KAPITALISME Arjuna skriver om at utfallet av lokale kamper kan gi resultater på globalt nivå, med utgangspunkt i folkeavstemninger mot de påtvungne fylkessammenslåingene i Norge.
Det er nå potensielt flere folkeavstemninger i emning med hensyn til spørsmålet om den påtvungne fylkessammenslåingen skal reverseres. Fylkessammenslåingen var som kjent et svar på et spørsmål som ikke eksisterte, en løsning på et problem som ikke fantes, men som utledet av nyliberale prinsipper skulle effektivisere (Les: penger skulle spares for de som hadde mest fra før) fylkesadministrasjonen gjennom stordriftsprinsippet, akkurat som diskusjonene rundt kommunesammenslåingene.
Regionene dette gjelder er da Innlandet (Oppland, Hedmark), Viken (Akershus, Buskerud og Østfold) og Troms og Finnmark; førstnevnte er allerede bestemt skal avgjøres ved folkeavstemning, riktignok rådgivende, mens de andre har flertall bak seg blant kommunene om oppløsning.
Dette inngår imidlertid i større og mer dyptgripende tendenser som har videre samfunnsomstyrtende konsekvenser, og det er nettopp derfor det er viktig å engasjere også i disse tilsynelatende perifere og lite betydningsfulle politiske kampene. Sammen utgjør de et klart definert bilde og en tydelig front av et bredt angrep på all motstand mot de nyliberale prinsippene.
Asle Toje referer i «Gullbrikkespillet» til forfatteren David Goodhart og hans begreper «somewheres» og «anywheres» hvor førstnevnte kategori grovt forenklet henspeiler på rotfestede individer, ofte med et tradisjonelt utsyn med henblikk på religion, familie og identitet (vanligvis knyttet til nasjonen), og «anywheres» på de rotløse, ofte urbane med universitetsutdannelse, og med obskure grenser hva gjelder alle former for identitet. De store konfliktlinjene i moderne politikk (man kan etter hvert si på ethvert samfunnsområde hvor mennesker kommer i kontakt med hverandre) har oppstått fordi «anywheres» har styrt utviklingen og fått den inn på sitt eget spor. En utvikling som kommer på bekostning av de rotfestede, til fordel for de rotløse, de urbane elitene, globalistene, kapitalen, innvandrerne.
Eksempelet er De gule vestene som i utgangspunktet var en vital og slagferdig kraft som representerte periferien mot sentrum, og som fikk myndighetene til forhandlingsbordet. Nå er disse infiltrert av et urbant samfunnssjikt i det man tidligere ville kalt «på venstresiden», ofte Antifa, som er sønner og døtre av den økonomiske, kulturelle og intellektuelle eliten som de gule vestene i utgangspunktet kjempet mot. De er dermed etter hvert blitt retningsløst og impotent, og individer med faktisk gule vester er blitt i mindretall i demonstrasjonene. Retningen som «anywheres» har staket ut er da også tilpasset de nyliberale prinsippene, noe som har tvunget den hvite arbeider- og nedre middelklasse ut til distriktene. I metropolene står dermed den grenseløse eliten og innvandrerne igjen (det er påtakelig liten andel av fremmedkulturelle i de større markeringene rundt om i vestlige metropoler, og grunnen er naturlig nok at de er en del av sentrum, av «anywheres», og nyter godt av den nye samfunnsorden). I distriktene er imidlertid primærnæringene og industrien i stor del avviklet, og alternativet som står igjen er daglig pendling til storbyene for å få en inntekt.
Dette er da imidlertid ikke utelukkende franske tendenser. Over hele verden stiger inflasjonen, og med den prisene på forbruksvarer. Statskapitalismen og lokale kraft-oligarker blør ut middelklassen i hele Europa gjennom tilslutning til EØS/EU og den internasjonale kraftbørsen (her i landet vil staten sitte igjen med ca. 26 milliarder i overskudd fra strømsalg denne vinteren, men har aller nødigst bestemt å avse noen smuler i kompensasjon til innbyggerne; det vil si, de med dårligst råd som har rett på bostøtte og tillegget, og sosialstønad. De som tjener mest klarer regningene uansett, mens de som ligger rett over inntektsvilkårene for bostøtte og sosialstønad, middelklassen, vil få hele byrden uten å bli kompensert). Dette parallelt med en historisk, men hodeløs satsing på fornybar energi. Vedutsalgene i Oslo er utsolgt, samtidig som det statlige Direktoratet for byggkvalitet vil fjerne kravet om skorstein i nybygg, og dermed muligheten for vedfyring. Statens Vegvesen har i god New Public Management-ånd hyret konsulenter (Oslo Economics), noe som har resultert i implementeringen av et nytt betalingssystem for ferjetransport (FerryPay 2.0; de er så globale på Vestlandet, Møre og resten av kysten nordover at de ikke engang har klart å finne et norsk navn på prosjektet) som vil øke prisene på billetter betraktelig. Regjeringen har tidligere bestemt at ferjeprisene skulle reduseres med 50% fra nivået i 2021, men innføringen av den nye betalingstjenesten vil da spise opp mye av dette.
De lokale kampene er dermed avgjørende for utfallet til de globale tendensene og vi må engasjere oss der vi kan, om så ved stemmegivning i en folkeavstemning. Samtidig er det imperativt at de mot-kulturelle strømningene er på vakt mot potensielle forsøk fra fienden på å usurpere kampen ved å ikle seg dets organiske opphav og få det inn på sitt, tann- og retningsløse, spor. Noe som nå i samtiden betyr å ikke la det man tradisjonelt omtaler som «venstresiden» få sette standarden, som vi nå smertelig har erfart sammenfaller med interessene til nettopp de nyliberale i så betydelig grad at det ikke lengre gir mening å differensiere. For øvrig kunne man løst alt dette gjennom en nasjonal sosialisme først som sist, men det vil uansett tvinge seg frem på et tidspunkt, for mennesket er ikke utelukkende en økonomisk enhet hvis verdi måles i hvor mye denne generer av utgifter og inntekter. For å hindre folk fra å opponere mot sin status som en eksklusivt økonomisk enhet må man da enten bli stadig mer repressiv, med artsutslettelse som ytterste konsekvens, eller man må omdefinere og overskride grensene for hva et Menneske er: transhumanisme. Å bevare menneskeligheten kan derfor etter hvert bli det fremste tegnet på motstand.
