KRONIKK Emma Karlsson følger opp Marcus Hanssons artikkel om nasjonalsosialistisk barneoppdragelse med en artikkel som understreker viktigheten av at begge foreldrene er politisk engasjerte for å skape enighet i familien.
Marcus Hansson skrev en artikkel om barneoppdragelse og politikk. Som kvinne og mor sier jeg ikke at han tar feil i saken eller at artikkelen er dårlig, for det er den ikke. Derimot gir den meg grunn til å ta opp et aspekt av kampen og barneoppdragelse som jeg lenge har tenkt på. Denne artikkelen er ikke et svar på Hanssons artikkel, men mer et komplement eller en fortsettelse på en viktig diskusjon om kvinner, menn, relasjoner og kampen.
Les mer: Barneoppdragelse og politikk
En del av dere som leser dette kjenner meg. Jeg har vært aktiv i Den nordiske motstandsbevegelsen i snart 10 år og i andre nasjonale kretser siden begynnelsen av 00-tallet. Siden valget i 2018 har jeg dog ikke vist eller hørt av meg like mye, da jeg har lykkes med å skaffe to barn til siden den gang. Fra noen uker tilbake er jeg altså firebarnsmor. Jeg er dog fremdeles aktivist i organisasjonen, og har ingen som helst planer om å sette mitt engasjement på pause mer eller lenger enn nødvendig. Jeg er altså ikke den typiske hjemmeværende kona som våre fiender gjerne vil få samfunnet til å tro at alle nasjonale kvinner er. Også min samboer er aktivist i organisasjonen, og således også veldig engasjert. Uten tvil er organisasjonen og kampen mer eller mindre hele vårt liv. Den er stadig med og avgjør hvert skritt vi tar. Hvor vi bor, hvordan vi bor, hva vi spiser, hvordan vi er, og hva vi gjør med våre barn. Nasjonalsosialismen er den røde tråden i våre liv og vår relasjon, og uten tvil noe våre barn lever i daglig. Alt vi gjør farges av nasjonalsosialismen. Så jeg våger nå å påstå at våre barn fostres i nasjonalsosialismens tegn.
Når det er sagt, skal jeg i denne teksten ta opp en annen avgjørende del for barnas oppdragelse, nemlig viktigheten av at dere begge går i samme spor og støtter hverandre. Dette gjør jeg da selvsagt med utgangspunkt i mitt eget organisasjonsengasjement.
At både jeg og min samboer er delaktige i organisasjonen og forstår viktigheten av kampen skulle jeg si er avgjørende for vår relasjon. Derfor bli jeg forundret når jeg hører menn snakke og si at de vil ha kvinner som ikke er aktive eller med i organisasjonen.
Jeg vil tro at de fleste menn som er aktive i kampen for vårt folks overlevelse også vil ha en sunn relasjon med en kvinne og utøke vår rase med egne barn, men det er etter hva jeg har forstått ikke alltid lett å finne en kvinne i dagens samfunn. Kanskje enda vanskeligere om man har litt ekstra krav eller ønsker, så å si.
Alt for ofte har jeg dog støttet kamerater der relasjoner har gått i knus eller sett gode menn ta avskjed etter ultimata fra deres kvinner. Det som er tilbakevendende i disse tilfellene er at kvinnen ikke har vært delaktig i organisasjonen. Det har vært noe mannen har vært involvert i, og alt for ofte har det vært mannens ønske å ha det slik. Hvorfor tenker jeg ikke å spekulere i, men la meg være veldig tydelig:
Det absolutt verste du som mann kan gjøre for din relasjon, organisasjonen og kampen er å ikke involvere din kvinne!
Uten en egen forankring til organisasjonen kommer relasjonen til å slutte med at dere går fra hverandre når trykket fra systemet øker. Hun kommer til å forlate deg og hun kommer til å ta barna med seg.
Vil du slippe bråket om at du legger for mye tid i kampen involverer du din familie. Når du er på aktivitet er det vel aldeles fortreffelig om hun og deres barn omgås med andre kvinnelige kamerater og deres barn?
Ha i bakhodet at det er din kvinne som kommer til å stå der når politimannen gjør husransakelse. Det er hun som kommer til å få ta utskjellingen fra skole eller barnehage. Det er med største sannsynlighet også din kvinne som kommer til å få forsvare deg foran slekt og venner. Alt dette da kvinner naturlig er mer sosiale enn menn og derfor har mer kontakt med verden utenfor familien og organisasjonen.
Med dette sagt er det av ytterste viktighet at du som mann faktisk verdsetter det din kvinne gjør for deres familie. Vil du at hun skal stå rakrygget i møte med statens påtrykk sørger du for det første for å se til at hun også er forankret i nasjonalsosialismen og organisasjonen, samt ser viktigheten av kampen.
For det andre sørger du for å støtte henne i hennes del av kampen, den sosiale mot samfunnet. Du har ditt kontaktnett i organisasjonen. Er din kvinne ikke engasjert eller involvert har hun sitt utenfor. Er hun involvert i organisasjonen er det likevel for det meste hun som har kontakt med det vanlige samfunnet, særlig om dere har barn. Du kan ikke vifte den bort som verdslig eller patetisk eller intet å bry seg om bare fordi du ikke bryr deg. For det er hennes del av kampen, akkurat som du har din del. Du er skyldig til å støtte henne akkurat som hun skal støtte deg.
For det tredje sørger du for å ha en kvinne som er sterk og klarer seg selv. Jeg sier ikke at hun trenger å være aktivist i organisasjonen, men hun må kunne klare seg selv om det kreves. Det kommer en tid da du er borte fra familien, og da må hun kunne håndtere deres liv uten å gå under. For å dra paralleller til historien, som jeg vet at dere liker, har kvinner alltid klart seg selv når mennene er på felttog, plyndring eller andre opptog. Kvinnen har da alltid vært sjef i hjemmet og tatt seg av gård, barn og alt deromkring. Myten om den svake, hjelpeløse hvite kvinnen må få en slutt, og det er absolutt ikke det du skal søke en relasjon med.
Når det er sagt, har kvinnen aldri vært helt alene. Å kreve at din kvinne skal ta seg av hjem og barn og diverse helt uten hjelp fra deg og tro at hun kommer til å danse på roser hele tiden er urimelig. Det er slitsomt å ha barn iblant, og det må man få si høyt, og du må forstå at det er slik. Man har alltid vært flere på gårdene eller i hjemmet og avlastet hverandre.
For det fjerde må du allerede på et tidlig stadium klargjøre for kvinnen du går ut med hva som gjelder. Skjul ikke organisasjonen eller ditt engasjement på noe vis av redsel for at hun kommer til å dra. Det er bedre at hun forlater deg før dere får barn, enn etter. Vet hun fra begynnelsen hva hun gir seg i kast med, er sjansen dessuten større for at dere holder som par. Ingen kvinne synes om å bli villedet eller ført bak lyset. Det kommer til å straffe seg å forsøke å forskjønne kampen eller organisasjonen. Vær ærlig fra begynnelsen. Vik ikke på noe, da vet du om hun kommer til å bli hos deg eller ikke.
Tenk på hvordan det kommer til å bli når det blir tøft, og tro meg, det blir det til slutt. Det kommer en dag da du ikke kommer hjem, enten på et døgn eller på flere måneder. Da vil du forhåpentligvis at din kjæreste og deres barn fremdeles er der når du kommer hjem. Det kommer bare til å skje om hun selv forstår og verdsetter kampen. Om hun selv får støtte av kamerater og ikke fiendtlige makter. Vil du at dine barn skal velge en likeverdig vei som du, begynner det med at din livspartner velger samme vei som du.
Det kreves også at du når du siden kommer hjem setter pris på hva din kvinne faktisk har gjort mens du har vært borte. Å ikke møte henne i hennes følelser av savn eller uro er dåraktig og følelsesløst.
For å knyte sammen sekken før jeg slutter skal jeg kort komme litt tilbake til akkurat barneoppdragelse. Jeg håper på å komme tilbake til det i en annen artikkel. Men kort og godt er det viktigste du kan gjør for dine barn, særlig om du vil at de skal gå i samme spor som du, å være til stede for dine barn. Å interessere deg i deres liv og tilbringe tid med dem. Kampen krever mye av din tid, det vet jeg. Men at barna stadig må vike plass til fordel for organisasjonen kommer til å føre til negative følelser for organisasjonen og kampen. Fra barnas perspektiv velger du dem bort for å gjøre noe annet, det den følelsen du må forhindre. På sikt er risikoen større for at det dytter dem bort fra nasjonalsosialismen og organisasjonen om du aldri tilbringer tid med dem. Således er tid med familien, uansett om det er utflukter i skogen, sportskamper eller fredagskos en del av forberedelsen til kampen. Den lille tiden du har til overs bør du tilbringe med din kvinne og dine barn. Gi din familie den lille ledige tid du har, ellers kan jeg love deg at du snart ikke har dem lenger.
