LESERINNLEGG Frihetskamp republiserer her et eldre leserinnlegg fra Adrian Jacobsen som tar for seg religionsdebattene i den nasjonalistiske bevegelsen, og maner til enighet fremfor splittelse.
Jeg har tidligere skrevet om ekstrem individualisme og hvordan dette skaper isolerte individer og splittelse i stedet for den organiserte kraften vi trenger og som er avgjørende for vårt folks fremtid. I denne artikkelen ønsker jeg å vende søkelyset mot våre egne rekker og belyse et emne som har ført til unødvendig klammeri innad i den større nasjonalistiske bevegelsen i en årrekke.
Før jeg går videre ønsker jeg å sitere Den nordiske motstandsbevegelsens leder Simon Lindbergs syn på religion fra et radiointervju med Gyllent daggry New York:
Vi i Den nordiske motstandsbevegelsen står fullt bakom idéen om religionsfrihet. Den nordiske motstandsbevegelsen bryr seg fint lite om dine religiøse synspunkter. Det er ganske uinteressant for oss om du tilber Jesus eller Odin eller Muhammed for den saks skyld, eller om du ikke tror på noen gud overhode. Dette er fordi vi vet at det ikke er religionen som fremst fastsetter din kultur, dine verdier, din moral og din IQ. Det er ditt blod – din rase, som fastslår hvem du er eller hvordan din nasjons kultur vil se ut.
Selv om sitatet avgjør saken kort og godt for Motstandsbevegelsens syn på religion ønsker jeg likevel å gå i dybden rundt emnet religion i den bredere nasjonalistiske sammenheng ettersom jeg ofte ser unødvendig krangling mellom nasjonalistiske kristne og ikke-kristne. Det er samtidig viktig å forstå at religion ofte kan være et ømt tema for mange. Det handler jo først og fremst om personlig tro, ofte blandet med personlige åndelige erfaringer eller familiære tradisjoner. Man bør derfor trå forsiktig frem når man skal kritisere andre nasjonalisters religion ettersom de kommer til å ta kritikken svært personlig. Helst mener jeg unødvendig kritikk er noe som burde unngås så langt det gjør seg mulig, så sant religionen ikke kommer i veien for folkets interesser eller for kampen for vårt folks overlevelse, da burde den i absolutt høyeste grad kritiseres og ikke minst bekjempes.
Det de religiøse diskusjonene ofte dreier seg om er ikke om hvorvidt gud eksisterer eller ikke, men heller om hvorvidt kristendommen representerer, eller kan representere, oss som nordboere. Man vil for eksempel kunne høre fra enkelte kristne nasjonalister at «Norden er bygget på kristne verdier». Samtidig vil andre nasjonalister hevde at «Norden er bygget på hedenske verdier». Begge disse uttalelsene vil likevel være feil, da Norden først og fremst er bygget på nordiske verdier. Religionen er i dette tilfelle en refleksjon av folket og ikke omvendt. Det er altså ikke kristendom eller hedendom som definerer det nordiske folket, men derimot deres særegne biologiske sammensetning. Det er derfor meningsløst hvilken religion som regjerer i fremtidens Norden om det nordiske folk skulle forsvinne. Jeg tror de fleste kristne nasjonalister ville være enig i om at det er nytteløst å kjempe for at kristendommen skal leve videre i et multikulturelt Norden om den likevel skal praktiseres og styres av totalt fremmede uten forståelse og respekt for nordiske tradisjoner.
Et argument man ofte hører fra nasjonalister som er kritiske til kristendommen er at den er en «ørkenreligion» og at den er et fremmed element til våre nordiske verdier. Jeg vil gjøre disse personene oppmerksom på at kristendommen i den vestlige verden har blitt påvirket og formet av vår før-kristne germanske arv. Mange av de positive kristne verdiene som vi kjenner oss igjen i er nettopp verdier vi har hatt i Norden i årtusener, og som har overlevd gjennom vår blodlinje til tross for hvilken statsreligion vi offisielt har hatt på papiret. Vår feiring av jul er et eksempel på hvordan hedenske skikker og ritualer har blitt videreført og blitt en del av kristendommen i Vesten.
Så finnes det de som hevder at kristendommen bare er en ny forpakning av jødedommen. Var Jesus jøde eller ikke? Hvem vet? Akkurat det finnes det utallige teorier og spekulasjoner om. Det som i alle fall er sikkert er at Jesus ifølge bibelen kastet (((pengeutlånerne))) ut av templet, ble henrettet, og har blitt spottet og hatet av den samme gruppen siden. Det hersker ingen tvil om at det har eksistert et kraftig fiendskap mellom kristendommen og jødedommen som strekker seg fra Jesu tid og frem til i dag. Ledene teologer som Martin Luther dedikerte store deler av sine tekster til å kritisere jødene, og konseptet om at jødene er Guds utvalgte folk er en moderne idé som først og fremst promoteres av evangelistkirker og er ikke representativt for den større delen av kristendommen.
Det finnes også en rekke historiske eksempler på kirker og kristne institusjoner som har vært aktiv i å motarbeide jødisk makt. Jeg kan blant annet nevne den russisk-ortodokse kirke før bolsjevikene tok makten i 1917, eller den katolske kirke gjennom flere ulike historiske perioder. Det samme gjelder for en rekke kristne nasjonalistiske politiske bevegelser som for eksempel Erkeengelen St. Mikaels Legion, også bedre kjent som Jerngarden under ledelse av Corneliu Codreanu. La oss heller ikke glemme korsfarerne eller kristne helter som Charles Martell som med kors og sverd drev tilbake innvandrende horder og forsvarte Europa. Kristendommen har dog endret seg gjennom historien og tatt forskjellige retninger i de ulike nasjoner. Den tradisjonelle nasjonalistiske og absolutte potente kristendommen som i dag lever i beste velgående i Øst-Europa er noe helt annet enn den naive og patetiske varianten man ser praktisert i den norske kirke i dag.
Jeg kan likevel forstå noe av kritikken rettet mot kristendommen på grunn av dens fremmede opphav i Midtøsten. Jeg mener uansett at det er høyst unødvendig å krangle om personlig religiøs tro, og spesielt i den tid vi befinner oss i dag. Sannheten er at vårt folk er i fare og at vi står overfor en alvorlig trussel. Det er derfor ikke bare bortkastet tid, men direkte farlig, å engasjere hverandre i krangel over personlig tro mens vi står i skyttergravene og kjemper for vårt folks overlevelse. Folket og kampen må alltid komme først! Så kan vi heller ta oss den privilegerte friheten som å debattere religion med hverandre når kampen er vunnet og våre barns fremtid er sikret. Jeg mener at både kristne og ikke- kristne nasjonalister må ta et felles ansvar om å fremme samhold på tvers av personlig tro. Husk at fienden oppfordrer aktivt til religionskrangel for å skape splittelse i våre rekker, både blant hele folket, men kanskje særskilt blant oss mer nasjonalsinnede med den hensikt å nøytralisere oss og gjøre oss lettere å bekjempe.
Selv har jeg fått et mer nyansert bilde av religion, og da spesielt den tradisjonelle kristendommen, etterhvert som jeg har blitt eldre og etter å ha sett det åndelige og moralske forfallet i samfunnet rundt meg. Da jeg var yngre var jeg på mange måter hva man kan kalle en «aggressiv ateist» med en ganske så fiendtlig innstilling til kristendom og til religion generelt. Mye av dette oppstod som en reaksjon på kristendomsfaget på skolen kombinert med en god dose sunn ung skepsis. Noe var også bygget på en forakt for svakheten i «å snu det andre kinnet til»-mentaliteten man finner i kristendommen. Det var også spor av fiendtlighet på grunn av historiske aspekter som kristningen av Norden, og den etterfølgende svartmalingen av vikingene ettersom jeg var (og fremdeles er) svært fascinert av vikingtiden og hedensk kultur. Jeg har dog etter årenes løp blitt mer positiv innstilt til den såkalte tradisjonelle kristendommen av en rekke forskjellige årsaker. En av de mest åpenbare årsakene er at jeg kan se hvordan dagens kulturmarxistiske samfunn bevisst prøver å bryte ned grunnleggende «kristne» verdier som for eksempel kjernefamilien og tradisjonelle kjønnsroller ved å promotere feminisme og homoseksualitet gjennom massemedia og i skolen. Dette er verdier jeg som nasjonalsosialist deler med de fleste kristne og som jeg ønsker å bevare. Den kristne tilnærmingen til moral og etikk i motsetning til den syke moralske relativismen er andre grunner til hvorfor jeg nå ser den tradisjonelle kristendommen i et bedre lys enn tidligere.
Jeg må ærlig innrømme at etter å ha vokst opp i et materialistisk og nærmest nihilistisk samfunn har jeg med tiden fått mer respekt for personlig tro og det åndelige. Troen på noe som er større og viktigere enn en selv er noe jeg som nasjonalsosialist virkelig kan relatere til. Som alle andre forenende og styrkende institusjoner så har våre fiender naturligvis forsøkt å angripe kristendommen, så vel som vår før-kristne arv. Hva gjelder kristne institusjoner som f.eks. den katolske kirke ble de infiltrert for så å bli angrepet innenfra med den kulturmarxistisk gift. Dette da våre fiender vet fra erfaring at angrep utenfra styrker samholdet og forener oss. Splitt og hersk, er og har alltid vært, taktikken. Hva gjelder vår før-kristne arv er den blitt bespottet, svartmalt og bagatellisert. Våre forfedre blir beskrevet som primitive og hensynsløse barbarer som bare plyndret og voldtok uten mål og mening.
På grunn av akademiske studier senere i livet har jeg fått en nysgjerrig interesse for de forskjellige religionene og hvordan de, i likhet med raser og kulturer, kan være så distinkte og ulike fra hverandre. Det er også svært interessant ut i fra et psykologisk perspektiv å se hvordan religion påvirker mennesker og samfunn. Uansett om hva man måtte mene om religion så er det et faktum at den gjennom hele vår utvikling og historie har hatt en helt spesiell plass hos oss mennesker. En av tingene som skiller oss mennesker fra dyrene er jo nettopp denne spesielle trangen for en større og spirituell forståelse av omgivelsene rundt oss og vår egen eksistens. Altså det å prøve å forstå det ukjente kosmos og menneskets betydning i det hele, som regel gjennom billedlig og mytiske fortellinger som er sterkt knyttet til de biologiske og geografiske røtter. Religion har også spilt en ledende samfunnsnyttig rolle i forskjellige sivilisasjoner som en del av den større folkebevissthet der den blant annet har fungert som forener av forskjellige stammer i perioder av krig.
På et personlig plan så kan religion absolutt ha en positiv effekt som å gi håp og åndelig veiledning i ulike situasjoner eller å hjelpe til å bearbeide sorg i forbindelse med dødsfall. Likevel må man være oppmerksom på at religion også kan ha en svært negativ og ødeleggende kraft på mange menneskers liv. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor det overfokuseres på det guddommelige fremfor det naturlige og hvor man prøver å vende mennesket bort fra naturen som det er en del av. All religion som promoterer overnaturlige mirakler eller magi over sunn fornuft og vitenskap bør sees på med kraftig skepsis. Det finnes også reelle farer med organisert religion man bør være oppmerksom på. Vi ser for eksempel hvordan religiøse institusjoner kan infiltreres og misbrukes for undergravende mål slik som pro-sionistiske evangeliske kirker i USA, eller hendelser der tilhengere har blitt grovt utnyttet økonomisk av bedragerske TV-evangelister. Det er også vesentlig å forstå at religion ikke alltid bare handler om personlig tro. I de fleste kulturer er religion en sterk autoritet og kan bli brukt (og misbrukt) som et politisk og militært maktmiddel gjennom å mobilisere tilhengere.
Mange vil nok hevde det at vi her i Norden med tiden har blitt mer sekulære er et klart tegn på at kristendommen ikke lengre er aktuell. Jeg vil dog påstå at kristendommens tilbakefall i Norden kommer som et direkte resultat av at den har blitt forkastet og erstattet med en ny og moderne statsreligion som vi i dag kaller politisk korrekthet. Helt sentralt i denne transformasjon er hvordan den kristne (og nordiske) tradisjonen om folkefellesskap og veldedighet, som tidligere handlet om etnisk samhold og det å hjelpe vanskeligstilte landsmenn i sine lokalsamfunn, nå har blitt omtolket på kulturmarxistisk og egalitært vis til å innebære en plikt til å hjelpe alle som er på flukt eller som er fattige i den tredje verden. I tillegg til dette så har det som et ledd i sekulariseringen av Norden i etterkrigstiden åpnet seg et religiøst vakuum blant befolkningen som i sin naturlige tilstand søker en form for åndelig og moralsk veiledning.
https://www.youtube.com/watch?v=vS7TqP6cRJ4
I tidligere tider hvor våre landsmenn tok til kirken og kristendommen for å få veiledning og tilhørighet har nå den politiske korrektheten tatt over rollen som den tidsriktige «gode, korrekte og rettferdige» trosbekjennelsen. I denne ikke-teistiske religionen er det kulturelt -og seksuelt mangfold og såkalt likeverd som tilbes som det ypperste gode. Rasisme blir sett på som det ultimate onde og det å bekjempe det multikulturelle eksperimentet sees på som kjetteri. Djevelen er byttet ut med Adolf Hitler. Arvesynden har blitt erstattet med hvit skyld. Biologi og vitenskap ignoreres. Verdier som i tusenvis av år har blitt sett på som naturlige blir snudd på hodet; hvor vern av sitt folk og egen kulturarv blir sett på som mistenkelig og negativt, mens mentale lidelser som kjønnsdysfori blir fremstilt som normalt og positivt. Ytringsfriheten forkastes til fordel for såkalt «ytringsansvar», og lover skal forhindre at religiøse (((myter))) og dogma blir stilt spørsmålstegn ved. De som er vantro skal først latterliggjøres, så demoniseres og til slutt bekjempes i «toleransen og åpenhetens» navn. Massemedia tar på seg rollen som prekestolen hvor budskapet forkynnes til almenheten, og der presteklassen selvsagt er immun mot kritikk og praktiserer sjeldent det de selv preker. På «kirkebenken», som nå er blitt tv-stuene rundt i de tusen hjem, sitter dessverre mange av våre godtroende landsmenn og blindt sluker løgnene de blir servert gjennom skjermen.
Likheten mellom dagens PK-fanatikere og følgere av en religiøs sekt er skremmende når man ser deres emosjonelle utbrudd hver gang noen setter spørsmålstegn ved deres overtro. Akkurat som religiøse fundamentalister er de heller ikke fremmed for å bruke vold når andre motsetter seg dem. Alle logiske brister ved deres tro ser ut til å være ikke-eksisterende i deres forskrudde virkelighet. Deres tro virker til å være utelukkende basert på følelsesmessige overbevisninger forsterket av en konstant indoktrinering fra massemedia, og oppfatningen om at de er en del av en større «seirende majoritet» som skal gjøre verden et bedre sted om de bare blir «kvitt rasistene». Akkurat som ved en religiøs sekt så er trangen til å praktisere religionen ofte et produkt av en underbevisst frykt for utstøtning fra gruppen og dermed et søken etter aksept fra ens egne fremfor et bevisst kritisk selvstendig valg. Hvordan ellers kan man forklare hvordan en så stor andel av det nordiske folket frivillig utsetter seg selv og sin familie for fare i multikulturens navn? Hvor mange av sine egne kvinner vil de fortsette å ofre på alteret av politisk korrekthet? Hvor langt er de villig til å gå før de innser at det de holder på med betyr slutten for vårt folks fremtid?
Jeg ønsker derfor å oppfordre alle nasjonalister som leser dette til å legge religionsdebatten til side for å fokusere på vårt folks overlevelse. Slaget er på ingen måte tapt! Stadig flere og flere våkner opp og ser gjennom løgnene og den folkefiendtlige agendaen. Vi har vind i seilene og behøver enighet nå – ikke splittelse. Møt opp den 12. november i Stockholm og vis at DU også er den del av den samlende og voksende motstanden i Norden.
