KOMMENTAR Israel og vesten har på andre forsøk klart å ta Damaskus gjennom mobilisering og tilrettelegging for sine islamister i regionen, etter at sistnevnte har brukt tiden på bakrommet, eventuelt i et omkledningsrom, for å koordinere sin fremtoning og maktovertakelsens forløp med sine herrer.
ISIS-fasen ble ikke helt det man hadde forventet seg kan man si (etter at Russland involverte seg, og sammen med de syriske styrkene slo tilbake terroristene) og det var tid for et hamskifte. De siste restene av vestlig sivilisasjon, først og fremst gjennom kristendommen, er i ferd med å bli utslettet i regionen, bortsett fra noen lommer i nettopp Syria, Libanon og Palestina. Israel fremstår sterkere og mer (selv)sikkert enn noen gang (kringsatt som de er av allierte), og det kan være vanskelig å se hvem eller hva som kan utfordre dets ambisjoner, eventuelt visjoner, for verden. Ambisjoner og visjoner som stort sett sammenfaller med den liberale verdensorden hvor også organisasjoner som EU og NATO inngår, og hvor den vestlige dypstaten, representert ytre sett blant annet ved våre folkefiendtlige politikere, overvåkningstjenesten, forsvaret, media og akademia (med en underskog av andre individer og grupperinger) arbeider utrettelig (europeiske statsledere eller deres representanter var raskt på plass i Damaskus for å håndhilse på Al-Qaidas sterke mann i byen, Ahmad al-Shar’a.)
Så var da også «Syria 2.0» et fellesprosjekt mellom disse, og den europeiske dypstaten har likeledes sementert sin makt, og sammen med Israel fremstår disse nå mer som et flerhodet troll med samme kropp. Det som gavner den ene, gavner alle, og de spiller ulike roller alt etter som hvilke metoder de tror fungerer og i hvilke geografiske områder (hvor faktorer som kultur, etnisk sammensetning og religiøsitet avgjør) de opererer i. Europeiske nasjoner har stilt hele sitt arsenal av våpenmakt og personell til disposisjon i Middelhavet; ikke for å stoppe NGO-skip eller flyktningebåter, men for å overvåke, levere våpen og være klare til intervensjon, alt på vegne av Israel. For vesten er gevinsten tre-delt: de sementerer sin unipolare makt internasjonalt så vel som nasjonalt gjennom en utbredelse av den liberale verdensorden (LHBTQP+, åpne grenser, angrep på religion, undergraving av tradisjonelle verdier o.l.), de kobler seg på energinettverket som er tenkt med utgangspunkt i Israel og de (hovedsakelig) sunni-muslimske regimene, og som skal samles og distribueres i og fra Tyrkia; og på lengre sikt, når palestinerne er utryddet eller deportert, slipper de å forholde seg til hele det (for de) irriterende Palestina-spørsmålet og kan uten blygsel og uten for stor kritikk hjemme endelig åpent omfavne Israel.
Så, hva kan vi lære av dette, om noe, som forsvarere av de europeiske nasjonene og folkene? Og hvordan vil dette utvikle seg? Det vil være en hel del å lære fra opptakten, utførelsen og konsekvensene av det som nå skjer, men det viktigste punktet er kanskje det faktum at ingenting av dette kom som en overraskelse og kunne vært unngått. Israel og Benjamin Netanyahu, gjennom jødiske rådgivere som senere ble sentrale i ulike amerikanske president-administrasjoner, la allerede i 1996 frem en konkret og detaljert plan (manus?) for det som nå utfolder seg. Gjennom dokumentet A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm ble Syria, som ett av flere land, utsett som et mål for Israel. I tillegg til Syria ble også Irak, Libanon og Iran pekt ut. Alle disse landene skulle på ulike måter og gjennom ulike metoder «passiviseres» fordi de angivelig utgjorde en trussel mot Israel. Vi vet hva som skjedde i Irak, vi vet hva som skjer i Libanon og vi vet nå hva som skjer i Syria. På bakgrunn av dette kan vi også si hva som står på den neste dominobrikken.
Hvis og når våre fiender dermed forteller oss noe, så kan man like gjerne tro de på dette. Hvorfor det er slik, om det er hybris eller del av et (fornedrelses)ritual, er underordnet. Kaller de deg Amalek, med det implisitte premisset at Amalek er jødenes evige fiende som de må utslette, så bør man ta dette alvorlig og justere livet sitt (og handle) deretter.
Forteller de at de styrer verden, som etter et filmmanus, så bør man ta dette alvorlig og justere livet sitt (og handle) deretter.
Vi lever nok ikke i et «Truman-show», men det er åpenbart at Israel og dets medløpere er i stand til å styre narrativ og dermed være i forkant av hendelser, de vil alltid ligge minst ett steg foran så lenge dets motstandere handler konvensjonelt, rasjonelt og to-dimensjonalt, med andre ord: forutsigbart.
En forfatter blir sjelden overrasket over handlingen i sitt eget verk ettersom skrivingen skrider frem. Mennesket og dets indre liv er riktignok også «blodets hvisken og benpipernes bønn», men som jøden Edward Bernays har vist oss: individet for seg selv og i grupper lar seg lett lese, og dermed kontrollere (i spillteori-modellen «Chicken» er motstanderen lett å lese og spillet forutsigbart så lenge man har med rasjonelle aktører å gjøre, oddsene lar seg lett utregne. Så snart en av deltakerne fremstår som irrasjonell derimot, så er utfallet åpent.)
De andre potensielle lærdommene vil være utledet fra deler av dette første. Det kan være poeng som at når det først rakner og de underliggende premissene er til stede, så kan ting skje så raskt at at man har vanskelig for å tro det som utfolder seg. Tilsynelatende medtatte, men i utgangspunktet solide konstruksjoner og systemer kan bokstavelig talt kollapse fra en dag til den neste hvis materialet er blitt bearbeidet og svekket av indre og ytre påvirkning over tid. Og har man jobbet parallelt med flere deler av bygget, ledet vann til grunnmuren, sørget for råte i stendere og reisverk, og rustne spikere til å binde sammen taksperrene, så vil ingenting være intakt når det først raser. Dette kan til en viss grad brukes mot oss, men det vil være en mye mer effektiv strategi andre veien hvis vi tar initiativet, utmeisler konkrete mål og har et klart perspektiv. De vestlige nasjonene og dets folk kan nemlig ikke falle på samme måten (det eneste som vil ha en tilsvarende effekt mot oss er et folkeutbytte, her kan også ting gå ubeskrivelig fort når det nås et kritisk punkt), og hvorfor ikke det? Fordi det ikke er de vestlige folkene som utgjør den nåværende strukturen og systemet, de bare bor under disse fremmede og fiendtlige omgivelsene.
I vesten er det i stedet Mennesket selv som blir angrepet, bearbeidet og utsatt for indre (åndelig) og ytre (fysisk) påvirkning med mål om at det «passiviseres». Her tjener våre fiender systemet og strukturene, de er systemet og strukturene. For å opprettholde en viss impregneringsevne av reisverket må man imidlertid gi mennesket som har sitt tilhold innenfor disse en form for opplevd trygghet, gjerne kombinert med et bilde av en ytre trussel, noe som lusker rundt hushjørnet, som klorer på ytterdøren. Denne tryggheten er det som nå blir presentert som «demokrati», men det har hatt mange navn til ulike tider gjennom historien, men formålet har alltid vært det samme.
Slik et samtidig pop-kulturelt fenomen, Squid Game sesong 2, er et bilde på: demokrati er en selvmordspakt og folk vil under gitte omstendigheter heller dø og drepe enn å konfrontere virkeligheten og sine egne liv. Og jo flere som dør, dess større er gevinsten til de som blir tilbake, og folk vil nærmest kreve nye demokratiske valg for at spillet skal fortsette og man skal slippe å forholde seg til den ytre trusselen. Bernays vis(s)te dette, våre «arkitekter» og «manus-forfattere» vet dette, og innerst inne vet de fleste av menneskene dette, men for å sitere fra et annet pop-kulturelt fenomen (Matrix): «Ignorance is bliss», det er mest komfortabelt å bare følge spillet.
The conscious and intelligent manipulation of the organized habits and opinions of the masses is an important element in democratic society. Those who manipulate this unseen mechanism of society constitute an invisible government which is the true ruling power of our country. We are governed, our minds are molded, our tastes formed, and our ideas suggested, largely by men we have never heard of…. It is they who pull the wires that control the public mind.
Edward Bernays, 1928, «Propaganda»
Mye mer vil sikkert kunne avledes fra de seneste hendelsene i Midtøsten, men støvet hvirvler fremdeles rundt og mye er uavklart. Men hva kan vi vente når støvet har lagt seg? Vi kan allerede nå fastslå at den ondskapen, kynismen og råskapen som våre fiender fremviser er vanskelig å ta inn over seg, selv for de som er konfrontert med denne jevnlig. Det er ingen moralske eller etiske grenser for hva disse vil gjøre i sin streben for dominans og opprettholdelse av makt. Derfor vil vi nå mest trolig også se et mer totalitært vesten, spesielt i Europa, med angrep på alle politiske prosesser og de som utøver disse gjerningene. Man kan ikke risikere å få systemkritikere inn i systemet. Avlysning av valg i Romania, forsøk på fargerevolusjon i Georgia, planlagt forbud mot det største partiet i Tyskland, fengsling av den mest populære politikeren i Frankrike, og dette er mest sannsynlig bare begynnelsen. Kabalen har gitt oss noen signaler om hva vi har i vente, og som vi nå vet: vi kan like gjerne tro de på det de sier.
