YTRINGSFRIHET Sylvia Stolz er en av mange forsvarsadvokater som har blitt straffet simpelthen for å ha gjort jobben sin og forsvart sin klient i retten mot en tiltale om «holocaustfornektelse». Til forskjell fra de fleste andre advokater utsatt for bøter og trusler om straff vek hun ikke, men forsvarte sin klient helt til hun ble fjernet med makt fra rettssalen. Den 24. november 2012 holdt hun et foredrag på en konferanse i regi av Anti-Zensur-Koalition i Sveits.
Sylvia Stolz var forsvarer for historierevisjonisten Ernst Zündel, som sto tiltalt for «holocaustfornektelse» i Tyskland. Simpelthen fordi hun gjorde jobben sin som forsvarer, ble hun dømt for samme forbrytelse som klienten Zündel, og måtte sitte tre og et halvt år i fengsel. I tillegg ble hun fratatt advokatbevillingen for fem år. Hun ble pågrepet og fjernet med makt fra rettssalen hvor hun forsvarte historierevisjonisten, og kastet rett i fengsel. Hun betalte denne prisen i den hensikt å skape sårt tiltrengt oppmerksomhet rundt alvorlige brudd på rettssikkerheten.
På Anti-Zensur-Koalition-konferansen holdt hun et foredrag under overskriften «Taleforbud, bevisforbud, forsvarsforbud – ytringsfrihetens virkelighet». I det følgende vil vi gjengi sentrale punkter fra foredraget, som kaster lys over holocaustbløffen og over tilstander i tysk rettsvesen som mest av alt minner om en absurd komedie, men som er alarmerende virkelig.
«Holocaust» er ikke bevist
Når en person blir anklaget for å være «holocaustfornekter», må retten fastslå hva den tiltalte angivelig har fornektet, sa Stolz. Det må bevises at det som fornektes, faktisk har funnet sted. Det påståtte massedrapet på jøder må bevises etter de samme beviskrav som i enhver annen drapssak som føres for en rett. Opplysninger om drapsplass, drapsmetode, antall ofre, tidsramme for drapene, gjerningspersoner, lik, fysiske spor, og lignende må fremlegges. Disse fakta må også inngå i den dommen som retten avsier.
Slike kjensgjerninger, sa Stolz, er ikke spesifisert i rettssaker og i dommer mot «holocaustfornektere». Ei heller fins det tidligere dommer hvor dette er redegjort for, som retten kan henvise til. «Holocaust» er ikke engang definert i loven som gjør «holocaustfornektelse» straffbart i Tyskland. Loven henviser kun til en generell definisjon av «folkemord».
Men i Nürnbergprosessen, der finner vi vel detaljene rundt det påståtte massedrapet på jøder, spurte Stolz retorisk. Det som blir nevnt i Nürnbergprosessen, er at et visst antall av konsentrasjonsleirene hadde gasskamre, og at noen av disse ble brukt til å utrydde jøder. Det er alt.
Stolz gikk så inn på bakgrunnen for de alliertes «rettssak» mot Tyskland i Nürnberg. Vesentlige beviskrav ble satt til side under Nürnbergprosessen. I London-statuttene, som ble skrevet spesielt for denne militærdomstolen, står det: «Domstolen skal ikke være bundet av bevisregler» og «Domstolen skal ikke kreve bevis for fakta som er del av allmenn kunnskap». Stolz kommenterte formuleringene slik: Vanligvis er det rettens oppgave å etablere fakta – ikke å gå ut fra at noe er fakta. En uttalelse fra USAs sjefsanklager i Nürnberg, Robert H. Jackson, kaster lys over opphevelsen av beviskravet: «Som et militært tribunal er dette tribunalet en fortsettelse av de alliertes krigsinnsats». Det ble med andre ord ført krig mot Tyskland i «rettssaken». Ikke så rart at de allierte ikke ville la seg hefte av krav om bevis.
«Irrelevant» om «holocaust» skjedde
Fraværet av bevis for «holocaust», fra Nürnbergprosessen til i dag, gjør at enhver rettssak om «holocaustfornektelse» starter og slutter på samme sted, sa Stolz – nettopp ved fraværet av bevis for «holocaust». At «holocaust» faktisk har skjedd, anså retten som fradømte henne advokatbevillingen, som så «åpenbart» at bevis for «holocaust» ikke var nødvendig å fremlegge. Retten ga heller ingen referanser til spesifikt materiale som beviste «holocaust». Hun ble henvist i generelle vendinger til «aviser, radio, fjernsyn, leksika og historiebøker». Som hun sa spøkefullt i foredraget: – Hvis du vil vite hvorfor du blir straffet – gå og bla det opp i tabloidene! Hun omtalte så flere medieoppslag som har behandlet mangelen på bevis for «holocaust».
I Tyskland er ytringsfrihet grunnlovsfestet. Kriminaliseringen av «holocaustfornektelse» (som inkluderer «holocaustfornektende» bevisføring og forsvar i retten) representerer derfor et unntak fra ytringsfriheten. Dette unntaket er «begrunnet» på to måter. For det første begrunnes det med «den unike historiske identiteten til Tyskland formet i kontrast til nasjonalsosialismen». For det andre begrunnes unntaket med at det gjelder «en unik forbrytelse», som overflødiggjør og kriminaliserer fremlegging av bevis. Forstå det den som kan.
Mot slutten av rettssaken mot Stolz’ klient Zündel uttalte dommer Ulrich Meinerzhagen noe som overrasket selv antifascistene i salen, da han forkastet alt fremlagt bevismateriale med den begrunnelse at det var «fullstendig irrelevant hvorvidt holocaust virkelig har skjedd eller ikke skjedd. Det er ulovlig å benekte det i Tyskland, og det er alt som teller i retten».
Sylvia Stolz mottok stående applaus for sitt foredrag. Hun avrundet det på samme måte som hun innledet det, ved å sitere J.G. von Herder, hvis ord står i skarp kontrast til Meinerzhagens innstilling:
«Å tenke det sanne, og føle det skjønne, og ville det gode, deri finner ånden målet til et fornuftig liv.»
