LESERINNLEGG Christian Hamilton skriver i dette leserinnlegget om viktigheten om at vi igjen må bli selvforsørgende. Ideen hans er at nasjonale flytter nærmere hverandre og bruker jorden sammen.
Etter å ha lest Marcus Hanssons to siste artikler ble jeg inspirert til å skrive noe selv. Jeg er på grunn av min høye alder ikke lenger politisk aktiv, men jeg har min verdensanskuelse fortsatt.
Det er en nødvendighet for vårt hvite folks overlevelse å ha økonomi og kapital via foretak som både gir arbeid samt velstand for fremtiden. Veien dit er lang og kommer til å innebære både enorme nedturer, personlige tragedier så vel som tilfeldige fremganger. Tilfeldige fremganger av den grunn at så lenge banker styres av de slue kommer nasjonale foretak til å bli motarbeidet eller helt stoppet. Det må til en virkelig folkelig revolusjon for at Marcus Hanssons tanker og tenkelige tiltak skal få gehør og kunne gjennomføres. Dog tror jeg ikke tiden er moden for et virkelig folkeopprør, det må komme og vi ser allerede at det gror frem litt alle steder, ikke bare i vårt land, men også på ulike plasser på jorden.
Vårt land har ikke vært selvforsørgende på veldig lang tid. Dette har de slue ordnet for de fleste nasjoner innenfor EU for å svekke hvert land slik at de blir avhengige av internasjonale selskaper og deres transportkjeder. Vi ser hvordan bøndene ikke strekker til å kunne bruke jorden lengre tross store jordbruksarealer har blitt slått sammen og småbønder blitt tvungne til å legge ned gårdene og innkomsten for å bli jobbslave i et selskap som inngår i de internasjonale eiergruppene. Gårdene, og hjem, blir kanskje værende i enkelte tilfeller, men den tidligere bonden får betalt av EU for å la gården ligge brakk, en støtte som også mange aktive bønder får. Dette er total galskap. Sverige kan og må bli selvforsørgende ellers går vi under innen nær fremtid og «Den store omstillingen» blir virkelighet. Jord skal brukes for vårt folks overlevelse.
Vi må tenke praktisk hvordan, vi som virkelig vil ha forandring til vårt folks beste. I lang tid, ja faktisk allerede under min yrkeskarriere som ikke på noen måte hadde med selvforsørging å gjøre, funderte jeg på hvordan jeg skulle overleve om alt gikk til (unnskyld språket) helvete. Det var ingen storslagne planer jeg hadde i tankene. Som oppvokst på en gård der familiens omgangskrets i de fleste tilfeller var bønder kom jordbruk og livet på bygda aldri å forlate mine «gener». Jeg kunne landbruk, gjennomgikk landbruksskole, jeg skulle jo overta gården, ja det ble det ikke noe av.
Det jeg ofte tenkte på var at jeg ville bo på landet sammen med noen nære kamerater, for sammen å få råd til å kjøpe en gård for å få ned levekostnader og for å dyrke, i alle bemerkelser, våre fritidsinteresser. Jeg vil derimot understreke at det ikke handlet om et «grønt livssyn» med liberalt tankesett eller hasjpiper. Min kone og jeg kunne tidlig ordne at vi ble boende på landsbygden. Vi flyttet mye, men fant alltid et bosted på landsbygden. Vi hadde og har fortsatt en hage. Her kommer jeg nå inn på det praktiske.
Det er bra at så mange som mulig av folk med vårt livssyn bor nære hverandre. Jeg mener ikke alle i hele landet og overalt og ikke i sektlignende bosettinger. Men bor vi innen rimelig avstand fra hverandre, på ulike plasser i landet, så holder det. På landsbygden kan vi bli helt eller delvis selvforsørgende.
Noen eksempler for å «synliggjøre» denne typen av delvis eller hel selvforsørging.
I området der jeg bor er det torgdag i den lille bygda hver lørdag. Da kommer bøndene inn med sine produkter de har spesialisert seg på. Grisebonden kommer inn med fersk eller hjemmeprosessert kjøtt, slik som røkt skinke, pølser, farser og annet godt. Melkebonden kommer inn med fersk melk fra samme morgen, konen hans tilvirker alle slags oster samt rømme. Fiskeren kommer fra kysten med nattens fangst. En baker som baker hjemme selger ferske brød av alle typer. Folk samles hver lørdag og alt går unna.
Bøndene selger på to ulike torgdager i uken, altså ikke bare i vår bygd/landsby men også i nabodistriktene et stykke lengre unna. Disse bøndene lever bra på å selge lokalt og tvinges ikke til å selge til de store selskapene som knapt gir betaling for noe. Klart at vi må gå i butikkene for annet enn mat og kanskje noe mer luksuriøst enn det torghandelen har å tilby. Men faktum er at vi klarer oss med det vi kan kjøpe på lørdager om det blir total nedstenging av samfunnet og landet. Videre har både vår nærmeste nabo og vi dyrket store kjøkkenhager som gjør at basegrønnsaker ikke behøver å handles inn under sesongen samt at poteter og rotgrønnsaker som kan lagres rekker hele året.
Naboen har høner, ender, kaniner og gjess. Vi byttehandler oss mellom. Vi får egg og kjøtt og jeg hjelper de med å gjøre unna jobben på åkeren med min traktor og mine redskaper. Vi har frukttrær, som visselig er nyplantet, som naboen ikke har. Naboen har andre typer som vi får nyte av. Bare sammen med naboene kan vi faktisk overleve om tidene skulle bli katastrofale. Dette er folkefellesskap i ordets rette forstand må jeg si.
Om vi holder sammen og planlegger å oppnå selvforsørging så langt det lar seg gjøre i henhold til teksten ovenfor, hvilket er både mulig og nødvendig, minsker vi både utgiftene og sløseri med tid på fullstendig sjeledrepende «sosiale medier» da det er viktigere å sørge for en overlevelse i et kommende kaos. Pär Öberg er for eksempel en jeg gjerne ville likt å ha i nærheten da han har spesialkunnskap i hvordan man preserverer og lagrer nesten all mat i lang tid.
Så godt folk, vil dere redusere deres utgifter, begynn å tenke gjennom ovenstående tekst og planlegg. Selv den som bare har en veldig liten hageflekk kan tilføre noe til seg selv om man tar seg tiden. Å bruke jorden er bra for kropp og sjel og man får mye tid til å filosofere over alt mulig. Når selvfølelsen har etablert seg og vi kan se at det er mulig å holde seg i live selv, da er vi nære neste steg, det som Marcus skriver om.
