KRONIKK Alle som tilsynelatende er for ytringsfrihet, har den siste uken vært Charlie. Men hvem er egentlig Charlie? En ytringsfrihetsforkjemper? Gjesteskribent Birk Bjørkheim skriver om Charlie Hebdo og avisens sanne ansikt.
Slagordet «Je suis Charlie» har vært på alles lepper siden terrorangrepene i Paris den 7. januar 2015. Et utsagn man tilsynelatende kan enes om, enten man er fra det politiske etablissementet eller blant folk flest som bare vil vise sin avsky mot terroren og kanskje uttrykke sin skepsis til masseinnvandring. Men hvem er egentlig Charlie?
Siste utgaven av Charlie Hebdo har blitt trykket i fem millioner eksemplarer, og 200 eksemplarer av avisen er på vei til Norge. Vi har tatt en titt på innholdet i bladet …
På side to i avisen finner vi blant annet en tegning av en katolsk nonne, nærmere bestemt Søster Emmanuelle som døde i 2008 og som ble enormt populær for sitt humanitære arbeid for fattige og hjemløse. Charlie Hebdos kommentar lyder: «Her på jorden masturberer jeg bare. I Himmelen skal jeg få suge kuk».
Det bisarre fokuset på sex blir ikke mindre lenger ut i avisen. Blant annet harseleres det med motstanderne av homoekteskap. «De har ikke lenger bruk for oss», sukker to ektemenn som ser hver sin vei mens deres koner omarmer hverandre i heftig elskov.
Inntrykket er ikke til å ta feil av. Charlie Hebdo er ingen helgen som står opp for ytringsfriheten, og kritiserer den ekstreme islamismen gjennom sin satire. Snarere en forkjemper for den hvite vestlige verdens forfall. En motstand mot det naturlige og sunne, mot vestlige verdier, tradisjoner og moral. Charlie Hebdo er en avis som appellerer til dem som er for alt som er vulgært.
Vi skulle alle være Charlie i uken som gikk. Men at noen er mer Charlie enn andre bekreftes selv i avisens egne karikaturer. Som i omtalen av reaksjonene på massakren. I en av karikaturene presenteres to ulike demonstrasjonstog. I det ene demonstrasjonstoget møter «solidariske borgere» fra alle samfunnslag fram med plakater der det står «Je suis Charlie». I det andre demonstrasjonstoget, omtalt som «Le Pens motdemonstrasjon», er det unge skinheads og gamle menn i dress og slips som holder opp plakater med slagordene «Vi er hos oss», «Jeg er overlykkelig», «Jeg er rasist» og «Jeg er Charles Martel».
Det er verdt å merke seg at det ikke er nasjonalister, men kulturradikalere og liberalister, som de islamske terroristene retter skytset mot. Charlie Hebdo og andre liberalister innbiller seg at et liberalt demokrati i kombinasjon med flerkultur, lar seg forene i noen slags form for utopisk demokrati à la illustrasjoner fra Jehovas vitners Vaktårnet. Sannheten er snarere den, at dette er en eksplosiv og dødelig cocktail – på alle tenkelige plan.
Er det noe Charlie Hebdo representerer så er det nettopp den samfundsutglidningen og det moralske forfall, som har gjort masseinnvandringen og islamiseringen mulig.
Nei, vi er ikke alle Charlie. Og tenk, vi trenger ikke å være det heller.
