KOMMENTAR Venstresiden er i ferd med å konfronteres med en grynende interessekonflikt den ikke lenger kan tillates å ignorere – affirmasjonen av en moralsk myte som underbygger imperialisme og vold.
For omtrent to uker siden ble over 150 palestinere skadet da israelske sikkerhetsstyrker stormet Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Hendelsen markerte nok en økning i frekvensen av sionistisk aggresjon mot tempelet siden den andre intifadaen på 2000-tallet. Tidspunktet var uten tvil beleilig for Israel, da Ukraina-konflikten dominerer medienes søkelys.
Mens det de siste årene har skjedd en betydelig forbedring i diskursen angående sionismen på «det ytre høyre» med tanke på økende skepsis overfor sionismen og dens konservative forsvarere er det på tide å holde venstresiden ansvarlig for dets betydelige ansvar for ekspansjonen av den sionistiske maktstrukturen i vesten, dog på et langt mer indirekte vis enn dens åpne forsvarere på høyresiden.
Hva mener jeg med dette? Først og fremst venstresidens absolutte tabu mot å systematisk kritisere internasjonal finansiell, politisk og kulturell jødisk makt, en maktstruktur som er den eneste grunnen til at Israel fremdeles er i stand til å opprettholde sin brutale etniske rensing av palestinere fra deres hjemland, men viktigere enn alle disse faktorene er myten om utryddelsesprosjektet rettet mot det jødiske folket under andre verdenskrig kjent som «holocaust».
I likhet med globalismen og hvitt folkemord utgjør «holocaust»-myten det moralske fundamentet for det sionistiske ekspansjonsprosjektet i Palestina. Hva er det første som renner ut av munnen på jøder hver gang de i debatt blir konfrontert med sionistiske menneskerettighetsforbrytelser begått av Israel, enten det gjelder bombingen av palestinske sivile, tyveri av nok et landområde eller krenkelsen av religiøse plasser (utført mot kristne så vel som muslimer)?
Hvordan deres foreldre og besteforeldre overlevde «holocaust», fullt vitende om at majoriteten av tilhørerne har blitt indoktrinert fra barnsben av til å skru av alle kritiske fakulteter når h-ordet påkalles. I mer moderne tider vil dette ofte følges opp med at Israel-kritikk er bare er en annen form for antisemittisme, noe venstrevendte Palestinaforkjempere vil benekte til det siste.
Problemet med dette er at dette er en spagat det er stadig vanskeligere å gå ned i for dagens «respektable» venstreside.
Ifølge IHRAs (International Holocaust Remembrance Alliance) definisjon av antisemittisme, i dag formelt akseptert av intet færre enn 34 FN-land, inkludert Sverige, er Israel-fiendtlighet absolutt et nøkkelelement av antisemittisme, hvilket blir gjort klart i de følgende eksemplene gitt i definisjonen:
— «Beskyldninger mot jødiske borgere om å være mer lojale mot Israel, eller de påståtte prioritetene til jøder verden over, enn interessene til deres egne nasjoner.»
— «Å benekte jødiske mennesker deres rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at eksistensen til den israelske staten er et rasistisk bestrebelse.»
— «Å påføre en dobbelstandard ved å kreve fra det [Israel] en adferd ikke forventet eller krevd av noen annen demokratisk nasjon.»
— «Bruk av bilder, symboler og bilder assosiert med klassisk antisemittisme (for eksempel påståelser om at jøder drepte Jesus eller blodanklage) for å karakterisere Israel eller israelere.»
— «Å trekke sammenligninger mellom moderne israelsk politikk og nazistene.»
— «Å holde jøder kollektivt ansvarlige for handlingene til staten Israel.»
Ergo, majoriteten av eksemplene gitt i IHRAs definisjon av antisemittisme viser direkte til Israel, og det sier seg selv at aksepten av en slik definisjon ville gjøre enhver kritikk av Israel fullstendig impotent og tannløs. Selvfølgelig kan venstrevendte som ønsker å forbli prinsipielle simpelthen avfeie IHRAs definisjon, men dette vil i økende grad være ensbetydende med å melde seg ut av respektable sirkler gitt den økende oppslutningen rundt den av vestlige land. Før eller siden vil selv ikke den mest fanatiske antirasisten unngå nazist-beskyldningen over selv den mest lunkne Israel-kritikk.
Og har disse landene, USA, Storbritannia, Sverige, Frankrike, Tyskland, Canada, Polen, Australia, osv. vedtatt denne definisjonen fordi de synes synd på jøder? Selvfølgelig ikke. De har vedtatt den fordi de alle befinner seg i innflytelsessfæren til den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Washington D.C., i dag mer naken enn noen gang med jøder i nærmest alle nøkkelposisjoner under en nikkedukkepresident hvis samtlige barnebarn er jødiske, for ikke å nevne pengemakten bak det politiske systemet.
Amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten de siste tiårene gir bare mening hvis man forstår at den eksisterer ene og alene for å promotere interessene til den israelske staten, dirigert etter visjonen lagt frem i det beryktede «Clean Break»-memoet fra 1996, skrevet av neokonservative jøder som Richard Perle og David Wurmser, for ikke å nevne AIPACs (American Israel Public Affairs Committee) status som den mektigste utenrikspolitiske lobbygruppen i landet, med to tredjedeler av den amerikanske kongressen tilstede for sin årlige konferanse i 2020. Sist men ikke minst er Israel den største kumulative mottakeren av amerikansk finansiell støtte siden 2. verdenskrig på hele 142,3 milliarder amerikanske dollar (ikke justert for inflasjon), primært i form av militærhjelp.
Bak dette latterlige forholdet som ensidig er i Israels interesse står jødisk makt, og det moralske narrativet som legitimerer denne maktstrukturen er «holocaust»-myten.
Så nå når vi nok en gang går mot opptøyer og vold mellom israelere og palestinere er det på tide å holde venstresiden ansvarlig for dens feighet og hykleri i å nekte å peke på den internasjonale maktstrukturen som er en absolutt nødvendighet for å bevare status quo for den etniske rensingen av det palestinske folket. Hvordan kan såkalte pro-palestinske venstrevendte se seg selv i speilet når en «ondskapsfull, rasistisk nazist» som meg er villig til å komme med en mer hardtslående og prinsipiell kritikk av sionismen og den israelske staten enn dem? Det er et ganske patetisk syn må jeg si.
Å affirmere «holocaust»-myten er i dag å understøtte naken imperialistisk undertrykkelse, på vegne av den proporsjonelt i forhold til deres antall mektigste og mest privilegerte folkegruppen på planeten. Venstrevendte har lenge sluppet unna å konfrontere denne fundamentale kontradiksjonen i deres verdenssyn da de til nå bare har hatt med en pro-sionistisk høyreside å gjøre, men i fremtiden vil ikke dette lenger være tilfelle.
Så lenge «holocaust»-myten forblir vestens primære moralske referansepunkt vil sionismen forbli ustoppelig, og det palestinske folket fortapt. Den pro-palestinske aktivismen er den eneste saken dagens kosmopolitiske venstreside har igjen hvor de kan hevde å motarbeide reell makt, da deres anti-rasistiske (anti-hvite) og pro-LHBT ideologi reflektert i verdierklæringene til verdens mektigste multinasjonale selskaper. Jeg forventer ikke at dette vil fortsette, og at de til slutt vil dolke den palestinske saken i ryggen, akkurat som de dolket den hvite arbeiderklassen.
Og jeg vil være der for å påpeke det når de gjør det.
