KOMMENTAR I en fersk spørreundersøkelse fra Storbritannia uttrykker befolkningen, og spesielt de yngre, et pessimistisk utsyn på sin tilværelse og sin fremtid. De har mistet tiltro til de politiske prosessene, demokratiet og hva denne erkjennelsen vil lede til for de selv og landet. Mest trolig er dette også sentimenter som er gjeldende i resten av den vestlige verden.
I en spørreundersøkelse gjennomført av FGS Global Radar kommer det frem at britene har et generelt pessimistisk syn på fremtiden, og trenden er sterkere blant de yngre aldersgruppene. Disse holdningene kommer til uttrykk på flere samfunnsområder. Blant annet er 64% av de spurte enige i påstanden «Det føles som Storbritannia er i en periode med bratt nedgang», en av fire velgere mener at det å stemme ikke utgjør noen forskjell, nesten halvparten av de spurte (nærmere bestemt 47%) er enige i påstanden «Ingen av de nåværende politiske partiene representerer mine synspunkter og verdier særlig godt», og blant de mellom 25 og 44 år sier tre av ti at stemmegivning ikke har noen effekt og totalt sett foretrekker 14% av britene en sterk leder uten valg fremfor demokrati.
Det er imidlertid ikke noe som skulle tilsi at dette er en sær-britisk trend, de samme sosio-økonomiske faktorene som er gjeldende på de britiske øyene vil også være til stede i det meste av den vestlige verden. Dette har med det historiske, økonomiske og politiske felleskapet og integrasjonen som disse har delt og som på godt og vondt gjør at skjebnefellesskapet ikke diskriminerer i større grad.
Årsaken(e) derimot kan diskuteres og mest trolig er dette sammensatt. For en tid tilbake begynte algoritmene mine på YouTube å liste videoer av individer som i de fleste henseender ser ut til å representere nettopp disse gruppene som hadde dette pessimistiske utsynet på fremtiden, og plattformen viste seg etter hvert å være nærmest utømmelig av slike. Konkret er det noen faktorer som går igjen hos alle disse når de skal peke på grunner for sin pessimisme: immigrasjon, høye leve- og bokostnader, en distansert og til dels fiendtlig politikerklasse og en oppfatning om at dette bare vil bli verre.
Sett sammen derimot så kan man imidlertid si, uten å psykologisere for mye, at det er en følelse av et folkefellesskap som har kollapset og at de som var satt til å opprettholde dette har sviktet dem, og ikke bare sviktet, men med intensjon sørget for denne utviklingen. Det er villet.
Det er lenge siden 1814 da Henrik Wergeland skrev «Vi ere en Nation vi med», og premissene for teksten er ikke lengre gyldige. «Norge» er ikke lengre en nasjon, men en statsadministrert landmasse hvor det eksisterer opptil flere nasjoner innenfor statsgrensene; slik at når Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl legger frem stortingsmeldingen (som har fått tittelen «Forberedt på krise og krig») om Totalforsvaret, og henviser til «nasjonen» som vi må beskytte, så står ikke dette til troende.
Det som skal forsvares er en landmasse og visse liberale «verdier». Det er derimot den opprinnelige befolkningen, nasjonen som tidligere utgjorde «Norge», som skal dø i forsvaret av disse. De vil enkeltvis dø i forsvar av «verdier» som har som formål å drepe nasjonen som et etnisk kollektiv på sikt.
Tillitssamfunnet er dermed opphørt og samfunnskontrakten avviklet; det er imidlertid viktig å ha med seg i alle vurderinger og sammenhenger i tiden fremover at kontrakten ble oppsagt av staten, ikke av befolkningen. Sistnevnte er dermed ikke forpliktet til å følge vilkårene i kontrakten: vi har ingen forpliktelser overfor staten i noen av dens former, det eneste vi har en forpliktelse overfor er vårt folk, med andre ord nasjonen vi inngår i og utgjør.
