarianismen er akkurat som foliehattene, hovedsakelig et amerikansk fenomen). En person med vilje til makt forstår at verden ikke er helt svart og hvit, ser på makt som et verktøy som kan brukes til både godt og ondt, stoler på sin egen karakter og er derfor ikke redd for å bli korrupt, samt forstår at man noen ganger må inngå kompromisser og samarbeide med mennesker som ikke er moralsk perfekte.
Dette siste aspektet, dette med å kunne samarbeide med grupper eller mennesker som ikke er perfekte er noe som tidligere nevnte politiske sekterister kan ha store problemer med, ettersom de er mer interessert i å moralisere omkring hvem som er renlærd, enn hva de er i makt og politiske resultater. Ideologisk moraliserende er høyresidens motsvarighet til venstresidens godhetssignalisering.
Å være pasifist som i alle situasjoner tar avstand fra krig og vold er en annen form for ideologisk handikap. Dette fordi vold er et svært effektivt maktmiddel. Fysisk svakhet i seg selv kan også føre til at man ubevisst trekkes mot svake ideologier som gjør at man ikke havner i like sterk konflikt med de som har makt i samfunnet i dag. Jeg tror dette er en forklaring på hvorfor noen nasjonalister blir mer «høyre» (mer konservative og libertarianske) jo eldre de blir, det er rett og slett en ideologi for de gamle og svake som vil klage, men ikke våger å kjempe.
Når dette er sagt, vil jeg imidlertid legge til at det jeg beskriver ovenfor er generelle tendenser og at det likevel finnes individer i disse ideologiske strømningene som handler radikalt og har en sterk vilje til makt.
Moralsk overbevisning er en nøkkelfaktor som, uavhengig av ideologi, påvirker hvor radikal en person eller gruppe er. Om du ikke er helt overbevist om at det du kjemper for er moralsk rett og riktig, vil du ikke aggressivt strebe etter å tvinge frem din politiske vilje mot andres vilje. Det er derfor ulike politiske bevegelser prøver å demoralisere sine politiske konkurrenter ved blant annet å male dem ut som onde og umoralske.
Forslavende materialisme og urealistisk idealisme
Materialisme i bemerkelsen egoistisk jakt på materielle eiendeler kan åpenbart være noe som får mennesker til å kjempe for å vinne politisk makt. Jeg vil til og med si at det er hovedmotivet for de fleste av de mer høytstående politikerne i de etablerte partiene. Om de ikke ville få betalt for sitt politiske arbeid, ville de forlatt politikken. På en måte er denne typen politisk karrierisme et utslag for viljen til makt, men det er en vilje der den enkelte politiker begrenser seg til å kortsiktig berike seg selv økonomisk. Rent politisk er imidlertid de fleste politikere relativt ufrie og maktesløse ettersom de er underordnet sitt parti, lever på medienes nåde og så videre. Politikernes sosiale og økonomiske status er dermed usikker og midlertidig, det er ikke en reell og personlig makt. Det var også grunnen til at eksempelvis Donald Trump ble sett på som en trussel mot «demokratiet», fordi han var rik og mektig utenfor politikken og derfor var mer fri til å gå sine egne veier i politikken enn de etablerte politikerne.
Nasjonalister som i likhet med våre kjøpte politikere etterstreber personlig økonomisk velstand, risikerer i praksis å bli «bestikket» til politisk passivitet. Hvis man skjuler sine sanne synspunkter kan man kanskje gjøre karriere i Fremskrittspartiet eller få en annen god jobb som ikke kan kombineres med et åpent nasjonalistisk engasjement. Her må man ha en sterk politisk vilje for ikke å velge bort sine politiske idealer. Det skal imidlertid ikke nektes for at folk har materielle behov, vi trenger for eksempel mat på bordet og et sted å sove. Penger er også en form for makt, og en bevegelse med velstående støttespillere har større sjanse til å nå sine mål enn en bevegelse uten tilgang til kapital. Så det bør ikke idealiseres eller gjøres til et mål å være fattig.
Idealisme og fanatisme er viktig, men målet vi går mot bør være en sterk og seirende nasjonalisme og ikke en Jesus-nasjonalisme der alle følgere må forvente å sitte i fengsel, være ufrivillig arbeidsledige eller kanskje spikret til et kors for den gode saks skyld. Ettersom vår makt øker, vil også vår velstand og sikkerhet øke. Til slutt havner en vellykket bevegelse i den situasjonen NSDAP havnet i etter overtakelsen, de måtte da slutte å ta inn nye medlemmer i flere år fordi det ble for attraktivt å være medlem og mange opportunister søkte seg til partiet.
Hva vi burde være i stedet
For å oppsummere, det som undergraver vår vilje til makt eller viser at vi mangler viljen er følgende: Passivitet og innadvendt klaging, defaitisme og ideologisk svakhet, og slavebindende materialisme og urealistisk idealisme.
Motsetningene til dette er:
Aktiv – den som streber etter makt venter ikke på bedre tider, han agerer her og nå for å øke vår makt, ett steg om gangen. Handling taler mer enn ord!
Skapelse – vi må skape kultur, organisasjoner, media og andre institusjoner som styrker oss og våre støttespillere, eller skader våre fiender og undergraver deres makt. Vi må være eller bli mennesker med drivkraft og kompetanse!
Utadvendt, optimistisk og moralsk overbevist – hvis du tror på ideene våre, ønsker du å spre dem til de som ennå ikke er på vår side. Vi skal opp og fremover!
Pragmatisk, realistisk og resultatorientert – penger skal ikke tilbes, men er et viktig verktøy. Idealisme, offervilje og prinsippfasthet er viktig og bør oppmuntres, men man bør ikke forvente å finne disse egenskapene i for store mengder blant den store massen, og man må kunne jobbe selv med mennesker som kun besitter disse egenskapene til et mer begrenset omfang. Basert på en realistisk forståelse av verden rundt oss, kan vi fremme våre posisjoner og nærme oss våre politiske mål.
Når det er sagt, håper jeg at alle som tok seg tid til å lese også reflekterer over hvordan dere selv lever og agerer. Streber du etter makt eller sitter du fast i en rolle der du ikke utgjør en forskjell? Gjør du alt du kan for saken eller kan du gjøre mer?
