Det siste halvåret har Nordfront rapportert om flere og flere hendelser der svensker, alene eller gjennom ulike sammenslutninger sakte begynt å slå tilbake mot den multikulturelle galskapen.
I Forserum ble rasefremmede truet og det ble kastet stein på den Somaliske foreningens kontor. I Nävlinge gikk bøndene sammen for å pågripe tyver av utenlandsk opprinnelse, og i Arvidsjaur slo svenske ungdommer tilbake mot innvandrergjenger på gatene. Videre har det blitt satt fyr på flyktningsmottakene i Eslöv, Östhammar og Arboga. På den siste plassen skjedde det til og med et fysisk angrep mot beboerne, og i Älvdalen ble «skäggbarn» forsøkt påkjørt med bil. Nå sist kunne vi lese om hvordan en borgervernsgruppe har blitt etablert i Kopparbergen for å jage bort utenlandske bærplukkere som har spredt bekymring i bygden. Disse hendelsene er bare noen få av alt som har hendt i landet, men allerede disse er tilstrekkelig mange og geografisk spredt for at vi skal kunne se at noe stort er på gang.
Det er ikke rart at alle disse hendelsene har skjedd i det siste. Alt for lenge har svensken gjort som de tre apene: lukket øynene, holdt seg for ørene og tiet. Mord, voldtekter, mishandlinger og ran der innvandrere er gjerningsmenn og svensker er offer har blitt møtt av både de utsatte og miljøet med å vende det andre kinnet til.
Historisk har det ikke alltid sett slik ut. Våre forfedre i Norden er kjent for å ikke la seg plages og trampes på og har mange ganger, uansett dårlige odds mot seg og uten tanke på eventuelle represalier, gjort sin plikt og slått tilbake mot urett og fremmedvelde. At svensken i dag har blitt et sutrete og mobbet vesen, en annenklasses borger i sitt eget land, er et moderne produkt skapt gjennom lumske planer med hjelp av massiv ensrettet propaganda og et egosentrisk tankesett blant de som styrer landet.
Lenge har jeg og mange andre spurt oss: når holder det? Hvor mye dritt skal svenskene tåle før de slår tilbake? Hva kreves for at det svenske folket skal bryte lenkene og våkne?
De forskjellige hendelsene som er gjengitt ovenfor viser at denne oppvåkningen holder på å skje. Sakte men sikkert tennes en gnist hos deler av folket, som velger å gjøre det de kan og det de kjenner er rett for å berolige seg selv og bekjempe problemet. Systemet har lagt en tikkende bombe mitt i blant oss, og masseinnvandringens konsekvenser fører nå folk til den høye grad at nok faktisk begynner å bli nok! At svensken har begynt å slå tilbake er noe som jeg er helt overbevist om at kommer til å intensiveres og fortsette enda mer hyppig.
Men, for det finnes et stort «men»: å brannbombe asylmottak og jage bærplukkere kommer dessverre ikke til å lede til vårt folks frigjøring. Kortsiktig kommer det kanskje til å lede til at den lokale situasjonen blir noe bedre og det leder med sikkerhet til at flere svensker på andre plasser våger å gjøre det samme, men så lenge det profittsultne systemet sitter trygt kommer det til å fortsette med årlig importering av hundretusener rase- og kulturfremmede mennesker til Norden. Hvite menn og kvinner kommer også til å fortsette å frivillig utrydde sin egen rase gjennom blanding med disse fremmede. Feminister og homoseksuelle kommer til å vinne mer terreng. Narkotikaen kommer til å spres på gatene i uforminsket takt. Gapene i samfunnet kommer til å øke og enda flere svensker kommer til å bli uten arbeid, hjem og mat på bordet. Marxistene kommer til å fortsette å skylde på klasseskiller, og de reaksjonære på islam; alt mens skuten fortsetter å synke.
I stedet for å arbeide kortsiktig med å kun bremse forfallet, og for i stedet reddet skuten helt og igjen gjøre Norden trygt og fritt, kreves det at vi angriper kreften – ikke symptomene! Når så kreften er vel tatt hånd om må vi slå tilbake de som reduserte immunforsvaret vårt og gjorde sykdommen mulig. Det er våre styrende politikere, grådige bankfolk og massemedia i alle deres former som bærer ansvaret. Det er først og fremst mot disse som vreden må rettes.
For å virkelig sette en stopper for galskapen kreves det dessuten at motstanden er organisert. Som individer, kompisgjenger eller enkelte borgervernsgrupper kommer ikke noe til å forandres på sikt. Nei, først i en samlet og velorganisert motstandsbevegelse kan vi sammen tilbakesette alt til rette og la de som solgte ut vårt fedreland få sone for sine forbrytelse mot vårt folk!
Utviklingen som hittil har skjedd er veldig interessant. Nå trengs det bare at utviklingen fortsetter og ikke stopper opp. Først og fremst gjennom at folket vårt over hele Norden fortsetter å slå tilbake, men fremfor alt ved at riktige mål velges ut og at det skjer organisert. At utviklingen går i den retningen er ikke noe vi kan sitte stille og tvinne tommeltotter for, men i stedet noe vi på alle fronter kan og må jobbe for å påvirke ved å effektivt spre Organisasjonens propaganda. Med hjelp av offentlige aktivister, flyveblader i postkasser og affischer på passende steder, samt gjennom en velfungerende webside, filmmateriell av høy kvalitet, kan vi få folket til å forstå at de ikke er ensomme og dessuten opplyse dem om hvilke krefter de egentlig burde slå tilbake mot.
Det er spennende tider med mye hardt arbeid som ligger fremfor oss, men det gleder meg at lunten til multikulturens kruttønne endelig er tent og at veien mot revolusjonen i det minste har begynt!
