Ubestridelig bevis

«HOLOCAUST» Denne artikkelen tar for seg hvordan bevismaterialet presentert i løpet av Nürnbergprosessen misrepresenteres som langt mer tungtveiende enn det i realiteten var.

Her er det, folkens, ubestridelig bevis for Holocaust fra Holocaust Encyclopedia (HE), som er en del av United States Holocaust Memorial and Museum (USHMM). Er det virkelig ubestridelig? Er mine dager som «holocaust»-revisjonist over på grunn av dette ubestridelige beviset?

Det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg (IMT) omtales også som Nürnberg-prosessene. En mer presis tittel ville vært: Nürnberg-skueprosessene, der krigens seierherrer, uten noen nøytral part involvert, retroaktivt anklaget sine fiender for forbrytelser som de selv var skyldige i.

Ubestridelig bevis for Holocaust

IMTs funn og det faktum at gjerningspersonene selv innrømmet at den «endelige løsningen» fant sted er ubestridelig bevis for Holocaust.

Holocaust Encyclopedia: Combating Holocaust Denial: Evidence of the Holocaust presented at Nuremberg

Følgende artikkel forteller en historie om hvordan en mann tilsto et drap, men der det viste seg at det påståtte offeret fortsatt var i live. Ifølge HE sin logikk var mannens tilståelse ubestridelig bevis på et drap som ikke engang hadde skjedd. Artikkelen fortsetter med å sitere en advarsel fra Hugo Münsterberg, en tysk-amerikansk psykolog (1863–1916): «De usanne tilståelsene fra håp eller frykt, gjennom løfter og trusler, fra listige beregninger og passiv ettergivenhet glir dermed over i andre som gis med ekte overbevisning under emosjonell opphisselse eller under innflytelsen av overveldende påvirkning.» Kan det være mulig at tyskerne, under trusselen fra de alliertes overveldende innflytelse, kom med usanne tilståelser i et forsøk på å redusere sin straff? Kan det være mulig at de, på grunn av alvoret i IMT, trodde at grusomhetene hadde skjedd selv om de selv ikke hadde deltatt? HE mener ikke det – de hevder at tyskernes tilståelser er ubestridelige.

«Overveldende påvirkninger»

Tilståelser har alltid vært «gullstandarden» for skyld, selv om noen har vist seg å være spektakulært misvisende. For eksempel unnslapp en mann som hadde tilstått et drap i 1819 så vidt å bli hengt da det viste seg at det påståtte offeret levde i beste velgående i New Jersey. Den første vitenskapelige advarselen kom fra Hugo Münsterberg, en anerkjent psykolog ved Harvard University, som i 1908 advarte mot «usanne tilståelser … under påvirkning av overveldende krefter.» Men det var først etter flere sjokkerende saker med falske tilståelser på slutten av 1980-tallet og innføringen av DNA-bevis i rettssystemet at omfanget av feilaktige domfellelser ble tydelig – og med det, hvor ofte falske tilståelser spilte en rolle.

Science: This psychologist explains why people confess to crimes they didn’t commit

Neste avsnitt i Holocaust Encyclopedia sin artikkel er bare en repetisjon av det samme tullet. Som jeg nettopp har vist, er en tilståelse ikke ubestridelig bevis på at «holocaust» fant sted, og det er heller ikke fraværet av fornektelse.

Under rettssaken hevdet ikke gjerningspersonene at Holocaust ikke hadde skjedd. Snarere forsøkte de å frikjenne seg selv for personlig skyld. Verken de eller deres forsvarsadvokater påsto at masseutryddelsen av Europas jøder ikke fant sted.

Holocaust Encyclopedia: Combating Holocaust Denial: Evidence of the Holocaust presented at Nuremberg

Når HE kommer med påstander om at innrømmelser og mangel på fornektelse under Nürnberg-prosessene er ubestridelig bevis for «holocaust», håper de at du ikke kjenner til styringsdokumentet «Domstolens fullmakter og gjennomføring av rettssaken». Jeg skal vise deg noen av disse fullmaktene ved hjelp av min digitale kopi av Nürnberg-protokollene, som jeg skaffet meg for 10 kroner på Amazon.

I artikkel 19 fritok domstolen seg selv fra å være bundet av tekniske bevisregler for å kunne bruke ethvert bevis den selv fant passende. Veldig legitim rettspraksis, altså.

Artikkel 19: Tribunalet skal ikke være bundet av tekniske bevisregler. Det skal i størst mulig grad benytte en rask og ikke-teknisk prosedyre, og skal tillate ethvert bevis det anser å ha bevisverdi.

United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland, United States of America, France, Union of Soviet Socialist Republics: Agreement for the prosecution and punishment of the major war criminals of the European Axis.

Oi, hva er dette? Tribunalet tok rettslig til etterretning alle undersøkelsene de allierte regjeringene hadde gjort av Tysklands påståtte krigsforbrytelser? Det betyr at det allerede var avgjort at «holocaust» (det påståtte folkemordet på jøder utført av tyskerne ble ennå ikke omtalt som «holocaust» på tidspunktet for disse rettssakene) hadde skjedd før rettssaken i det hele tatt begynte! Dette er en svært viktig opplysning som IMT-tilhengere ikke vil at du skal vite om, og som HE aldri vil nevne.

Artikkel 21: Tribunalet skal ikke kreve bevis for alminnelig kjente fakta, men skal ta rettslig til etterretning slike forhold. Det skal også ta rettslig til etterretning offisielle regjeringsdokumenter og rapporter fra De forente nasjoner, inkludert handlinger og dokumenter fra komiteene opprettet i de ulike allierte landene for etterforskning av krigsforbrytelser, samt protokoller og funn fra militære og andre tribunaler i noen av De forente nasjoner.

United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland, United States of America, France, Union of Soviet Socialist Republics: Agreement for the prosecution and punishment of the major war criminals of the European Axis.

Deretter trekker HE frem vitneutsagn. Vitneutsagn er ikke ubestridelige bevis for «holocaust».

Ikke mindre viktig er de personlige, umiddelbare og gripende vitnesbyrdene om Holocaust som ble fremlagt som bevis av overlevende, som selv opplevde nazistenes folkemordspolitikk. Overlevende som Marie-Claude Vaillant-Couturier, som vitnet i Nürnberg om sine opplevelser i Auschwitz, ga rettsprosessen et menneskelig aspekt. Slike vitner formidlet hva det innebar å være mål for et folkemord.

Holocaust Encyclopedia: Combating Holocaust Denial: Evidence of the Holocaust presented at Nuremberg

Jürgen Grafs bok, «Auschwitz: Eyewitness Reports and Perpetrator Confessions of the Holocaust—30 Gas-Chamber Witnesses Scrutinized», gjør faktisk en god jobb med å tilbakevise Marie-Claude Vaillant-Couturiers ubestridelige vitnesbyrd fra Nürnberg-prosessen.

La meg bare liste opp de groveste absurditetene:

1. I februar 1943 befant kvinnenes leir i Birkenau seg i leirdel B1a (jf. bilde 6). Blokk 25 lå nær inngangsporten. Kvinneleiren ble først flyttet til leirdel B1b i juli 1943. Blokkene 25 og 26 lå faktisk rett overfor Krematorium II, som angivelig hadde et gasskammer. Vitnet snakker om gassinger som angivelig fant sted i februar 1943 i Birkenau. Blokk 25 skal ha vært «forværelset». Dette kan bare gjelde leirdel B1b. Videre var på det tidspunktet ingen av krematoriene ferdigstilt ennå. Ifølge ortodoks standardlitteratur ble gassinger i Birkenau før krematoriene stod ferdige gjennomført i to våningshus (de såkalte «Bunkerne») som var omgjort til gasskamre og lå langt unna fangeblokkene; disse ble ikke nevnt av vitnet.

2. Vitnet snakker snart om «gasskammeret» i entall, og deretter om «gasskamrene» i flertall.

3. Historien om «lille Marie», som angivelig hadde som oppgave å kle av babyer før de ble gasset, er unik blant alle vitneutsagn. Den antyder at denne Marie hadde vært medlem av innsatte-Sonderkommandoen som arbeidet i krematoriene – den eneste kvinnen som noensinne har blitt hevdet å ha vært medlem av en Sonderkommando.

4. Av grunner allerede nevnt, ville det ha vært helt umulig å tømme gasskammeret/gasskamrene bare fem til syv minutter etter at gassingen hadde begynt.

5. Ifølge Vaillant-Couturier hadde Auschwitz «åtte krematorier» – et fullstendig feilaktig antall, selv om hun kan ha forvekslet krematorier med ovner eller muffer.

6. Det er ikke mulig å kremere lik i groper ved hjelp av noen få kvister og bensin.

7. Det er umulig at høye flammer skyter ut av krematoriepiper – med unntak av sporadiske tilfeller med brennende sotavleiringer.

8. Episoden om barn som ble kastet levende i ovnene på grunn av angivelig mangel på gass, er åpenbar grusomhetspropaganda. Denne typen grusomhetshistorie var svært populær rett etter krigen, men har i flere tiår ikke lenger blitt fortalt av noen halvveis seriøs Holocaust-historiker.

«Auschwitz: Eyewitness Reports and Perpetrator Confessions of the Holocaust—30 Gas-Chamber Witnesses Scrutinized» av Jürgen Graf, side 124/125.

Legg merke til hva som mangler fra listen til HE nedenfor? Nettopp, fysiske bevis. Og hva så om det finnes dokumenter om «holocaust»-påstandene? Det finnes haug på haug med dokumentasjon om Harry Potter også. Det betyr ikke at han er virkelig.

Sett under ett gir dokumentene, fotografiene, filmene og vitneutsagnene fra rettssakene etter krigen, samt tusenvis av timer med overlevendes vitnesbyrd som er blitt tatt opp siden IMT fant sted i 1945, en udiskutabel dokumentasjon av Holocaust.

Holocaust Encyclopedia: Combating Holocaust Denial: Evidence of the Holocaust presented at Nuremberg

La oss ta en oppsummering. Nürnberg-prosessene gir ikke ubestridelig bevis for «holocaust». Det finnes ingen dokumenter som gir ubestridelig bevis for «holocaust». Det finnes ingen fotografier som gir ubestridelig bevis for «holocaust» (ta en titt selv på det fotografiske materialet HE presenterer). Tusenvis av timer med vitneforklaringer fra skuerettssaken kjent som IMT gir ikke ubestridelig bevis for «holocaust».