HISTORIE Den 26. oktober 1905 godkjente den svenske riksdagen Karlstadtraktaten og oppløste dermed unionen mellom Sverige og Norge.
Etter Napoleonkrigens slutt, hvor Danmark hadde stått på Frankrikes side, ble landet tvunget til å avstå Norge til den nybakte svenske kronprinsen Karl Johan. Kieltraktaten ble undertegnet i januar 1814; i avtalen avstod Sverige Svensk Pommern og Rügen i tillegg til en million riksdaler for Norge.
Skandinavismen, som arbeidet for å forene Norden, hadde enda ikke fått gjennomslag i de nordiske landene, og den siste utviklingen hadde istedet tilspisset forholdene mellom dem. I Norge var man ikke så glade i idéen om å bli den svenske kongens undersåtter, spesielt ikke da Norge samtidig mistet Grønland, Island og Færøyene som ifølge fredsavtalen tilfalt Danmark.
I et forsøk på å forhindre unionen med Sverige vedtok nordmennene en ny grunnlov den 17. mai 1814, og valgte samtidig den danske kronprinsen Kristian Fredrik til konge. En rask angrepskrig fra Sverige førte til et kompromiss der Norge beholdt sin nye grunnlov og landene inngikk en personalunion med den svenske kongen sittende på begge tronene.
På norsk side arbeidet de under hele unionstiden for å gjøre landet mer selvstendig, mens de på svensk side hadde som mål å forene de to rikene til én nasjon. At viljen til en sammenslåing av de to landene bare fantes på den ene siden, og at det dessuten skulle være på svenske vilkår, var ikke et godt utgangspunkt for et langvarig forhold. Iløpet av årene førte flere store kriser til å lede de to folkene stadig mer fra hverandre.
I «Stattholderstriden» fra 1859–1873 gjaldt konflikten riksstattholderens funksjon. Riksstattholderen fungerte som kongens representant og regjeringssjef i Norge og han ble oppnevnt av kongen selv. Stortinget stemte flere ganger gjennom forslaget om å avskaffe stattholderskapet, men Bernadotte-kongene med hovedsete i Stockholm satte en stopper for dette med sin veto helt frem til 1873.
Mellom 1872–1884 ble kongens vetorett sterkt kritisert fra norsk side. I spørsmålet om de norske statsrådenes rett til å delta i parlaments-forhandlinger brukte kongen i flere tilfeller sin vetorett. Dette opprørte nordmennene mer og mer, så da kongen til slutt gav seg i statsrådspørsmålet var dette en stor seier for stortinget.
Riksflagget var en annen sak som bidro til konflikter. Stortinget i Kristiania (nåværende Oslo) førte spørsmålet om Norges rett til å bruke sitt eget flagg, uten unionsmerket. Også her stemte stortinget flere ganger gjennom loven for så å bli stoppet av kongens veto. Og også denne gangen måtte kongen til slutt gi seg og skrive under loven, hvilket skjedde i 1899.
Den siste spikeren i kisten for unionen kom i 1895 da Sverige truet med militær intervensjon for å avgjøre et spørsmål om Norges rett til å ha egne konsulat i andre land. Etter dette startet stortinget å ruste opp militært – de kjøpte krigsskip og bygde forsvarsanlegg ved grensen til Sverige. I en avstemning i stortinget ble det besluttet å skape et eget konsulatvesen. I Sverige nektet Kong Oscar II å signere dokumentene for å gjennomføre lovendringen. Dette førte til at regjeringen i Kristiania resignerte og på svensk side nektet kongen å godkjenne regjeringens avgang.
Den 7. juni 1905 stemte stortinget gjennom oppløsningen av unionen. Stortingsbeslutningen ble fulgt av en folkeavstemning i august samme år hvor en stor majoritet stemte for at unionsoppløsningen skulle bestå.
I slutten av august startet en konferanse om unionens oppløsning i frimurerlosjen i Karlstad. Forhandlingene strandet i midten av september, og trusselen om krig var overhengende. Til slutt ble dog partene enige og den 23. september ble Karlstadtraktaten, hvor Sverige erkjente Norges selvstendighet, undertegnet.
En drøy måned senere, den 26. oktober 1905, stemte riksdagen i Stockholm gjennom unionsoppløsningen. Samtidig abdiserte også Oscar II den norske tronen.
Unionen mellom Sverige og Norge hadde blitt til gjennom en fredsavtale hvor Sverige avsto Pommern og Rügen til Danmark mot at Sverige fikk Norge. Nordmennene, som ikke hadde hatt noe å si, mistet dessuten Grønland og Færøyene til Danmark. Unionen var derfor aldri noe frø til nordisk enighet, men snarere en ny statsdannelse som ytterligere bidro til Nordens splittelse.
På slutten av 1830-tallet begynte dog den pannordiske skandinavismen å vokse seg stadig sterkere. Skandinavismen, som ble forespråket av mange av datidens ledende intellektuelle, påvirket politikken i Norden sterkt under hele 1800-tallet. Men en påtvunget og ensidig union mellom Sverige og Norge, under ledelse av et importert monarki, skulle aldri føre til et sterkt og forent Norden.
