MOTSTANDSBEVEGELSEN Den nylig dømte redesjefen i Danmark, Jacob Vullum Andersen, uttaler seg om saken.
Som et ledende medlem av en organisasjon som sikter mot en omveltning av samfunnet, som vil befri folket og løfte det opp til nye høyder, men også truer maktelitens eksistens, kom det ikke som noen overraskelse på meg da politiet banket på døren i november 2019, ettersom politiet benytter seg av alle anledninger til å samle opplysninger til sitt bilde av Den nordiske motstandsbevegelsen. Det som overrasket meg var at jeg ble arrestert, varetektsfengslet og dagen etter i avhør anklaget for hærverk av en jødisk gravplass i Randers.
Varetektsfengsling er for at siktede personer ikke skal kunne blande seg inn i politiets etterforskning, og da politiet allerede hadde endevendt min bopel og konfiskert forskjellige saker og ting som skulle koble meg til den jødiske gravplassen og en bankbygning i Randers, hvilket de ikke fant, og jeg allikevel i ukesvis satt fengslet, begynte det å gå opp for meg at innsatsen til politiet snarere handlet mer om å undersøke Motstandsbevegelsen enn å oppklare to tilfeller av hærverk. Som et ledende medlem av organisasjonen var jeg politiets inngang til en omfattende granskning av hele bevegelsen under påskudd av en hærverkssak.
Det måtte jeg jo forholde meg til og akseptere, mens jeg ventet på at de fire ukene i varetekt skulle bli over. Varetektsfengslingen opphørte dog ikke, men ble igjen og igjen forlenget inntil det hadde gått omtrent fire måneder. I løpet av denne tiden rullet etterforskningen videre og flere siktelser ble rettet mot meg, men det dukket ikke opp flere bevis mot meg i de opprinnelige to tilfellene av hærverk.
Taus gjennom hele prosessen
Jeg valgte å være taus gjennom hele prosessen, og fortalte politiet allerede i deres bil på vei til politistasjonen da jeg ble arrestert at de godt kunne avlyse deres planlagte avhør og kontakte min advokat.
Ethvert medlem av Motstandsbevegelsen, og sikkert mange andre, vet at politiets avhør, ja selv småprat med politiet, er for å få deg til å inkriminere deg selv. Ikke noe du sier, ingen av dine forklaringer, kan forventes å komme deg til gode. Omvendt vil alt du sier bli brukt mot seg. Å være taus overfor politiet er ofte den beste taktikken når man er siktet for noe, spesielt hvis man har rent mel i posen og politiet ikke finner bevis som kan knytte deg til det du er anklaget for, da det til enhver tid er politiets og påtalemyndighetens oppgave å løfte bevisbyrden.
I mitt tilfelle var jeg sikker på at politiets etterforskning ikke ville finne noe som knyttet meg til etterforskningen, men samtidig hadde jeg ikke noe beviselig alibi, så av hensyn til organisasjonens sikkerhet valgte jeg å ikke medvirke på noen måte, hverken overfor politiet eller gjennom rettssaken.
Media
Media har under hele prosessen skrevet feilaktige og løgnaktige artikler om både organisasjonen og min person, mitt bilde ble offentliggjort og min omgangskrets oppsøkt og utspurt.
Denne dårlige journalistikken forhåndsdømte meg, da historier om sko og jakker med grønn maling funnet på min bopel så dagens lys. Det kom senere frem at de grønne flekkene på mitt friluftstøy faktisk var alger fra skogen, men den detaljen brydde ikke media seg med å belyse.
Denne massive medieinteressen og uthengingen av en ikke-dømt person kom dog ikke som noen overraskelse på meg, da media jo er det skjulte systemets avdeling for folkeforførelse- og manipulasjon. Man kan snarere si at medias oppførsel styrket min oppfattelse av dem som løgnpresse, og bekreftet for meg at Motstandsbevegelsen og den nasjonalsosialistiske kampen er den rette veien, når disse folkefiender retter sitt raseri over bevegelsen mot én enkeltperson og mater folket med løgner for å forsterke et løgnaktig narrativ. At pressen er ytterst uprofesjonell, løgnaktig og ensidig visste jeg, men at rettssystemet til slutt vise seg like ensidig og amatørmessig hadde jeg i mindre grad forventet.
Dommen
Jeg vet ikke om dommeren var påvirket av et direktiv direkte fra justisdepartementet eller bare påvirket av løgnpressens enøyde skriking, men han besluttet seg for å dømme meg på bakgrunn av en selektiv vektlegging av bevis og informasjon som kunne gagne påtalemyndighetens narrativ, mens han vendte det blinde øye til alle omstendigheter som renvasket meg for enhver anklage. Jeg vet ikke om man kan kalle det uprofesjonelt, eller om dommeren bare utviste profesjonalitet eller lojalitet overfor dette skjulte systemets mindretallsherskere.
Jeg er nå dømt av fiendens dommer i fiendens rettssal for lovbrudd, som jeg ifølge fiendens påklagemyndighet har begått. Fiendens politimyndighet og etterforskere kunne ikke fremkalle konkrete bevis mot meg så jeg kunne dømmes uten enhver rimelig tvil, som er et påstått rettsprinsipp i denne påståtte rettsstaten, men åpenlyst også kun påståtte begreper.
Jeg er naturligvis ikke enig i dommen, men i et fiendtlig miljø, som jeg var fullstendig klar over, mottar jeg dommen som et tvunget vilkår, men dog et vilkår, av en frihetskamp så viktig at ett år bak murene kun kommer til å fungere som en pause i mitt revolusjonære engasjement; en pause som gir meg tid til fordypelse i bøker, tid til trening og ikke minst tid til å legge nye planen for fremskyndelsen av den nødvendige og kommende revolusjonen.
Anker ikke
Jeg har valgt å ikke anke dommen, og det er det flere grunner til. Jeg anket ikke da min forsvarer mente at jeg ikke ville få noe ut av det, selv om han mente at straffeutmålingen lå i den veldig høye enden av skalaen og hele behandlingen av saken i minimal utstrekning hadde fulgt rettspraksis. Han mente ikke at aktors påstand om halvannet års fengsel var en påstand som aktor selv hadde trukket ut av tomme luften, men at saken hadde vært helt opp hos både statsadvokaten og riksadvokaten, og at påstanden og ønsket om en streng dom kom fra «langt oppe i hierarkiet».
Da jeg ikke har noen naiv forestilling om at lagmannsretten er mindre systemtro, mer rettferdig, i høyere grad vil følge gjeldende rettspraksis eller i mindre grad er påvirket av jødisk makt og pressens løgner, valgte jeg ikke å anke dommen. Jeg hadde dog lyst til å anke hele skyldspørsmålet, da jeg finner det vanskelig å akseptere at man kan dømmes en så lang fengselsstraff på indisier, men min lyst til å søke en mer rettferdig behandling av saken måtte vike for risikoen av å kunne få en strengere dom av lagmannsretten, som jeg for øvrig selv måtte betale for.
En annen og viktigere årsak til at jeg valgte å ikke anke var at en ankesak ville trekke ut, og det ville dermed ta lengre tid før organisasjonen kunne offentliggjøre sin dom over meg, og da jeg ønsket å komme tilbake til kampen raskest mulig valgte jeg å få saken avsluttet med det samme.
En politisk dom
Ingen fingeravtrykk på noen av åstedene, ingen DNA-spor, ingen skoavtrykk, ingen overvåkningsbilder, ingen øyevitner. Kun to krypterte meldingstråder, som ikke sier annet enn «maling i ballong» og «skal vi vente et par timer og så gjøre det». Retten brydde seg ikke om å forholde seg til det vell av muligheter for hva det var som skulle skje, men valgte å fiksere på den jødiske gravplassen, og det skulle ikke stoppe systemets jakt på en dom at det ikke var noen konkrete beviser mot meg.
Jeg skulle riktignok bruke ballingen med maling til en aksjon i Randers ved en bankbygning, som jeg har forklart overfor Nordenrådet, og det ble riktignok også funnet ballongrester ved denne banken. Dog ble det ikke funnet ballongrester på den jødiske gravplassen, og politiets etterforskning av malingen kom ikke nærmere enn at «det kunne ha vært samme maling som ble brukt ved banken». Allikevel ble jeg dømt for hærverk mot den jødiske gravplassen på bakgrunn av to meldingstråder som på intet tidspunkt nevner noe om gravplassen.
Det er klart at hele denne saken mot meg var en manøver fra politimyndigheten for å skaffe seg overblikk over Den nordiske motstandsbevegelsen ved å skaffe meg av banen, slik at de kunne rote i mine ting. En slik politiaksjon er ikke gratis og jeg betaler nå prisen, da jeg nødvendigvis måtte bli dømt for at politimyndigheten skulle kunne forsvare min fire måneders frihetsberøvelse mens de samlet inn opplysninger om bevegelsen.
Jeg er ikke blitt dømt for noe jeg har gjort, for ingenting beviser at jeg har tatt del i hærverk på den jødiske gravplassen, men jeg har blitt dømt fordi jeg og Motstandsbevegelsen står for holdninger som systemet ikke liker.
Frikjent av organisasjonen
Jeg har vært i tett kontakt med Motstandsbevegelsens Nordenråd som har avhørt meg, og på bakgrunn av domsutskrift og vitner til rettssaken har Nordenrådet frikjent meg for enhver involvering i saken om hærverk på den jødiske gravplassen i Randers. Overfor Nordenrådet innrømmet jeg min involvering i de øvrige anklagepunktene, hvilke ble ansett falle inn under alminnelig aktivisme og dermed intet som er alvorlig nok til ekskludering fra Den nordiske motstandsbevegelsen.
Jeg ser nå frem til å vende tilbake til kampen for et fritt og forent Norden. Dette maktovergrepet fra politiets side og denne farsen av en rettssak med tilhørende mediesirkus har kun styrket meg i min overbevisning. Jeg er, hvis det er mulig, i dag enda mer overbevist om at folket lever under et skult diktatur, som dog i dette tilfellet viste seg med alle sine ansikter, og at kampen for folkets frihet er en kamp som skal kjempes mot alle dette systemets tentakler samtidig.
I et land hvor politikken dikteres av media, media flyter over av løgner og dikteres av kulturmarxisme og jødisk makt, hvor politimyndigheten lyder ordrer fra folkefiendtlige krefter og enhver frihetskamp forsøkes stoppes med urettmessige fengslinger, kan folkets kamp kun vinnes med gode argumenter så lenge sverdet i hånden er villig til å tale like tydelig.
Hverken jeg eller Den nordiske motstandsbevegelsen lar oss kue av systemets undertrykkelse og maktbruk for å true oss til taushet. Kampen mot det folkefiendtlige og undertrykkende systemet fortsetter nådeløst til den dag det er knus og ligger i ruiner og en ny orden kan reises.
Dere kan aldri stoppe oss!
/Jacob Vullum Andersen
