ØKONOMI Flere politiske representanter for EU har uttrykt bekymring for det de ser som et USA som beriker seg på Ukrainakonflikten, også på bekostning av Europa. Samtidig har USA lansert en politikk skal tar sikte på å subsidiere sin egen industri i en skala man aldri har sett før (430 milliarder dollar). Mange mener kombinasjonen vil føre til avindustrialisering av Europa.
Etter at EU bestemte seg for å slutte å kjøpe russisk gass og olje (Europa har fremdeles et stående tilbud fra russerne om å kjøpe olje og gass fra landet, men har valgt å si nei, i tillegg til at europeerne har sanksjonert all handel med Russland og dermed stengt seg selv ute), kom amerikanerne på banen og sa seg villig til å kompensere bortfallet av olje og gass fra Øst. Så vanskelig var de antakelig ikke å be siden prisen de forlanger, og får, er fire ganger høyere enn det den ville vært fra russisk side, og tilfeldigvis hadde de også fylt sine lagre slik at skytteltrafikken over Atlanterhavet umiddelbart kunne starte.
Det som bekymrer europeerne mest er imidlertid den proteksjonistiske politikken som amerikanerne nå legger opp til. For å få bukt med inflasjonen vedtok USA i august «Inflation Reduction Act» (IRA) som gjennom skattelettelser og kraftige subsidier skal stimulere og gi forrang til nasjonal industri.
Europeisk industri vil da være preget av skyhøye energipriser og et amerikansk marked som subsidierer egen produksjon, og med skyhøye produksjonskostnader vil europeiske produsenter og eksportører ikke ha noen sjanse i konkurranse med amerikanerne selv. Europeerne selv har imidlertid av en eller annen grunn valgt å angripe hverandre, og sin egen befolkning. Den bebudede oljestreiken her til lands varte ikke et fullt døgn før regjeringen grep inn med tvungen lønnsnemnd, og mønsteret er det samme over hele Europa: energikrisen blir nå brukt til å undergrave streike- og arbeidstakerrettigheter.
Nasjonalt er det for øvrig regjeringsmedlem Senterpartiet som i sin tid fikk etablert utenlandskablene, og dermed satte vår egen forsyningssikkerhet i fare og ruinerte/ruinerer utallige mennesker og bedrifter. Disse har nå etablert en krigsøkonomi basert på statskapitalisme, med inntekter nettopp fra salg av energi.
Med slike allierte, hvem trenger vel fiender? Europas forhold til USA, og Europas befolkning til sine egne myndigheter, er preget av et «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får». Frykten holder oss tilbake for å faktisk ansvarliggjøre makten. Et regelrett globalt og nasjonalt Stockholm-syndrom får oss til å sympatisere med gisseltakerne, sistnevnte som stadig og konstant hvisker oss i øret at alternativet er så mye verre, og de der ute bare vil oss vondt.
.jpg){kind=link}