KRONIKK NJP-medlemmet Joseph Jordan kommenterer konflikten over Taiwan.
Denne uken gjennomførte folkets frigjøringshær aggressive militærøvelser i Sør-Kinahavet. Denne handlingen var et kraftig svar på den taiwanske presidentens møte med Kevin McCarthy, der de to figurene bekreftet en gjensidig interesse i å «forsvare demokratiet».
Opptredenen er uvanlig av to grunner. Den første er at kineserne som regel unnviker overdrevne maktdemonstrasjoner, så dette burde tas alvorlig. Militærøvelsene var bemerkeselsverdig like de som ble utført av Russland like før krigen i Ukraina.
Det andre er det latterlige faktum at Washington ikke engang anerkjenner Taiwan som en nasjon.
Den amerikanske regjeringen ga opp krav på territoriet de kontrollerte som en semikoloni da de forhandlet om kinesisk støtte til en felles front mot Sovjetunionen. Kinesisk eierskap av Taiwan ble offisielt anerkjent i Shanghai Communique fra 1972 skrevet av Henry Kissinger og presentert av Richard Nixon. Den kinesisk-amerikanske gjensidige forsvarstraktaten fra 1955, som tvinger det amerikanske militæret til å forsvare Taiwan i tilfelle en invasjon fra fastlandet, ble offisielt avsluttet i 1980 da Washington formelt etablerte diplomatiske bånd med Kina.
Ettersom Sovjetunionen var borte og Kina begynte å forme sin identitet som en verdensmakt så har den selvoppnevnte dommeren, juryen og bøddelen av den «regelbaserte internasjonale orden» bestemt at disse avtalene ikke lenger er beleilige og har i løpet av flere tiår brukt legalismer til å etablere den uærlige politikken med «strategisk tvetydighet» vedrørende spørsmålet om Taiwan.
Men ting er ikke lenger så tvetydige. Som med Ukraina går Pentagon og utenriksdepartementet nå videre med å forsyne Taiwan med våpen verdt milliarder av dollar på toppen av den jevne strømmen av våpen Biden-administrasjonen allerede har sendt. USA har et etterslep på over 12 milliarder dollar med våpen øremerket for å «ukrainisere» Taiwan kombinert med en anti-Kina desinformasjonskampanje som forsøker å oppildne jingoisme. Dette er en frekk provokasjon. Før denne utenlandske innblandingen var Kina på vei til fredelig gjenforening, men nå har vi plutselig Lindsay Graham som sier at han vil støtte å sende amerikanske tropper for å kjempe mot dem over øya.
I en verden etter Irak er det ingen som tror på de sentimentale og selvrettferdige forelesningene om sannhet, rettferdighet og den amerikanske måten med mindre de får betalt for å late som. Geopolitiske analytikere over hele det ideologiske spekteret har korrekt identifisert de imperialistiske økonomiske motivene bak den amerikanske regjeringens krigerske finger i Kinas øye: Taiwan produserer flertallet av verdens halvledere, som er nødvendige deler av praktisk talt alle avanserte elektroniske innovasjoner fra smarttelefoner til moderne biler. Besittelse av et monopol på produksjonen av denne spesialiserte teknologien, ifølge observatører, vil vinne Kina enestående global innflytelse.
Pentagons «newspeak» om taiwansk suverenitet blir stadig mer absurd når man lytter til noen av de spastiske utbruddene som kommer fra våre ikke-valgte nasjonale sikkerhetshierarker. På et globalt sikkerhetsforum i mars i Qatar uttalte en tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus, Robert O’Brien, at USA planla å sprenge alle Taiwans halvlederfabrikker i tilfelle en kinesisk militær intervensjon. En slik uforsvarlig handling kunne øyeblikkelig utslette billioner i verdensøkonomien og kaste verden ut i en depresjon. Noen vil hevde at O’Brien bare var stor i kjeften, men ordene hans følger et mønster av inkompetanse og hensynsløs ignorering av konsekvenser av Washingtons homofile jødiske fanatikere, som The Times har rapportert faktisk instruerte ukrainske styrker i å bruke HIMARS-artilleri til å angripe Europas største kraftverk i Zaporizhzhia!
Halvlederindustrien spiller absolutt en viktig rolle i den kinesisk-amerikanske konfrontasjonen, men økonomi alene er ikke det primære motivet for Washingtons overdrevne aggresjon, hvilket er så avsinding at den til og med skremmer noen av dets mest lojale undersåtter.
Det virkelige dilemmaet for globalister er ikke at en ikke-vestlig stat vil kontrollere halvlederproduksjonen, slik noen har teoretisert. Amerikanske selskaper som forlater Kina flytter brikkeproduksjon til nærliggende India og Vietnam. Den virkelige kilden til deres indignasjon er at Kinas innflytelse kan gjøre det mulig for land å utøve mer innflytelse over sine egne affærer!
Den kinesiske regjeringens utenrikspolitiske doktrine er De fem prinsippene for fredelig sameksistens, som utgjør en direkte utfordring ovenfor Open Society-modellen implementert etter 1945 av de jødisk-kontrollerte Allierte, noe Xi Jinping gjorde klart i et nylig møte med Vladimir Putin. Den kinesiske modellen foreslår et internasjonalt system diktert av rasjonell egeninteresse og westfalske antakelser om nasjonal suverenitet. Vi kan se denne filosofien utspille seg i kinesisk-meglede fredsavtaler mellom Saudi-Arabia og Iran, en utvikling som kan bringe sterk lettelse til den blodige sekterismen som har oppslukt den muslimske verden i flere tiår, men som gjør jøder i USA og Israel rasende. Xis tilbud om å mediere fred mellom Ukraina og Russland har tiltrukket seg publikum i Europa og til og med en viss interesse i Kiev, og Kina er en bakgrunnsdeltaker i det russiske prosjektet for å bringe Syria og Tyrkia til forhandlingsbordet.
Utsiktene til fred og stabilitet appellerer til det overveldende flertallet av menneskeheten, men jødene og homoseksuelle mutanter som fyker nedover på feil side av motorveien i 200 kilometer i timen i Washington og New York er opprørte over at å miste maktmonopolet presser deres unaturlige og farlige globale ambisjoner ut på sidelinjen.
Stående i veien er NATO, som for tiden utvider seg til et indo-stillehavs-«partnerskap» med liberale vasallstater Japan, Sør-Korea og Australia. Denne strategiske alliansens eneste formål er å produsere et geopolitisk problem for Kina der det ellers ikke eksisterer. Hensikten med denne fronten er å kombinere økonomisk og militær makt fra flere nasjoner for å vilkårlig diktere vilkår til nasjonalstater – ikke bare Kina, som NATOs handlinger i etterkant av den sovjetiske kollapsen har vist – og erstatte dem med en universal verdensorden sentrert rundt håndhevelse av de Alliertes selvtjenende definisjoner av «menneskerettigheter» og «demokrati», opprettet etter andre verdenskrig.
Denne ideologien om «menneskerettigheter» og «demokrati» er ensbetydende med å etablere institusjoner som undergraver etniske majoriteter (spesielt i nasjoner som omfavner det), utvanner staten slik at sosial og nasjonal politikk blir diktert av private velstående individer som setter penger og kosmopolitisme over nasjonsbygging, og full integrering i en internasjonal konstruksjon av selektivt håndhevede menneskerettighetslover som gir jurisdiksjon over daglige innenrikssaker og overkjører en umiddelbar innflytelsessfære til fordel for globale enheter kontrollert av individer indoktrinert av jøder i dette tullet på eliteskoler i USA og deler av Vest-Europa.
Naturligvis avviser de fleste land som ikke allerede har blitt overtatt dette. Det er derfor den liberale orden etter 1945 sprer død og kaos, og fornærmer vår intelligens ved å si at det gjøres på et humanitært grunnlag. Å eksportere motbydelige verdier, utslette unike folk og kulturer og tvinge markeder åpne for Wall Street-rovdyr ved å starte branner på hvert hjørne av planeten er et mål de streber etter.
Jøden Barry Pavel, som har tjenestegjort i forsvarsdepartementet og det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet, oppsummerte denne bolsjevistiske ideologien i NATOs publikasjon i Atlanterhavsrådet i 2014. Han hevder at USA aktivt bør bekjempe westfalisk suverenitet ved å bruke nye teknologier som «3D og 4D printing», en eksplosjon innen bioteknologi, robotikk, algoritmer, data-analyse og senere, «kvantedatabehandling» for å utøve subversjon og utløse borgerkriger rundt om i verden. «Det er denne sammenhengen mellom større individuell autonomi og kraftigere og mer personlig tilpassede evner som definerer den kommende epoken med folkemakt», erklærte Pavel.
I stedet for amerikansk utenrikspolitikk som tar sikte på å bygge en slags gode-gjerder-gode-naboer form for diplomati så anbefaler Pavel prinsippene for permanent revolusjon, «når man tenker på vår verden i dag og verdien USA setter på regional stabilitet, blir det klart at denne strategien er ikke lenger levedyktig. Washington trenger et dynamisk rammeverk for å håndtere en dynamisk verden.»
NATOs tidligere generalsekretær Javier Solana uttrykte en tidligere versjon av ideen i en tale fra 1998 som feiret bombekampanjen mot Serbia. Solana erklærte at prinsipper basert på sunn fornuft som ikke-innblanding og etnisk nasjonalisme var foreldede og umoralske, og at liberale verdier må spres med sanksjoner, kuler og bomber fordi «demokratier fortsatt er langt bedre rustet til å håndtere utfordringene med modernisering og globalisering på fredelig vis» og «det er fortsatt et faktum at åpne, flerkulturelle samfunn er den beste forsikringen mot utskeielser av den typen vi har sett i Bosnia.»
Tradisjonelt har triaden Washington-London-Paris søkt passive tiltak når de ble konfrontert av stormakter med atomvåpen, selv om dette har endret seg i møte med russisk selvsikkerhet. USAs politikk overfor Kina siden 1980-tallet var å overøse landet med amerikansk kapital på bekostning av de økonomiske interessene til den amerikanske befolkningen, som både har mislyktes i å endre Kina og samtidig spilt en rolle i å vende mange i den hvite arbeiderklassen mot regjeringen hjemme.
Fra utsiktspunktet til arrogante politikere så ville kapitalister dra nytte av den svært dyktige, men relativt billige kinesiske arbeidsstyrken så vel som dets enorme forbrukermarked, med nedstrømseffekten av å skape en ung kosmopolitisk middelklasse gjennomsyret av verdiene til jødisk lavkultur – Hollywood, kjendisfikseringer, popmusikk, sosiale medier osv. Disse unge menneskene ville da puste inn den politiske ideologien til det amerikanske systemet ved vestlige universiteter, som tydeligvis ikke fungerte siden både Donald Trump og Joe Biden har implementert politikk som nekter kinesiske studenter nye visum mens FBI-agenter trakasserer de som allerede er her. Amerikanske utenrikspolitiske forfattere antok også at lokale milliardærer kunne kjøpes og kompromitteres gjennom jødisk økonomisk innflytelse, og dermed skape en politisk utfordring for den kinesiske staten som ville tillate liberalisering.
Dette prosjektet har mislykket fullstendig. Den kinesiske staten er fortsatt autoriteten i landet, og seriøs innenlandsk opposisjon forsvant etter massehenrettelser av CIA-operativer brent av dobbeltagenter og inkompetanse fra etterretningssamfunnet. Unge kinesiske studenter i Amerika fokuserer på å ta STEM-kurs og deretter bruke det til å gjøre sitt eget land bedre, mens kontraktsansatte ved amerikanske selskaper ofte driver med spionasje og patenttyveri. Det kinesiske kommunistpartiet har vist besluttsomhet i å slå ned på milliardærinteresser som er i konflikt med nasjonal velvære, selv om det gjør økonomisk vondt på kort sikt – noe så utenkelig i liberale plutokratier at selv de beste hodene i Washington ikke kunne forutse det.
Et høydepunkt i denne dumphuskedynamikken mellom den kinesiske staten og kapitalen har vært regjeringens kamp med Alibaba-grunnleggeren Jack Ma, som i 2019 signerte et fellesforetak med Wall Street-hedgefondfirmaet Vanguard for å opprette den digitale banken Ant Financial. Ma ble behandlet av vestlige medier som en potensiell kandidat for Pavels konsept om «personlig makt» som en person av typen Steve Jobs som av en eller annen grunn burde lyttes til vedrørende politiske og etiske spørsmål fordi han er en god forretningsmann. Men Mas flyt inn i klørne til utenlandske penger så vel som hans åpenhjertige støtte til liberalisering av finansen provoserte tilbakeslag fra den kinesiske staten. I årene etter uttalelsene hans ble Alibaba utsatt for rekordødeleggende antitrustbøter og overtakelse av sentrale deler av Ant Financial av statseide foretak. Nå i 2023 har Ma blitt fratatt sin innflytelse og er blitt kastet ut av det offentlige liv. Vanguard kunngjorde i mars i fjor at de planlegger å forlate det kinesiske markedet og det kinesiske kommunistpartiet bryr seg ikke.
Vanguard er ikke alene. Det jødiske åpne samfunnets rambukk av amerikanske aktive eierfond har redusert investeringene i Kina med 76% fra år til år, noe som tyder på frustrasjoner som går utover «null-COVID». Noen lumske aktører som Blackrock og Michael Bloomberg ønsker å holde en fot innenfor døren, men de blir hardt gransket for det av andre Wall Street-jøder som George Soros, som er en nøkkelfigur bak Biden-administrasjonens eskalering av anti-Kina-sabelrasling fra Trump-æraen.
Også andre ingeniørprosjekter av en sosial karakter har truffet murvegger. Amerikanske 5. generasjons krigføringsoperatører fokuserer ofte på å rekruttere og manipulere homofile og unge kvinner i utviklingsland, men i Kina så blir feminister om hylles i New York Times som banebrytere for å forsøke å skape moralsk panikk for seksuell trakassering eller importere vestlig kjønnskamp-politikk ikke fengslet, da dette bare ville gjort dem til martyrer, men sosialt skjemmet og hånet. Den kinesiske regjeringen ser den andre veien når unge menn troller dem av internett eller teknologiselskaper deplattformerer dem. I motsetning til mange andre land som tolererer samfunnsødeleggende jødisk-finansierte NGO-er i bytte mot amerikanske og europeiske investeringer så nøler ikke kinesiske myndigheter med å slå ned på utenlandske NGO-er ved å bruke deres versjon av spionasjeloven, noe den amerikanske regjeringen også ville gjort hvis den noen gang hadde vært møtt med betydelig utenlandsk innblanding.
I USA maser konservative mye om å bekjempe «woke» Disney, men den jødiske administrerende direktøren Bob Iger er langt mer redd for Kina. Hollywood er avhengig av landets massive marked for å forbli lønnsomt, selv om de uttrykker dempet angst over statens politikk vedrørende å ubøyelig sensurere det syke søppelet og propagandaen de legger i barnefilmer. Representanter for både republikanere og demokrater har holdt kongresshøringer der de til og med innkaller filmstudioledere over saken, og klaget over at frykt for å fornærme kinesiske sensibiliteter kan få jøder med kontroll over vår kreative sektor til å holde tilbake fra å gå enda lenger i å frastøte normale mennesker.
USAs harde makt i Taiwan er et desperat siste forsøk på å hindre det uunngåelige etter at tiår der myk makt ikke har klart å undergrave Kinas stolte han-kinesere. Galningene i Pentagon foretrekker å engasjere seg i gangsterisme og barnslig ugagn mot en atommakt med den største hæren i verden fremfor å lære å passe sine egne saker og konkurrere på ærlig vis.
Drivkraften bak enhver amerikansk utenrikspolitisk beslutning kan ikke debatteres og det handler ikke bare om penger. Fred og diplomati er mye mer lønnsomt enn krig. Den kjente forskeren Michael Hudson, som tilbrakte årevis med å jobbe i fremtredende tankesmier, oppsummerte det amerikanske nasjonale sikkerhetsetablissementet best: «Jeg har møtt de nasjonale sikkerhetstypene da jeg var ved Hudson Institute i mange år. De er gale. De er fylt av hat til historiene om deres familier som led under holocaust. De ser på resten av verden som potensielle fiender som ønsker å sette dem i gasskamrene. Dette er forskrudde mennesker.»
I sannhet er USA like mye en politistat som Kina, bortsett fra at sistnevnte har fordelen av at voldelig kriminalitet er uhørt. Her i landet med menneskerettigheter og demokrati har vi FBI-agenter som spionerer på folk i kirkene våre og retter falske anklager mot politiske motstandere for å være uenige med kanskje 10% av Washington-konsensusen. Men hvert system fungerer på denne måten; det som skiller det kinesiske er at det forsvarer interessene til sin majoritetsrase mens det amerikanske systemet – privat og offentlig – opererer til eksklusiv fordel for en liten minoritet som åpent sier at den hater majoriteten.
Vi må ha en stat som respekterer og bevarer vårt europeiske statsbyggende flertall, ansvarliggjør næringsliv og finans, og straffer de som fortjener det. Vi må umiddelbart slutte med vår politikk basert på å starte kriger, spre anarki og påtvinge giftige verdier som dreper oss så vel som andre. Målet vårt bør være å ha sterke grenser og en formidabel forsvarsstyrke samtidig som vi engasjerer oss i verden på en konstruktiv og fredelig måte.
Men først må vi ta nasjonen vår tilbake!
Ingen krig for Taiwan!
/Joseph Jordan, opprinnelig publisert av National Justice Party.
