Stridens metafysiske aspekter

KRONIKK Kan krig være noe annet enn fysisk kamp? Arjuna besvarer spørsmålet i kontekst av NRKs ensidige rapportering av fengselsrekrutterte soldater i Ukrainakonflikten.

NRK har nylig laget flere reportasjer, i ulike formater, hvor de beskriver hvordan fanger i Russland blir rekruttert til krigføring i den pågående konflikten i Europa som landet befinner seg i. At russiske fanger blir rekruttert som soldater er et fenomen som Wagner-gruppen selv har vært åpne om og aktivt gått ut for å promotere og markedsføre. Det er ei heller noen grunn til å tro at det ikke skulle forekomme på ukrainsk side, men her er den i så fall fordekt, da for å tilpasses et vestlig narrativ som skal utgjøre en motsats til det russiske.

Hvordan det blir fremstilt og omtalt er imidlertid sterkt påtakelig og sier noe mer fundamentalt om de ulike mentalitetene som er i spill her. Fra den heroiske, virilie, vitale, metafysiske og livsbekreftende tilnærmingen som preger den russiske fremstillingen, til den materialistiske, livsfornektende, konsum- og komfortorienterte vestlige. For NRK er fenomenet brakt ned til det groveste og laveste nivået, hvor «kjøtt» i bokstavelig forstand preger omtalen og utgjør essensen av rapporteringen; det er så langt deres perspektiv strekker seg – noe som kanskje sier mer om den vestlige mentaliteten enn den russiske.

The cynicism that regards hero worship as comical is always shadowed by a sense of physical inferiority.

Yukio Mishima

Men kan krig og ulike former for kamp være noe annet «kjøtt mot kjøtt»? For den distanserte betrakter kan det unektelig virke som om krig ikke kan være noe annet enn materielle kategorier som forsøker å ødelegge, helst drepe, den andre uten selv å lide samme skjebne. At krig og kamp hovedsakelig er noe annet enn materielle faktorer har imidlertid vært kjent så langt tilbake som menneske kan kalles menneske. For individet i skyttergravene vil den metafysiske erkjennelsen som denne etter hvert opplever kanskje overskygge alle andre betraktninger. Og det er der de to perspektivene skiller lag (det rasemessige aspektet er ikke vurdert her siden jeg betrakter prinsippene bak det frelsende ved strid som en universell størrelse, uavhengig av rase. Nasjonalitet er åpenbart også uvesentlig, mekanismene vil være det samme for russere og ukrainere, men fremstillingen vil være ulik siden den ene siden skal tilpasses og integreres i et vestlig perspektiv).

Vesten hadde lenge også et alternativt, åndelig perspektiv som ofte overskygget det materielle, i hvert fall blant soldatene selv; preget som vi var av blant annet to verdenskriger og opplevelsene derfra (Julius Evola hevder at disse to verdenskrigene også var en krig mot nettopp disse «anakronistiske etterlatenskapene» som det «Ariske Europa» en gang hadde representert: et tradisjonelt, krigerorientert og virilt samfunn, som også Ernst Jünger hadde i seg og personifiserte. Men mer om det senere). Mest kjent er kanskje betraktningene til nettopp Ernst Jünger og hans beskrivelse av krig som noe potensielt forløsende, frelsende og opplysende for Individet.

Krig og kamp som en metafysisk og åndelig kategori kjenner vi likevel kanskje best fra andre tradisjoner, som innen Islam og Sanatana Dharma (Hinduismen). Hellig krig, Jihad, er i følge Evola et arisk prinsipp som ble adoptert og integrert av de ulike arabiske stammene, og er dermed i sin opprinnelse også kompatibelt med våre egne folks weltanschauung. Som kjent er Jihad to størrelser: den mindre og den større Jihad, hvor grovt sagt den mindre Jihad henspeiler på den fysiske kampen, den fysiske krigføringen, mens den større Jihad peker mot den kampen ethvert menneske har med seg selv. Sistnevnte er dermed en åndelig kamp, mens førstnevnte er en materiell, fysisk strid, og hvor den åndelige striden blir realisert og ofte får sin forløsning gjennom den materielle, fysiske.

Den nødvendige betingelsen for det indre frigjøringsarbeidet er at denne fienden blir ødelagt en gang for alle. I sammenheng med en heroisk tradisjon tjener den mindre hellige krigen – det vil si ytre kamp – bare som noe som gjør at den større hellige krigen oppnås.

Julius Evola, Metaphysics of War.

Senere beskriver Evola hva som skiller de to idealene:

Dette er grunnen til at de [individer som ikke oppnår den åndelige dimensjonen av strid] utvikler seg, når en topp, og så, som om de ble overveldet av bølgen som frem til et gitt punkt hadde båret frem, synker, oppløses, dør og vender tilbake til det ikke-manifesterte. Men den som ikke frykter døden, den som så å si er i stand til å påta seg dødens krefter ved å bli alt som den ødelegger, overvelder og knuser – denne overskrider begrensningene, han fortsetter å forbli på toppen av bølgen, han faller ikke, og det som er utenfor livet manifesterer seg i ham. Dermed kan Krishna, personifiseringen av «åndens prinsipp», etter å ha åpenbart seg fullt ut for Arjuna, si: «Selv uten deg vil ingen av disse krigerne i de fiendtlige rekkene overleve. Stå derfor opp, oppnå ære, ødelegge fienden, nyt et fruktbart herrevelde. Alle disse mennene er allerede blitt drept av Meg, og du, O Arjuna, er bare redskapet. Angre ikke, kjemp, du skal beseire fienden i kamp». (XI, 32, 33, 34)

Vi ser igjen her identifiseringen av krig med «Guds vei», som vi snakket om i forrige artikkel. Krigeren slutter å opptre som en person. Når han når dette nivået, forvandler en mektig ikke-menneskelig kraft handlingen hans, og gjør den absolutt og «ren» akkurat der på det mest ekstreme. Her er et veldig stemningsfullt bilde som tilhører samme tradisjon: «Livet – som en bue; sinnet – som pilen; målet å treffe – den øverste ånden; å forene sinn med ånd når pilen treffer målet.»

Dette er en av de høyeste formene for metafysisk begrunnelse av krig, et av de mest omfattende bildene av krig som «hellig krig».

Vi har gjort denne reisen inn i en verden som for noen kan virke outrert og irrelevant, av nysgjerrighet, og ikke for å fremvise noen spesiell lærdom. Vi har foretatt det i stedet nøyaktig med den hensikt å vise at krigens sakralitet, det vil si det som gir en åndelig begrunnelse for krig og krigens nødvendighet, utgjør en tradisjon i ordets høyeste forstand: det er noe som har vært til stede alltid og overalt, i den stigende syklusen til enhver stor sivilisasjon; mens krigens nevrose, den humanistiske og pasifistiske avskrivningen av den, så vel som forestillingen om krig som en «trist nødvendighet» eller et rent politisk fenomen eller et naturfenomen – ikke noe av dette tilsvarer noen tradisjon, alt dette er bare moderne oppspinn, med opprinnelse i går, som en bieffekt av nedbrytningen og forråtnelsen av den demokratiske og materialistiske sivilisasjonen som i dag nye revolusjonære krefter reiser seg mot. Slik sett kan alt som vi har samlet fra en stor variasjon av kilder, som stadig skiller det vesentlige fra det hele, ånden fra bokstaven, brukes av oss som en indre befestning, som en bekreftelse, som en styrket visshet. Ikke bare virker et fundamentalt virilt instinkt rettferdiggjort ved å bestemme formene for den heroiske opplevelsen som tilsvarer vårt høyeste kall.

Julius Evola, Metaphysics of War

For de rekrutterte fangene vil en deltakelse som soldat i seks måneder med påfølgende frigivelse kanskje innebære nettopp det: en sjanse til forløsning, en frelse, hvor deres tilknytning til samfunnet blir gjenopprettet, både i medborgeres øyne, men også overfor seg selv. Og hvor de til og med kan oppnå anerkjennelse som forsvarere av fedrelandet og utøvere av heroiske bedrifter, uansett om de overlever eller dør («Som drept går du til himmelen; som seirende vil du nyte det jordiske; stå derfor opp, klar til å kjempe» – Bhagavad Gita). Rent personlig vil de samtidig kunne potensielt kunne komme til en åndelig oppvåkning hvor det individuelle oppgår i en høyere enhet og helhet, ofte representert ved Gud (men også mer basale enheter som fedreland og folk) og hvor ens egne materialistiske tilbøyeligheter, med de negative konsekvensene for mennesket som disse innebærer, blir nøytralisert. Det er helende for samfunnet, så vel som individet selv.

Så tilbake til Evola og hans tese om konflikten mellom det gamle og det nye Vesten, mellom det heroiske, virile og vitale, og det materialistiske, konsum- og komfortorienterte, som også var en av driverne bak de to verdenskrigene. Vi har etablert den russiske posisjonen, men hvordan er dette aktuelt utover denne spesifikke saken? La oss se på motsatsen, Russlands fiender, de liberal demokratiske statene i Vesten. Det eneste som kan vekke noen form for kamplyst her, hevder Evola, er i en situasjon hvor staten kan frembringe et narrativ om en fysisk trussel, konkret og direkte mot menneskenes egne liv:

Dette betyr å skynde seg for å delta i korstoget mot den kommunistiske trusselen, utelukkende av frykt for fysisk terror, av angst for sitt eget liv, av angst for det fryktelige, for å beskytte det vaklende borgerlige idealet om sikkerhet, for «sivilisasjonen» til det domestiserte og standardiserte menneskedyret, som spiser og kopulerer, og grensene for horisonten er Readers Digest, Hollywood og sportsstadionene.

Dermed vil de som fundamentalt mangler heltemot, søke å vekke krigere til «vestens forsvar» ved å spille på angstkomplekset. Siden de har dypt demoralisert den sanne vestlige sjelen, siden de har fornedret og tilsmusset, for det første, det sanne grunnlaget for staten, hierarki og viril solidaritet, og for det andre forestillingen om krig og kamp, må de nå spille «trumfkortet» med det anti-bolsjevikiske korstoget.

[…]Det er med disse «trumfkortene» alene at den «vestlige verden» nå står på terskelen til en mulig tredje verdensomspennende katastrofe, etter å ha brutt ned og fornærmet alt som hadde overlevd fra de autentiske krigertradisjonene i Europa og Fjerne Østen.

Julius Evola, @h.

I dag kan vi tillegge som vestlige beveggrunner for konflikt en idé om «rules-based order» (som ingen vet hva er eller hva omstendighetene rundt dets opprinnelse var) eller simpelthen «vestlige verdier». I denne konteksten er kanskje alternativet som soldat en velsignelse for en fange, uavhengig av nasjonalitet og side i konflikten; en (siste) sjanse til å beseire seg selv, gjennom ytre strid, og oppnå frelse, i andre så vel som i sine egne øyne.