NASJONALSOSIALISME Skribent Arjuna redegjør i denne artikkelen blant annet for hvorfor Motstandsbevegelsen aldri må liberaliseres, men må forbli trofaste nasjonalsosialismen. (Artikkelen ble opprinnelig publisert 10. januar 2018)
Two kinds of readiness are constantly needed: (i) to do only what the logos of authority and law directs, with the good of human beings in mind; (ii) to reconsider your position, when someone can set you straight or convert you to his. But your conversion should always rest on a conviction that it`s right, or benefits others-nothing else. Not because it`s more appealing or more popular.
– Marcus Aurelius, «Meditations».
«Det er sannelig et privilegium å leve og være politisk aktiv i disse tider». Dette er et utsagn med et poeng som kan virke fremmed på mange, og som de ikke umiddelbart kan slutte seg til. Gyldigheten er imidlertid udiskutabel, men den kan være vanskelig å etablere i all støyen og bråket som vi omgir oss med til enhver tid.
Poenget er at vi nasjonalsosialister for alltid vil ha sannheten og det moralske grunnfjellet som samsvarer både med menneskets natur, og dets ånd. Dette betyr at til og med der det kan virke som om vi opplever et nederlag, alltid vil være et anstrøk av seier. Dette har dog ikke med positiv tenkning å gjøre, men objektiv observasjon, alle som har viljen ser dette.
Et eksempel er Charlottsville og ettervirkningene av denne, med en utrenskning av nettsteder og sosiale medier som kunne tenkes å formidle «kjetterske» tanker. På overflaten, og for øyeblikket, kan dette ses på som et betydelig tilbakesteg, men faktum er at dette bekrefter at vi har tatt mange og lange steg fremover. Så store avstander har disse dekket at vi kanskje ikke har vært de bevisst selv. For som Andrew Anglin fra The Daily Stormer, det som kanskje er det mest omtalte tilfellet, sier (fritt oversatt):
Kampen mellom ideer er over og vi vant. De tapte argumentasjonen og må som eneste gjenstående alternativ stenge oss ute.
De som protesterte mot Alt-Right i Charlottsville er da også understøttet direkte eller indirekte av Wall Street, Hollywood, Dypstaten, utenlandske statsledere som Angela Merkel, innenlandske tidligere statsledere som George Bush Jr. og George Bush Sr.), MSM og de største korporasjonene innen sosiale medier, det vil si «Eliten» eller «1%ene».
Våre motstandere og deres støttespillere har blitt tvunget frem i lyset, og som vi mistenkte er det ikke pent. Den marxistiske professoren og Gramsci-kjenneren Diego Fusaro uttaler at denne nye venstresiden som har vokst frem har sammenfallende interesser med kapitalismen og imperialismen, han kaller denne symbiosen for en dobbelvinget ørn som de facto utgjør det vi nå kaller globalismen (han mener blant annet at 68-generasjonens tilsynelatende opprør egentlig var en gedigen seier for den nyliberale agendaen).
LES OGSÅ: Hva er kulturmarxisme?
Høyresiden (kapitalmakten), sier Fusaro, setter og etablerer strukturene, mens venstresiden setter superstrukturene. Kapitalmakten vil ødelegge nasjonalstatene fordi de begrenser globalismens ideer om blant annet fri flyt av kapital, mens venstresiden vil ødelegge nasjonalstatene fordi de mener nasjoner og grenser er kunstig konstruerte (bortsett fra når de er ideologisk sympatiske som kurderne og zapatistene).
Begge får de dermed et incitament til å dekonstruere alt som underbygger nasjonen, det vil si familie, etnisitet, religion osv.
Eliten for øvrig, og kapitalmakten spesielt, er dermed høyst delaktig i angrep på alt som kan utgjøre et fundament for et folkefellesskap (tenk Brexit). Interessant i denne sammenhengen er tilfellet FRP. Et parti med funksjon som en ventil som påberoper seg et slags ansvar for å beskytte det de omtaler som «norske verdier». Vi vet nå at disse «verdiene» ikke er særskilt norske, men snarere universelle og svært så diffuse: «demokrati», «ytringsfrihet» og «menneskerettigheter». Verdier de også gjerne stiller seg bak for å eksportere til andre land, med ubegrenset død, undertrykkelse og lidelse som resultat.
Ser vi på den ideologiske plattformen som FRP er bygget på er dette imidlertid ikke noen overraskelse. Vi vet at Ayn Rand og objektivismen er sentrale hos Fremskrittspartiet, noe Siv Jensen eksplisitt har formidlet. Ayn Rand var en jødisk immigrant som selv uttalte at hun var tilhenger av åpne grenser, hun kunne ikke være annet gitt hennes historie, mente hun selv. Ser man på hennes arv av i dag, forvaltet av the Ayn Rand Institute og dets jødiske leder Yaron Brooks så er gjennomgangsmelodien den samme: Kapitalisme og åpne grenser er to uatskillelige enheter.
Brooks har illustrert dette ved å betegne immigranten som selve legemliggjøringen av kapitalismens prinsipp: Han bryter opp sine røtter, gir avkall på sin identitet og overkommer alle hindringer i sin jakt på å realisere sin drøm, han skaper sin egen fremtid på nytt uhindret fra alle begrensninger. Brooks går så langt som til å framsnakke et eget ønske om å kunne skape et nytt menneske, fremtidsmennesket. Ikke ulikt «Sovjetmennesket» skal dette også være hevet over rase- og nasjonslinjer og andre identitetsmerker, som religion, men det skal i tillegg være individualistisk og jobbe kun for egen vinning.
Fusaro har imidlertid også et bilde på dette: I Marseille står det skulpturer av den marokkanske kunstneren, med fransk statsborgerskap, Bruno Catalano som skal representere «verdensborgeren» (som Catalano selv definerer seg som). Det som er betegnende med disse skulpturene er at de mangler vitale organer, de har kun hode, hender og føtter, men mangler både hjerte og ryggrad. Fusaro mener dette ikke er tilfeldig: hjerte og ryggrad er det som får menneskene til å se verdier bakenfor det utelukkende materialistiske, og handle ut i fra denne erkjennelsen.
Det er kanskje ikke uttalt politikk av Fremskrittspartiet, men det er de praktiske konsekvensene, og jeg er ikke sikker på om alle deres støttespillere og velgere er klar over dette. Demarkasjonslinjen er dermed satt og tydelig for alle å se, vi har en dobbelvinget tilsynelatende edel fugl, som i realiteten best kan beskrives som en åtseleter, fortærer av råtnende kadaver.
Dette er relevant i sammenheng med at mange som kommenterer nasjonalsosialismen generelt, og Den nordiske motstandsbevegelsen spesielt, ønsker vi skal moderere oss, tilpasse oss tidens moter. Til det er det bare å si: Aldri! Moderasjon og tilpasninger er sidestilt med selvmord. Dette av to grunner:
For det første: Ingen liker en hykler som snur kappen etter vinden for å behage omgivelsene. I tillegg vil menneskene alltid, og spesielt i hvor alle andre verdier er erodert, søke det bestandige, som et anker, en Irminsul (Axis Mundi) i en urolig og uforutsigbar verden. Jamfør dette med kirken og den imploderingen som har utslettet alle spor etter denne. Infiltrert av særgrupper er kirken nå til tider vanskelig å skjelne fra en ordinær sekulær sosial organisasjon, som Den Norske Turistforeningen. Gud har måttet tilpasse seg menneskene og dets luner, nihilismen er total, og hva skal du med Gud da? Resultatet er åpenbart: Ingen tar kirken på alvor lengre, den er satt ut av spill av sine egne. Som avdøde Børre Knudsen sa det: «Nå går hyrden bak saueflokken.»
Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity;– W. B. Yeats
For det andre: Nasjonalsosialismen er organisk og holistisk, den er i ypperste forstand en ytre og indre manifestasjon av kosmos og naturen. Den innbefatter alle livets aspekter. Å avvike fra nasjonalsosialismen vil bety en mutasjon, et fremmedelement som i stedet dreper organismen. Å skulle begrense sin livsanskuelse til et krav om at muslimer skal spise ribbe rundt julehøytiden, dra på pilgrimsreise til Holmenkollen minst én gang i livet, heise det norske flagget 17 mai og ha en mening om Therese Johaug og bruk av leppekrem, er i beste fall et selvbedrag, i sin ytterste konsekvens (politisk: FRP, metapolitisk: kontrajihadisme) å forlede folket til å akseptere sin død.
Å dø sakte skulle liksom være mer nobelt eller ufarlig. Som frosken i det stadig varmere vannet dør uten å vite det, i de behagelige omgivelsene, »det går likar no» tenker den i det kroppens funksjoner opphører å fungere. Nasjonalsosialismen er en naturlig måler på omgivelsenes temperatur, selv om miljøet skulle bli behagelig varmt vet vi at dette kun er en felle for å bedøve oss, passivisere organismen.
En makt kan bare styrtes av en annen makt. Ikke av et prinsipp. Og ved siden av pengene finnes det ingen annen makt enn blodet. Pengenes makt kan styrtes og oppheves av blodets makt alene. Livet er det første og det siste, den kosmiske strøm inn i de mikrokosmiske former. […] Oss har skjebnen satt inn i denne kulturen på dette øyeblikk hvor pengene feirer sine siste seire og deres arvtaker, cesarismen, nærmer seg stille og ubønnhørlig. Vi lever under helt bestemte ønsker og plikter som for oss er det eneste som gjør livet verd å leve. Vi har ikke frihet til å gjøre det nødvendige eller la være. En oppgave som historiens nødvendighet har stilt, vil bli løst – med den enkeltes hjelp eller mot hans vilje. For: skjebnen leder den villige, men trekker den motvillige etter håret.
– Oswald Spengler, «Mennesket og teknikken».
