I begynnelsen av måneden skrev Johan Lindblad en interessant artikkel om Expos redaktør Daniel Poohl og det nye begrepet «positiv antirasisme». Lindblad bemerket seg i artikkelen følgende sitat av Daniel Poohl fra da han ble intervjuet av avisen Akademikeren: «Vi må anerkjenne at et multikulturelt samfunn ikke er et paradis. Vi vil fortsette å ha samfunnsproblemer.»
Lindblad kommenterte: «Uttalelsen er ikke spesielt rar eller bemerkelsesverdig i seg selv, men når den kommer fra Daniel Poohl, som med flid og iver har rost det multikulturelle samfunnet, kanskje til og med «antirasistene» får noe å tenke på.»
Daniel Poohl, både kapabel og beregnende
Noen tror kanskje at uttalelsen til Daniel Poohl var en slags tabbe. Det er ikke tilfellet. Den som tror at at arvtakeren til Stieg Larsson er en idiot tar grundig feil. Vi må ikke glemme at en av Expos viktigste oppgaver er å trene og instruere andre svenskfiendtlige i både akademia og media – og at de er gode på det de gjør. At Daniel Poohl er yngre og har mindre erfaring enn Stieg Larsson, og at han ikke virker å ha like mye pondus, gjør ham ikke mindre farlig. Om ikke annet kan Poohl utnytte dette og fremstå som mer ærlig og troverdig enn Stieg Larsson, som var kjent, også i egne sirkler, for sine forutsigbare banaliteter. Ved at Daniel Poohl fremstår som mer harmløs enn sin forgjenger kan han anvende Sun Tzus prinsipper om villedning: «Hvis du er kapabel, vis manglende evner». Bak Daniel Poohls beregnende «anerkjennelse» finnes nemlig et bestemt budskap, et direktiv til sine svenskfiendtlige kollaboratører, en strategi for å reagere mot den stadig økende befolkningen som har fått nok av masseinnvandringen.
En del av en krigføring
La oss fortsette med temaet «krigens kunst». Masseinnvandringen er i aller høyeste grad en del av en krigføring. Dette oppsummeres slik i artikkelen Et fritt Norden: «Multikultur og masseinnvandring er våpen i hendene på den grenseløse kapitalkraften. Målet er å bryte ned land og knuse den etniske og kulturelle strukturen for dermed å åpne for utnyttelse og kontroll. Multikulturen er et angrep på vårt folks kulturelle grunnverdier, masseinnvandring er et angrep på vårt folks biologiske fundament.» Multikulturen kan beskrives som en okkupasjon som føres, «ikke med stridsvogner, men med barnevogner», som Erik Gjems-Onstad sa det.
Akkurat som i alle kriger drives det propaganda og psykologisk krigføring. Det er blant annet der Expo kommer inn. Daniel Poohl skriver at «vi må anerkjenne at et multikulturelt samfunn ikke er noe paradis», med tillegget at «debatten har kjørt seg fast». Det høres ærlig og harmløst ut. Fine ord. Hva Daniel Poohl egentlig mener kan oppsummeres som: «Ojsann, vårt multikulturelle eksperiment er gjennomskuet. Vår propaganda for det multikulturelle paradiset har kjørt seg fast, vi er avslørt.» Poohls løsning på problemet kan summeres på følgende måte: «Det smarteste nå er å anerkjenne dette, ettersom vi da vil fremstå som mer troverdige.»
Den nye strategien
Hvordan blir dette da praktisk anvendt? Det er to uttalelser bare denne uken som praktiserer den nye strategien på å begynne å fortelle sannheten. Om personene bak uttalelsene er klar over sine egne roller vet jeg ikke, men at systemet utnytter dem i sin krigføring er uansett sant. Like sant som at disse uttalelsene kun for noen år siden hadde ført til avskjed fra jobben og muligens også politisk forfølgelse.
Det ene eksempelet finner vi i lederen, «Godhet är en sak, dumhet en annan», i Gotlands Allehanda. Forfatteren av artikkelen, Merit Wager, som selv er talsmann for innvandring, en begrenset sådan, skriver om hvor naive svensker er i forhold til innvandrere. Det andre eksempelet finner vi i den danske avisen BT der en forsker i rettsmedisin, Karin Helweg-Larsen, advarer unge kvinner mot utenlandske menn. Hun mener at utlendinger har et helt annet kvinnesyn enn dansker.
«Hurra!» utbryter slike som Avpixlat og Fria Tider. Endelig noen som «tar bladet fra munnen». Endelig noen som «sier det som det er».
Problemet med sikkerhetsventiler, som Jimmie Åkesson beskriver sitt Sverigedemokraterna, men som også er en korrekt beskrivelse på Avpixlat/Fria Tider, er at de ikke tar poenget i disse to eksemplene. Både Wager og Helweg-Larsen vil nemlig at vi skal fortsette å leve i et flerkulturelt samfunn. At Merit Wager anser svensker for naive mot innvandrere betyr ikke at hun vil at svensker skal bli herrer i sitt eget hus, og sende inntrengere på første fly hjem. Nei, hun mener at vi skal stille krav til dem, lære dem om svenske lover slik at de blir likeverdige «svensker». At Karin Helweg-Larsen snakker åpent om utlendingenes kvinnesyn betyr ikke at hun, til tross for at hun er klar over fundamentale forskjeller mellom oss og dem, vil at vi skal slutte å importere slike som voldtar våre kvinner. Nei, det som Karin Helweg-Larsen sier er at danske kvinner må være klar over de signalene de sender ut, og om de ikke endrer sin væremåte så risikerer de å bli voldtatt.
Tilpassing eller motangrep?
Det det hele handler om er altså at vi må tilpasse oss. Det spiller nemlig ingen rolle om det multikulturelle samfunnseksperimentet innebærer ufattelige samfunnsproblemer, «det viktigste er at det finnes en vilje til å løse vanskelighetene sammen», som Daniel Poohl uttrykker det. Dette «sammen» innebærer naturligvis at det er svenskene som må løse alle problemene som når alt kommer til alt har blitt skapt av forræderpolitikere.
I fremtiden kommer vi til å se liknende uttalelser helt oppe i både Aftonbladet som i Bonnier-pressen. Sikkerhetsventilene vil jubel for hver smule de får, for hver lille anerkjennelse. Systemet kommer til å deklarere at det multikulturelle samfunnet er «her for å bli» og at det til tross for alle feilene er «for sent å gjøre noe med det nå». Til slutt gjenstår kun alternativet å «klare vanskelighetene sammen».
Vi andre, som vil ha virkelig forandring, må vaksinere svenskene fra denne psykologiske krigføringen. At vi gjennom vår kamp og vårt opplysningsarbeid har tvunget opprettholderne av systemet til å anerkjenne at et multikulturelt samfunn ikke er et paradis, kan og bør sees på som et tegn på at vi er på riktig vei, men å tro at systemet har snudd til vår side er både naivt og farlig.
Den nasjonale bevegelsens budskap, til både nasjonale kamerater som til de som sprer forvirringen, må være følgende: Vi vil ikke stille noen krav til utlendinger slik at de skal integreres og bli ordentlige «svensker». Vi vil ikke at våre nordiske kvinner skal endre sin levemåte for å slippe å bli voldtatt av fremmede menn. Multikulturen er IKKE her for å bli, den skal knuses!
Vårt folk kommer til å reise seg i nøyaktig samme øyeblikk som det slutter å tilpasse seg systemet. Stakkars de som motarbeider denne oppstandelsen!
