«HOLOCAUST» Mytene omkring det såkalte holocaust er mange. Hvilke er de mest vanlige?
Den 27. januar ble den internasjonale «holocaust»-dagen markert. Av den anledning er det høyst sannsynlig at man på noen måte har blitt eksponert for løgnpropaganda om andre verdenskrig og da særskilt om nasjonalsosialistenes påståtte forbrytelser. Målet er at man skal føle skyld for noe man ikke har noe som helst ansvar for. Denne skyldfølelsen brukes senere aktivt for å blant annet forhindre kritikk av masseinnvandringen, da man «vet hva slike holdninger leder til» (les: massemord).
Fremfor alt brukes denne propagandaen mot de som kritiserer det faktum at jøder eier store deler av verdens massemedia og banker, har enorm innflytelse over den amerikanske utenrikspolitikken, mot de som kritiserer terrorstaten Israel osv. Holocaust-kortet har i løpet av årene vist seg å være et svært effektivt våpen mot de som er kritiske til jødisk makt-bevegelsen.
Hvordan ble holocaust-myten skapt?
I 1945 ble Tyskland og aksemaktene beseiret av de allierte. De allierte seiersmaktene dannet etter krigen et militærtribunal, de såkalte Nürnbergprosessene, med mål om å straffe de beseirede ytterligere. Det var altså ingen nøytral domstol som dømte de ansvarlige for «holocaust», men de tiltaltes fiender.
Ettersom det var de allierte som representerte «rettferdigheten», var det naturligvis ingen som ble dømt for terrorbombingene mot Dresden og andre tyske byer, massevoldtektene mot tyske kvinner, atombombene mot Hiroshima og Nagasaki eller andre allierte massemord på sivile. Disse forbrytelser mot menneskeheten ble glemt i og med det påståtte holocaust.
Under Nürnbergprosessene ble det slått fast at en utryddelse av jødene hadde funnet sted i løpet av krigen. De første opplysningene om en tysk utryddelsespolitikk, som lå til grunn for tiltalen, hadde kommet fra jødisk makt-organisasjonen World Jewish Congress. Denne organisasjon var så innflytelsesrik at dens ledere skrøt over at de hadde sittet på den amerikanske presidenten Roosevelts veranda og «diskutert hvilke ordre de burde gi til presidenten av USA».
Ifølge World Jewish Congress hadde to millioner blitt drept under de to første månedene av «holocaust». De skulle dessuten ikke ha blitt drept av gass, men av «nazidoktorer» som injiserte sin ofre med luftbobler i blodårene. Disse opplysningene ble senere, som mye annet, revidert.
Nürnbergprosessene var en rettsfarse uten like. Tribunalet klargjorde blant annet at den ikke skulle være «bundet av de tekniske regler som ellers gjelder ved bevisføring». I stedet fikk vitner og bilder av døde jøder fungere som «bevis» for at «holocaust» hadde funnet sted. Mange av vitnemålene var dog falske, og bildene viste i visse tilfeller ofre for allierte bombeangrep som hadde blitt samlet sammen i hauger. I rettssaken benyttet de allierte seg også av en motsatt bevisbyrde, samtidig som lover ble stiftet som de tiltalte ble dømt for retroaktivt. Med andre ord ble alle normale rettsprinsipper satt til side.
Når personer i dag snakker om «holocaust» er det i stor grad opplysninger fra rettsparodien i Nürnberg de henviser til. Disse opplysningene spres videre av massemedia, hvis eiere, akkurat som World Jewish Congress, har en egeninteresse i at myten holdes ved liv. Men bevisene for «holocaust» skulle aldri holde i en ekte domstol, og derfor er «holocaust» en bløff, eller i hvert fall noe som det ikke finnes bevis for. Til tross for dette er det mange som med religiøs underkastelse henger seg fast ved seiersmaktenes, mange ganger motbeviste, løgner.
For å få litt klarhet i emnet, lister vi opp de ti mest vanlige holocaust-mytene.
1. Det finnes bilder som beviser «holocaust»
Nei, det finnes ingen fotografier eller filmer av gasshenrettelser. Derimot finnes bilder av leire, gråtende jøder, tog, piggtråd, Auschwitz-skiltet, samt utsultede og døde kropper.
Selv om krigens realiteter og internering av mennesker i konsentrasjonsleire er et skremmende skue, beviser ikke disse bildene at det skulle ha skjedd et industrielt massemord på jøder. Bildene av døde kropper er tyfusofre fra krigens slutt, da de allierte hadde bombet sønder og sammen all tysk infrastruktur slik at blant annet mat og medisin ikke kom frem til leirene. I flere tilfeller hadde de allierte også fotografert ofre for deres egne bombinger.
2. Det finnes vitner som kan bevise «holocaust»
I Nürnbergprosessene var det kun 240 vitner på plass, som vitnet om at «holocaust» hadde funnet sted. Opplysningene fra vitnene – både første- og andrehåndsinformasjon – beskrev henrettelser begått med hjelp av blant annet: elektriske ovner, hodeknusemaskiner, luftbobler i blodet, atomvåpen, elektriske gulv, bensin i kroppen, trykkammermaskiner, hunder som spiste fanger levende og mye annet.
Flere av vitnene ble etter krigen konfrontert av den franske historieprofessoren Paul Rassinier, som under krigen var aktiv i den franske motstandsbevegelsen og var «anti-nazist». Rassinier satt selv internert i Buchenwald og Mittelbau-Dora og visste at hans medfanger løy om at de hadde sett gasshenrettelser. Rassinier fikk blant annet som svar at det var «en måte å uttrykke seg på» og «ettersom det hendte noen steder så…». Rassinier, som i dag betraktes som en av de første holocaustrevisjonistene, reiste etter krigen rundt i Europa for å treffe forfatterne av de mange bøkene som hevdet at tyskerne hadde tatt livet av millioner av jøder. Ikke en eneste en av disse forfatterne hadde noensinne sett et gasskammer som ble bygget for å gasse mennesker.
Vitnemål fra tyskere er få og har i mange tilfeller ingen troverdighet. Nürnbergprosessenes kanskje viktigste vitne, Auschwitz leirkommandant Rudolf Höss, er bare en av de som under sitt fangenskap hos de allierte ble utsatt for brutal tortur for å tilstå anklagene. Dette ble avslørt i 1983 da Rudolf Höss sin avhørsleder, den jødiske Bernard Clarke, erkjente og skrøt om at han hadde torturert Höss og truet med å drepe hans kone og barn, dersom han ikke tilstod.
I sitt vitnemål hevdet Höss at 2,5 millioner jøder systematisk hadde blitt drept i Auschwitz og at ytterligere 500 000 hadde dødd under andre omstendigheter. I dag er det offisielle tallet for Auschwitz på 1,5 millioner. Tidligere har det ligget på fire millioner. Dersom Höss kunne grovt lyve om antallet døde, hvorfor er han da troverdig når det gjelder at holocaust skal ha funnet sted?
3. Jøder ble drept med giftgass
Det finnes ingen fungerende gasskamre, det finnes ikke forekomster av hydrogencyanid i de påståtte gasskamrene i Auschwitz. Zyklon B ble brukt for å avluse klær, og i disse avlusingskamrene er det massive forekomster av hydrogencyanid i form av avlagringer i blant annet vegger. Det var altså for å bevare helsen til fangene i konsentrasjonsleirene at hydrogencyanid, i form av Zyklon B-pellets, ble brukt. Dette for å drepe lus og motvirke tyfus-epidemier. Hverken de som tror på holocaust eller de som «fornekter» holocaust, tror at avlusningskamrene ble brukt til å ta livet av mennesker. Kanskje for at disse avlusningskamrene hadde glassvinduer, noe som skulle innebære at mennesker naturligvis hadde knust vinduene for å komme seg ut, dersom de hadde blitt forsøkt gasset der.
Den nøytrale amerikanske gasskammer- og henrettelseseksperten Fred Leuchter har undersøkt de påståtte gasskamrene og publiserte sine funn i hva som blir omtalt som Leuchter-rapporten. Leuchter kom frem til at det ikke finnes noen spor etter bruk av giftgass i de kamrene hvor mennesker skulle ha blitt henrettet. I avlusningskamrene var det dog rikelig med spor.
Jeg konstruerte og produserte henrettelsesutstyr her i USA til fengslene som henretter forbrytere. Som et ekspertvitne vitnet jeg i flere domstoler her i USA, og jeg var, og er fortsatt, det eneste ekspertvitnet som har blitt tillatt å vitne i føderale domstoler når det er snakk om henrettelsesteknologi. Basert på dette ble jeg kalt inn til å vitne i domstolen i Toronto, i Ernst Zündels andre rettssak. I denne sammenhengen gav jeg informasjon angående de påståtte gasskamrene i Auschwitz, Birkenau og Majdanek.
Jeg ble sendt til Polen for å undersøke anleggene. Jeg undersøkte de tre stedene. Jeg utførte kriminaltekniske undersøkelser som ble testet i et kjemisk laboratorium. Og sluttresultatet ble at ingen av anleggene som jeg undersøkte hadde noen form for avlagring fra gassene … og det skulle ha blitt funnet store mengder av slike avlagringer, med tanke på de avlagringene som jeg fant i avlusningskamrene.
Når det kommer til anleggene, var ingen av dem ifølge min vurdering i stand til å utføre gasshenrettelser. Det skulle ha vært som om noen hadde brukt stuen sin til å henrette noen … det hadde endt med at personen hadde drept seg selv, sin familie og halve gaten utenfor.
Leuchters konklusjon ble bekreftet av den tyske kjemikeren Germar Rudolf som utførte lignende prøver på gasskamrenes vegger og fikk samme resultat. For denne forskning ble Germar dømt til fengsel for «fornektelse av massemord mot det jødiske folket i gasskamre».
Se dokumentar om Leuchter-rapporten under:
4. Seks millioner jøder ble drept
Som det tidligere har blitt påpekt har antallet døde blitt kraftig redigert, frem og tilbake. Det er ganske oppsiktsvekkende at antallet døde i Auschwitz først ligger på fire millioner og så på én million.
Det var cirka tre millioner jøder bosatt i de områder som under krigen utgjorde Det tredje riket, da det var som størst. Allikevel rapporterte den vesttyske regjeringen, den 30. juni 1965, at cirka 375 000 overlevere hadde søkt om å få «overlever-pensjon». Matematikken stemmer ikke helt når man skal ha gasset til døde seks av tre millioner jøder.
Det finnes også befolkningsstatistikk tilgjengelig fra både før og etter krigen. Noter her hvordan det jødiske totalantallet i verden øker på ti år, selv om seks millioner av dem skal ha blitt henrettet.
Referanser til akkurat «seks millioner jøder» i kombinasjon med «utryddelse» er noe som har forekommet også før det såkalte holocaust skal ha funnet sted, og tilhører blant annet jødisk religion og profeti. En faksimile tilgjengelig i The New York Times sitt offisielle arkiv beskriver hvordan russiske (ikke tyske) myndigheter hadde planer om å «systematisk og med mordlyst utrydde 6 000 000 jøder» som «løsning på jødespørsmålet».
5. Den «endelige løsningen» innebar at jøder skulle utryddes
Av de tusenvis dokumenter som eksisterer og omhandler «holocaust» nevnes det aldri noe om å systematisk «drepe» eller «gasse» jøder eller andre mennesker.
Lenge var Wannseekonferansen i 1942, der Operation Reinhardt og «den endelige løsningen» skal ha blitt diskutert, det store beviset for at den tyske ledelsen planla og senere utførte et industrielt massemord på jødene. Men referater fra dette møte – funnet i 1947 av den jødiske professoren Robert Kempner – er snarere et bevis på at det ikke fant sted.
Referatet beskriver den endelige løsningen som en emigrering av jøder østover fra tyskernes «lebensraum» og detaljer om hvordan jøder i okkuperte områder skal bygge jernbaner osv. i henhold til denne planen. Dette stemmer også bra med hvordan den tyske politikken ble beskrevet utad, og fra det skriftlige direktivet fra Hermann Göring til Reinhad Heydrich om å gjennomføre den endelige løsningen – der ord som «emigrasjon» og «evakuering» var de ord som ble brukt.
Begrepet «endelig løsning» ble først brukt av sionistlederen Theodor Hertzl på slutten av 1800-tallet angående en plan om gi jødene sin egen nasjonalstat. Det tredje riket ble opprinnelig enige om at jøder skulle få emigrere til Israel. Hitler talte i 1942 – på et tidspunkt da «holocaust» allerede skal ha pågått – om en løsning om å sende jødene til Madagaskar etter krigen. Alle disse løsninger omfattet dog emigrasjon og ikke utryddelse.
6. Det finnes en ordre om å utrydde jøder
Når den jødiske historikeren Raul Hilberg – «verdens fremste ekspert på holocaust» ifølge mange medier – ble kryssforhørt under Zündel-rettssaken på 1980-tallet, ble han tvunget til å komme med en rekke tilståelser. Presset av Ernst Zündels forsvarer erkjente han at det ikke eksisterte en skriftlig ordre fra Hitler om å utrydde jødene. Dette til tross for at han i sin bok The Destruction of the European jews, et standardverk for holocaustforskning, hadde påstått at det eksisterte slike. Han erkjente også at det ikke finnes en eneste obduksjonsrapport som viser at noen har dødd av giftgass i konsentrasjonsleire.
I vitneboksen forklarte Hilberg at «holocaust» måtte hadde skjedd uten hverken formelle ordre, budsjett, plan eller organisasjon. I stedet anså Hilberg, at den fant sted gjennom «An incredible meeting of minds, a consensus-mind-reading by a far-flung bureaucracy».
7. En tysk konspirasjon
Det var mange tyskere som deltok i det såkalte holocaust påstås det. Ifølge Simon Wiesenthal-senteret var det flere hundre tusen. Lederne i Det tredje riket, lederne i partiet, medlemmer av sikkerhetspolitiet og det vanlige politiet, SS, soldater og byråkrater regnes her som delaktige.
Raul Hilberg eller andre skulle naturligvis aldri bruke et ord som «konspirasjon» for å beskrive hvordan tyskerne skulle ha lyktes med å hemmeligholde dette gigantiske utryddelsesprosjekt i flere år. Men med tanke på Hilbergs uttalelser om telepatisk kommunikasjon mellom de som skulle ha utført holocaust, kombinert med opplysninger om at flere hundre tusen skal ha deltatt, er det åpenbart at det de facto må dreie seg om en gigantisk konspirasjon. Disse hevder altså at flere hundre tusen tyskere skal ha hemmeligholdt dette gigantiske utryddelsesprosjekt for hele verden mellom årene 1941 og 1945.
8. Jødene var uskyldige ofre
Årsaken til at jødene ble satt i konsentrasjonsleire var for at man anså de for å være virkelige eller potensielle fiender til det tyske folket og det tyske riket. Det var ikke merkeligere enn at USA under krigen satt japanere med amerikansk statsborgerskap i konsentrasjonsleire, eller at England gjorde det samme med tyskere på deres mark. Bruken av konsentrasjonsleire hadde støtte i Genevekonvensjonen og var fullt lovlig.
Den tyske skepsisen mot jødene begynte på alvor da jøder i Tyskland benyttet sin innflytelse i politikken (hovedsaklig gjennom det sosialdemokratiske partiet) og media for å bedrive antikrigspropaganda under første verdenskrig og så etter krigen for å få den kommunistiske verdensrevolusjonen til Tyskland. Flere jødisk-ledede bolsjevikrevolusjoner fant sted i Tyskland etter første verdenskrig. De som til sist satte stopp for den kommunistiske verdensrevolusjonen, var nasjonalsosialistene.
Når nasjonalsosialistene tok makten i Tyskland i 1933 tok det bare noen uker innen jødedommen erklærte krig mot Tyskland i alle jøders navn. Det var først og fremst jødiske organisasjoner, der-i-blant World Jewish Congress som senere etablerte myten om holocaust, som lå bak krigserklæringen og de massedemonstrasjoner som jøder arrangerte i USA. Målet var å i en hellig krig forene seg mot Tyskland. Jøder over hele verden skulle bruke sin innflytelse til å stanse all handel med Tyskland, oppfordre regjeringer til å boikotte tyske varer og erklære krig mot Tyskland. Sistnevnte var svært vellykket, da både USA og England ble overtalt til å gå til krig av innflytelsesrike jøder.
Den jødiske retorikken mot Tyskland var under disse møtene svært hatsk. I en tale på en av disse demonstrasjoner i USA ble det uttalt at Tyskland skulle «utryddes helt og holdent […] for all fremtid» og at «faren for jødene lå i hele det tyske folket».
9. Holocausttroende formidler objektiv sannhet
Dette er ikke sant. Hverken World Jewish Congress, som kom med de første anklagene, eller de allierte, kan på noen måte anses være objektive. Tvertimot så lå det i deres interesse å skape, og senere holde ved liv, en propaganda om at den andre siden begikk grusomme overgrep.
Jødene har gjort store fortjenester på holocaust-industrien. I tillegg til erstatning utbetalt til individer og det faktum at mange av dem har livnært seg på å holde forelesninger eller skrive bøker om holocaust, er Israel i stor grad oppbygget av den erstatning Tyskland har betalt. Det er i dag så og si umulig å kritisere jødisk makt uten at holocaust-kortet tas frem. Når jødisk-eid media i Vesten elter denne påståtte hendelsen, er det for at de selv og deres etniske gruppe skal dra nytte av det. De er ikke objektive.
Objektiv var derimot den amerikanske dommeren Charles F. Wenersturm, president i en av domstolene under Nürnbergprosessene, som vegret å delta i rettsparodien og fløy hjem til USA. Til avisen Chicago Tribune forklarte Wenersturm at aktoratets avdeling var drevet «utelukkende av personlig ambisjon og hevnlyst», og at man gjorde sitt ytterste for å «umuliggjøre for forsvaret å forberede sin sak og skaffe bevis». Wenersturm avfeiet helt Nürnbergprosessene og avslutningsvis skrev han: «Hadde jeg syv måneder tidligere visst hva som fant sted i Nürnberg skulle jeg aldri ha reist dit.»
En annen nøytral kilde var også internasjonale Røde Kors, som fikk tillatelse til å inspisere leirene og deretter publisere en rapport om forholdene der. I den 1 600 lange rapporten «Report of the International Comittee of the Red Cross on its activities during the Second World War (September 1st 1939 – June 30th 1947)», som ble utgitt i Genéve i 1948, kom det frem at det rådde svært vanskelige forhold på grunn av tyfus, men at tyskerne hadde gjort tiltak for å forhindre smitten. Jødene led dog ikke mer enn noen annen folkegruppe i leiren, skrev ICRC i rapporten, og bekreftet også at transportveier hadde blitt ødelagt mot slutten av krigen hvilket forvansket nødhjelp. Det er også verdt å legge merke til at ord som «gas chamber» eller «genocide» aldri forekommer i den 1 600 sider lange rapporten.
Det kan i sammenhengen påpekes at memoarene fra de allierte lederne Winston Churchill, Charles de Gaulle, samt Dwight D. Eisenhower – ikke med ett eneste ord nevner gasskamre eller andre opplysninger om et industrielt massemord på jødene.
10. De som «fornekter» holocaust er et fåtall lavt utdannede (hatefulle) tullinger
Om du er en såkalt holocaust-fornekter kan du regne med å bli svartmalt i vestlig media. I 16 europeiske land er holocaust-fornektelse såpass alvorlig at det regnes som kriminelt og du kan få flere års fengsel. Det samme gjelder Canada. Flere historikere, professorer, utdannede eksperter eller selvutdannede personer har blitt dømt til flere års fengsel, mistet sine jobber eller blitt tvunget på flukt bare for å ha satt spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av holocaust. Dette i land som Frankrike, Østerrike og Tyskland, med flere.
I Sverige finnes gummiparagrafen «hets mot folkgrupp» som brukes som et alternativ til lovene mot holocaustfornektelse. Nylig ble Nordfronts ansvarlige utgiver dømt til fengsel på grunn av kommentaren «Leve nasjonalsosialismen». Dette var, ifølge svensk rettsvesen, det samme som å hylle utryddelsen av jøder.
Bildet av de holocaust-kritiske som et fåtall lavt utdannede idioter, gjerne hatefulle og rasistiske også, er en myte i stor grad skapt av media og underholdningsindustri – fullstendig uten rot i virkeligheten. Et enkelt søk på Google vil kunne avkrefte dette.
At det skulle dreie seg om et «fåtall» personer faller også på sin egen urimelighet. Hvorfor skulle man da behøve å kriminalisere kritikk av holocaust i hele 17 land? Denne myten blir også avkreftet fra jødisk hold. Lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League (ADL) publiserte nylig en undersøkelse hvor det fremkommer at hele 67 prosent av verdens befolkning overhode ikke tror på den offisielle versjonen av holocaust. I Vest-Europa, der indoktrineringen er som verst i media og skoler, er det nesten 25 prosent som tviler.
Løgner blir ikke mer sanne bare fordi de presenteres i en etablert avis, i en Hollywood-film eller fordi de som gjentar dem tror på dem selv.
La ikke holocaust-kortet hindre deg fra å bekjempe flerkulturen eller masseinnvandringen. La det ikke stoppe deg fra å granske og kritisere jødisk innflytelse i Vesten, og bruken av denne innflytelsen for å fremme flerkultur, kulturmarxisme og andre folkefiendtlige verdier. «Holocaust» opphører å fungere som et psykologisk våpen, når mange nok har gjennomskuet løgnen og motsetter seg denne påtvungne skyld.
