HISTORIE Den 16. september 1891 ble Karl Dönitz født – storadmiral og Det tredje rikets siste leder.
Karl Dönitz ble født den 16. september i Grünau, en forstad til Berlin. Hans foreldre var ingeniøren Emil Dönitz og Anna Beyer.
Dönitz vervet seg til den Den tyske keiserlige marine i 1910 og ble forfremmet fra sjøkadett til løytnant tre år senere. Da første verdenskrig brøt ut tjenestegjorde han på krysseren SMS «Breslau», som samme år ble overført til Tysklands allierte Tyrkia og der ble omdøpt til «Midilli». Dönitz fortsatte å tjenestegjøre ombord «Midilli», som beholdt sin tyske besetning. Skipet opererte fra Istanbul og kjempet mot russiske marinestyrker i Svartehavet. Etter å ha deltatt i flere kamper gikk «Midilli» på en mine i juli 1915 og ble skadet så hardt at hun var nødt til å gjennomgå omfattende reparasjoner.
I 1916 søkte Dönitz, som da befant seg på land i Tyrkia, om å bli overført til ubåtflåten; der tjenestegjorde han først som offiser ombord U-39. I begynnelsen av 1918 fikk han befal over sin første ubåt: UC-25. Den 4. oktober samme år ble Dönitz tatt til fange av britene etter at ubåten hans hadde blitt senket.
Etter 9 måneder i fangenskap returnerte Dönitz til Tyskland og fortsatte som marineoffiser i Weimarrepublikkens marine, Reichsmarine, som i praksis var restene av den nedrustede keiserlige marinen. Han tjenestegjorde i Reichsmarine i 16 år, blant annet som torpedobåtsjef. I 1933, samme år som Hitler kom til makten, ble Dönitz forfremmet til kommandørkaptein.
I 1934 ble Dönitz utnevnt til befalhaver for krysseren «Emden», som da var et treningsskip for marineoffiserer. Da han kom tilbake fra en reise jorda rundt med «Emden» i 1935 ble han av admiral Erich Raeder beordret til å bygge opp en ny tysk ubåtflåte og ble utnevnt til «Führer der Unterseeboote». Samme år ble Reichsmarine reorganisert til Kriegsmarine og en kraftig opprustning startet for å bygge opp det nasjonalsosialistiske Tysklands væpnede styrker.
Den tyske opprustingsplanen, kalt «Plan Z», siktet på å bygge opp den tyske marinen slik at den ble likeverdig eller sterkere enn den britiske. En sterk overflateflåte skulle sammen med 300 ubåter skapes for å kunne ta opp kampen med Royal Navy hvis en krig med Storbritannia ble virkelighet. Denne opprustningen skulle være ferdig først i 1945. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 var den tyske marinen derfor mye svakere enn den britiske. Deres eneste virkelige styrke lå hos Dönitz’ ubåtflåte og tyskerne konsentrerte seg derfor på å utvide og forbedre ubåtvåpenet ettersom dette var den eneste realistiske måten å beseire Storbritannia på til havs.
Ubåtkrigen førtes hovedsakelig mot handelsfartøyene som forsørget Storbritannia med alt øyriket behøvde. Dönitz var overbevist om at 300 tyske ubåter kunne få England på kne, men ved krigsutbruddet hadde Dönitz mindre enn 60 ubåter til rådighet. Planene om å utvide den tyske overflateflåten med store slagskip ble skrinlagt og store ressurser ble istedet lagt på å bygge opp ubåtflåten; en intensiv og nådeløs ubåtkrig fulgte.
Den 30. januar 1943 ble Karl Dönitz utnevnt til storadmiral og erstattet storadmiral Erich Raeder som øverstbefalhaver for Kriegsmarine (Oberbefehlshaber der Kriegsmarine).
Dönitz mistet begge sine sønner i krigen. Peter Dönitz tjenestegjorde som ubåtoffiser og falt den 19. mai 1943 da U-954 ble senket i Nord-Atlanteren. Klaus Dönitz, som også var marineoffiser, falt den 13. mai 1944 ombord angrepsbåten S-141 under et angrep ved den engelske kysten.
I Hitlers testament ble storadmiral Karl Dönitz utnevnt til Hitlers etterfølger som rikspresident og øverstbefalhavende. Etter at Hitler begikk selvmord den 30. april tok derfor Dönitz over ledelsen av Tyskland og stiftet en ny regjering, den såkalte Flensburgregjeringen, med Ludwig Schwerin von Krosigk som rikskansler.
Den 1. mai talte Dönitz til det tyske folket i radio og annonserte at Hitler hadde dødd heroisk i Berlin:
Føreren har oppnevnt meg til sin etterfølger. I full bevissthet om mitt ansvar tar jeg på meg ansvaret som leder for det tyske folket i denne skjebnestunden. Mitt fremste oppdrag blir å redde tyske menn og kvinner fra den fremrykkende bolsjevikiske fiendens ødeleggelser. Det er bare for å tjene dette formålet at den militære kampen fortsetter. For så lenge britene og amerikanerne fortsetter å hindre fullførelsen av dette oppdrag, må vi også fortsette kampen og forsvare oss mot dem.
Den militære situasjonen var på dette tidspunktet håpløs. Dönitz hadde ikke fått lest innholdet i Hitlers testament og antok derfor at hans rolle var å forsøke å få så fordelaktige fredsvilkår som mulig. Den 7. mai kapitulerte Tyskland, men Flensburgregjeringen fortsatte sin virksomhet frem til den 23. mai da britiske styrker fengslet Dönitz og resten av regjeringen.
I Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt for «krigsforbrytelser» til 10 års fengsel. Han tilbragte disse årene i Spandau-fengselet i Berlin. Dönitz ble sluppet fri den 1. oktober 1956 og bosatte seg i den lille byen Aumühle utenfor Hamburg. Han uttrykte aldri anger for tiden som admiral og rikspresident i Det tredje riket.
Dönitz skrev flere bøker etter krigen. I 1958 ble boken «Zehn Jahre und zwanzig Tage» som omhandler hans tjenestegjøring i Det tredje riket publisert. I 1968 kom hans selvbiografi «Mein wechselvolles Leben».
Karl Dönitz gikk bort julaften 1980 i sin hjemby Aumühle. I begravelsen den 6. januar 1981 deltok flere tusen mennesker, blant annet hundretalls gamle krigskamerater.