De fleste kjenner nok til, på dette tidspunktet, at Tintin i Kongo er et hett debattemne. Albumet har de seneste årene fått mye kritikk og har fått oppmerksomhet i media. Det man har påpekt er måten afrikanere fremstilles i serien. Både illustrasjonene og historien kan tydelig tolkes som rasisme. Tintins hjemland, Belgia, kan slutte å trykke serien.
Serien handler om når Tintin reiser til Kongo og omgås afrikanere, ville dyr og havner i konflikt med banditten Tom. Tintin beskrives som en helt som forgudes av kongolserne. Når Tintin gir en syk mann medisin tror folket at Tintin er en ånd med overnaturlige krefter. Ett scenario som kanskje ikke er kjempelangt fra sannheten?
I Sverige ble tegneserien anmeldt i 2007, dog uten resultat. Bak anmeldelsen stod «svenskkongolesere» og Afrosvenskenes riksforbund. Men anmeldelsen ble avfeiet ettersom det hadde gått for lang tid siden publiseringen.
Men nå har bråket blusset opp på nytt. Denne gangen er det den kongolesiske studenten Bienvenu Mbutu Mondondo som er opprørt. Han har begjært at tegneserien skal forbys. Den belgiske riksanklageren Valéry de Theux de Meylandt anser dog ikke at Tintin i Kongo er rasistisk, ettersom skaperen Georges Remi (Hergé) i serien speiler datidens fremstillingsmåte og ikke hadde noen rasistisk hensikt. Endelig resultat fra domstolen ventes på nyåret. Spesielt påpekes det at boverne i Tintin var hvite.
Selve dommen i seg selv er ikke spesielt interessant, men med tanke på at en ny Tintin film nå går på kino, så kan et historisk tilbakeblikk være på sin plass. Filmen regisseres av Steven Spielberg og Peter Jackson. Med tanke på Spielbergs tidligere anti-europeiske filmer (blant annet Schindlers Liste og Saving Private Ryan), som er mildt sagt historisk ukorrekte, kan man undre om han virkelig kjenner historien bak Tintin?
Det er nemlig mer eller mindre fastslått, at Hergés opprinnelige inspirasjon til karakteren Tintin var hans venn Léon Degrelle som senere ble general i SS og en nasjonalsosialistisk krigshelt.
Léon Degrelle ble født i Belgia den 15. juni 1906. I slutten av 1920-tallet arbeidet Léon Degrelle som journalist i avisen Le Vingtième Siècle der også Hergé arbeidet som illustratør. Degrelle reiste til Mexico og sendte derifra rapporter hjem, med avisutklipp med amerikanske serier til Hergé. Tintin er i de første seriene journalist på Le Petit Vingtième, som var ungdomsutgaven til Le Vingtième Siècle. Degrelle og Hergé ble nære venner, et vennskap som varte livet ut.
Året 1935 grunnla Degrelle det nasjonalistiske Rexistpartiet. Når andre verdenskrig brøt ut ble han fengslet og når tyskerne innledet sin offensiv i vest ble han ført som fransk fange fra fengsel til fengsel. Han ble dårlig behandlet under fangenskapet og når tyskerne fant og befridde han var han i veldig dårlig forfatning.
Degrelle stilte seg på tyskernes side under krigen og meldte seg frivillig til den vallonske legionen som sloss på østfronten. Han var med i mange kamper og avanserte fra menig til offiser. Siden ble den vallonske legionen til en SS-enhet og Degrelle ble derfor SS-offiser.
I 1944 omringet den Røde armé tusenvis av tyske tropper i Cherkassy i Ukraina. Degrelle ledet et desperat forsøk på å bryte ut, som til slutt lykkes gjennom ekstreme strevelser.
I slutten av krigen ble den 28. SS-divisjonen «Vallonien» dannet. Degrelle ble dets leder. I februar 1945 ble han SS-general ogg deltok i harde kamper for å forsvare Tyskland i krigens siste måneder.
Leon Degrelle ble tildelt mange medaljer for sin innsats. Bland annet Ridderkorset med eikeløv, det Tyske korset i gull og medalje for nærkamp i gull (dette ble kun tildelt de soldater som hadde befunnet seg i nærkamp i mer en 50 dager sammenlagt og det var svært få som overlevde dette. Den offisielle rekorden holdes av SS-Hauptsturmführer Hermann Maringgele med 84 dager med nærkamp.)
Når de allierte erobrede Belgia ble Degrelle dømt til døden av den nye belgiske regjeringen. Under krigens siste dager tok han seg til Danmark. Samme dag de tyske styrkene i Danmark kapitulerte lykkes han å komme ombord på en tysk torpedobåt i København som trosset ordre om å bli i havnen og satte så kurs mot Norge. Ryktene sier at de tyske gruppene i Norge, som fortsatt var mange og vel bevæpnet tenkte å fortsette striden. Når Degrelle kom frem til Oslo fikk han høre av den tyske militærguvernøren Terboven at de tyske troppene skulle kapitulere omgående. Terboven kontaktet dog svenske myndigheter for å forsøke å få til politisk asyl i Sverige for Degrelle, noe den svenske regjeringen var usikre på. Etter dette, gav Terboven beskjed om at det fantes et fly og en pilot tilgjengelig på Fornebu. Degrelles desperate plan var å forsøke å fly tvers igjennom Europa, som da var kontrollert av fienden, og så lande i Spania. Natten, den 8. mai, bar det i vei. Piloten lykkes å unnvike allierte fly, men når de fløy ut over Atlanterhavet og nærmet seg Spania tog drivstoffet slutt og flyet styrtet i havet ved den spanske kysten. Degrelle som hadde overlevd så mange nærkamper og andre farer hadde igjen flaks og ble plukket opp av en spansk fiskebåt.
I Spania fikk han politisk asyl og levde der frem til sin død, den 31. mars 1994. Han vegret å ta avstand og fortsatte gjennom årene å forsvare Hitler og nasjonalsosialismen. Han skrev blant annet et brev til Pave Johannes Paulus II der han forklarte at det såkalte «holocaust» aldri fant sted, og at det var en propagandaløgn for å svartmale nasjonalsosialismen og skape et finere bilde av seierherrene og det nåværende systemet.
Leon Degrelles endelige omdømme ble uttalt av Hitler selv, som ved et møte med Degrelle skal ha sagt: «Om jeg hadde hatt en sønn, skulle jeg ha ønsket at han var som deg».
