USA I en studie publisert av Carnegie-stiftelsen fastslås det at den politiske polariseringen i USA har nådd et nivå aldri sett før i moderne tider.
I den nylig publiserte studien «Reducing Pernicious Polarization: A Comparative Historical Analysis of Depolarization» fastslås det at den politiske polariseringen i USA nådde rekordhøyder i 2020. Studien eksaminerer hvordan politisk polarisering og depolarisering utarter seg innenfor forskjellige politiske systemer. Nærmere bestemt fokuserer den på «skadelig polarisering», som defineres som en tilstand der samfunnet deles inn i to gjensidig antagonistiske politiske leirer til en slik grad at det virker destabiliserende på landet i sin helhet. Studien er blant de største av sin type og tar for seg 178 land og tidsrommet 1900 til 2020.
Datasettet består av en skala på 0 til 4 der 0 indikerer en komplett mangel på polarisering mens 4 indikerer høyest mulig grad av polarisering. En score på mellom 3 og 4 defineres som skadelig polarisering i studien.
Som vi kan se fra bildet over følger USA et noenlunde stabilt mønster med vekslende polarisering og depolarisering det meste av tidsrommet. Polariseringen øker i oppløpet til andre verdenskrig og kollapser da USA entrer krigen og har en klar ytre fiende. På begynnelsen av 60-tallet øker polariseringen brått i respons til borgerrettighetsbevegelsen for så å reduseres under Nixon-administrasjonen. Deretter følger en viss stabilitet under Ronald Reagan fulgt av en langsom opptrapping under Bush sr. og Bill Clinton før den eksploderer i etterkant av 11. september og forsetter å øke til den dag i dag.
Studien gjør et poeng ut av å påpeke at USAs pågående polariseringsepisode utgjør et unntak blant «liberale demokratier». Dette er basert på den feilaktige definisjonen, i det minste etter min mening, av studiens forfattere av USA som et demokrati i noen form for funksjonell forstand, snarere enn det studien selv definerer som et «elektoralt autokrati».
Kommentar til studien
Funksjonelt er USA et jødisk oligarki med en slags janitsjar-klasse produsert gjennom indoktrinering fra mediene og landets høyskoler og universiteter som står for håndhevelse av systemets autoritet over populasjonen, men mest av alt undertrykkelsen av den svinnende hvite majoriteten. Polariseringen er et resultat av dette oligarkiets «splitt og hersk»-strategi ved å dele inn hvite i de syntetiske identitetene «liberal» og «konservativ» for å opprettholde absolutt makt, og mens den har virket godt for dem i mange tiår så har nå konsekvensene av den totale politiske marginaliseringen av hvite amerikanere for alvor begynt å gjøre seg gjeldende.
Mens denne marginaliseringen har tatt en rekke former har de mer ekstreme aspektene tatt form av en komplett uvillighet blant amerikanske (jødiske) eliter til å stenge grensen til tross for populært press, svart kriminalitet ute av kontroll, en eksplosjon av anti-hvithet og LHBT-propaganda fra medier og akademia og uthulingen av amerikansk industri og den påfølgende utslettelsen av den amerikanske middelklassen.
Alt dette kulminerte i det beryktede året 2016, og mens Donald Trump siden da har vist seg å være en svindler og sviker av laveste sort, så var bølgen av hvitt raseri han red til Det hvite hus veldig ekte. Hva denne studien gjør klinkende klart er at USAs jødiske elite gjorde en kritisk strategisk blunder ved ikke å bruke Trump som et verktøy for å berolige hvite amerikanere. Ved å tillate ham å utføre en rekke symbolske, men i det store og det hele politisk irrelevante reformer, som for eksempel den berømte muren mot Mexico, er det ikke umulig at de kunne ha lyktes i å forsinke, potensielt fullstendig avverge en hvit oppvåkning.
I stedet tillot den jødiske eliten seg å styres av frykt og paranoia da de innså at de hvite massene ikke var fullt så kuet som de hadde kommet til å tro i sine palasser i Los Angeles og New York. Systemet reagerte med å gjøre Trump impotent, slapp løs en terrorbølge i form av BLM-opptøyene i 2020 og til slutt massearrestasjonene i etterkant av 6. januar, en handling som sikret at Joe Biden, mannen som var ment å bringe systemet tilbake i likevekt, skulle komme til å bli en av de mest forhatte figurene i moderne amerikansk historie.
Dette fører oss til det nåværende øyeblikket i amerikansk politikk. For bare noen uker siden utførte det nystartede politiske partiet National Justice Party en demonstrasjon i Fargo, North Dakota. Demonstrasjonen ble utført i respons til forsøket til en lokal domstol å få erklært Arthur Kollie, en afrikansk innvandrer som myrdet den 14-årige hvite jenta Daisy «Jupiter» Paulsen ved å knivstikke henne mer enn 20 ganger, utilregnelig. Det ville ikke være første gangen en svart morder unnslapp straff ved å erklæres utilregnelig av en aktivistisk, anti-hvit domstol i USA, men det er derimot første gangen en slik urettferdighet møtes med organisert hvit motstand.
Liberalismen er en av de mest formidable ideologiene som eksisterer, først og fremst pga. dens fleksibilitet. Dens formløshet gjør den i stand til å ta nesten enhver form avhengig av omstendighetene. Hva som er så fascinerende med tiden vi lever er at det blir stadig tydeligere at liberalismen er i ferd med å miste denne kvaliteten og fremstår som stadig mer rigid og uvillig til å respondere til dagens utfordringer med noe annet enn stadig eskalerende totalitarisme. Det faktum at den har presset hvite til det absolutte bristepunktet og ikke ser ut til å være i stand til å stanse, selv når det ville være i dets egen interesse for å bevare makten spiller også inn.
Det har sannsynligvis aldri vært et tidspunkt i etterkrigstiden hvor systemet har vært så sårbart og den herskende eliten så inkompetent. Dog vi går harde tider i møte er det mange grunner til å være optimistisk.
