Ukrainakonflikten: Den nye amerikanske drømmen

KOMMENTAR Hverken Russland, Ukraina eller EU vinner noe på en krig i noen skala i Europa. Men USA, som lenge sjalu har voktet over sin internasjonale innflytelse, vil selvfølgelig se et endelig oppgjør med utfordreren.

Natt til tirsdag beordret Russlands president Vladimir Putin sine styrker å gå inn i Ukraina. Visselig i form av «fredsbevarende styrker» i de to utbryterrepublikkene i østre Ukraina som han like før historisk anerkjente som selvstendige stater, men likevel i det som NATO fortsatt mener er Ukraina.

Med tanke på det troll som Putin har gjort seg beryktet for å være kan jeg ikke tenke meg annet enn at benevningen «fredsbevarende styrker» er en måte å drive gjøn med amerikanske krigsoperasjoner rundt omkring i hele verden på.

Men jeg tror ikke Russland vil ha krig i Ukraina. Jeg tror at Russland vil ha omtrent det samme som de sier at de vil ha: En ny sikkerhetssituasjon i Europa hvor krigsalliansen NATO ikke rekrutterer alle deres naboer og setter opp offensive våpensystemer ved den russiske grensen med missiler rettet østover.

Europa, som til viss del er økonomisk avhengig av Russland, vil heller ikke ha krig. Ikke for at man liker Russland eller Putin, men for at en krig i Europa til syvende og sist rammer hele Europa. Men også mer spesifikt på grunn av den russiske gassen og oljen som akkurat nå trengs for å dekke mange lands energibehov i den pågående energikrisen.

Nå forstår vi hvorfor Trump tapte valget

USA, derimot, har i tiår nå gjort alt for å sette kjepper i hjulene for et nærmere samarbeid mellom Russland og Europa. Økonomiske, militære, politiske og kulturelle samarbeid har de konsekvent valgt å blokkere. Med trusler, løgner og sanksjoner. Ja, med alle tilgjengelige midler har de sjalu voktet over sin rolle som «storebror» i vesten.

Allerede etter Ukrainakrisen i 2014 ville sterke krefter i USA se et oppgjør med Russland. Alle husker vi hvordan krigshisseren Hillary Clinton under presidentvalget i 2016 bruke en stor del av sin kampanje på å med all tydelighet vise omverden at dette oppgjøret var høyt på dagsorden.

Da oppkomlingen Donald Trump snappet presidentposten fra Clinton måtte de midlertidig pause planene. Med et eventuelt unntak i Iran søkte Trump konstant fred med omverden og han brydde seg åpenbart ikke om de globalistiske spillereglene som dikterer hvilke ledere som man kan behandle vel og hvilke som er haram.

Trump virket å ha en viss beundring for Putin og det var tydelig at han ville normalisere de russisk-amerikanske relasjonene. Dette satt dog hans politiske fiender stopp for gjennom den merkelige løgnkampanjen om at Trump ble styrt fra Kreml og at Russland gjennom såkalte påvirkningskampanjer så til at Trump vant valget.

Nå i ettertid føles det som at hensikten med kampanjen aldri egentlig var å stille Trump for riksrett, de manglet jo fullstendig belegg for det. Derimot klarte de å hindre Trumps planer med Russland, for om Trump hadde «normalisert» relasjonene hadde propagandaseieren for motstandersiden blitt for stor. Det hadde ikke bare blitt sett som et forrædere, men også som et bevis for at Trump virkelig var styrt fra Moskva. Trump måte ganske enkelt legge Russland til side for å i stedet fokusere på eksempelvis Nord-Korea.

Hadde Trump vært president i dag hadde Ukrainakrisen derimot sett helt annerledes ut. Trump var åpen tvilsom til NATO-imperialisme og hadde garantert forsøkt å løse problemet med en av sine berømte «deals».

Kanskje er dette grunnen til at globalistene mente at det var så viktig å få en lojal marionett fra Demokratene på presidentposten at de til og med risikerte anklager om valgfusk.

Joe Biden, derimot, har som forventet siden dag én hatt en sterk fiendtlig innstilling til Russland. Biden behandler ikke Putin som en likestilt, i motsetning til Trump, samtidig som han mener at en ekspansjon av krigsalliansen NATO er helt rimelig.

Amerikanske interesser bak krigen

Hvis krigen i Ukraina nå blir virkelighet, hvilket alt i dag tyder på, kan USA få til slike økonomiske sanksjoner mot Russland at ingen EU-land lenger kan gjøre seg avhengig av russisk gass, olje, kull eller hva det nå måtte være. Og bak seg skulle USA få samme EU-land som rammes aller verst av slike sanksjoner.

Men det stopper ikke der: USA kan da også fylle tomrommet som oppstår i Europa med sine egne økonomiske interesser. Det blir «to fugler, én sten», som man sier i USA. De styrker grepet om vesten samtidig som de ser til at Russland ikke lenger kan konkurrere på samme spilleplan.

Egentlig er dette naturligvis ikke «amerikanske» interesser i den mening at den vanlige amerikaner har noe å tjene på krig. Men USA som stormakt tjener som kjent andre interesser enn amerikanernes og er i første hånd et redskap i hendene på en rotløs og internasjonal maktelite som ikke har samme innflytelse over andre stormakter.

Med tanke på dette er det veldig trist at Russland ser ut til å bidra til å virkeliggjøre krigen. Ved en fullskala militær konflikt i Ukraina kommer veldig mange mennesker til å utsettes for enorm lidelse og veldig mange vil dø. Allerede nå har land som Sverige også gjort det klart at de ikke kommer til å ta imot flyktning er fra et Ukraina i krig. De sier det selvfølgelig ikke åpent, men det kommer av at det er hvite mennesker som er på flukt som ikke skulle bidra til det flerkulturelle prosjektet på samme måte som skjeggete gutter fra Afghanistan.

De som hisser for krig bryr seg selvfølgelig ikke om ukrainske og russiske liv, men den omtanken kunne man jo håpe at i det minste Russland og Ukraina har.

I den kommende krigen finnes det altså ikke bare tapere. Man får ikke glemme at det alltid har og alltid kommer til å finnes sterke økonomiske interesser bak en krig. Disse er ikke alltid helt åpenbare, men de finnes alltid der. Og siden apokalypsen i 1945 har disse interessene alltid vært globalistiske.