UTENRIKS Arjuna beskriver og kommenterer i denne artikkelen den siste tidens hendelser i Nord-Afrika og knytter det sammen med Israel og Midtøsten.
General Khalifa Haftar og hans Libyan National Army (LNA) har satt sine øyne på Libyas hovedstad, Tripoli, og vil med det forsøke å etablere sitt regime gjennom det som heter Tobruk-regjeringen. På motsatt side står den andre av landets regjeringer, og ulike væpnede grupper. Skulle Haftar lykkes lover ikke det godt for regionen, ei heller Vesten, bortsett fra deres respektive eliter.
Khalifa Haftar var i utgangspunktet en støttespiller til Muammar al-Gaddafi og militærkuppet i 1969, men viste seg som en ryggløs opportunist da han øynet personlig makt med vestens intervensjon i 2011. Haftar vendte våpnene mot Gaddafi, og resten er, som de sier, historie. I tiden fra militærkuppet og frem til Gadaffis fall tilbrakte imidlertid Haftar i USA, hvor han residerte bare et steinkast unna hovedkvarteret til CIA og det er hevet over enhver tvil at han var agent for organisasjonen. Han var derfor mest trolig bare ett av våpnene Vesten senere brukte mot Gaddafi.
Alle kjenner nå konsekvensene av Gaddafis fall: borgerkrig og kaos, og alle hindringer for lykkejegere på vei til Europa i ruiner. Man hadde imidlertid stort håp om å gjenopprette noe av stabiliteten i landet og kontrollen over grensene, nå mest konkret med en forsoningskonferanse som skulle blitt avholdt i den Libyske byen Ghamar i perioden 14.–16. april – en konferanse som ville samlet de fleste av landets folkegrupper, politiske fraksjoner og regioner. Denne ble derimot ikke gjennomført, grunnet CIA-agenten Haftars mobilisering og angrep på hovedstaden. Tilfeldig? Neppe. Bare dager før han annonserte sin mobilisering besøkte generalen Saudi Arabia, hvor han ble tilbudt «millioner av dollar» som rene sponsormidler for sitt militæreventyr. Fra før har Egypt, Frankrike, Russland og De forente arabiske emirater (UAE) uttrykt sin støtte. Gulf-statene (da inkludert Saudi-Arabia) og Egypt grunnet en religiøs tilknytning gjennom den salafistiske sekten Madkhalistene, som har mange likhetstrekk med den andre salafistiske retningen Wahhabisme. Paradoksalt nok, tilsynelatende, så er Madkhalismen dog mest utbredt i Vesten, og da med støtte fra nevnte nasjoner.
Det er mange som har interesse av at Libya holdes i en tilstand av kaos og lovløshet, både i Vesten, så vel som i regionen. Og Libya er bare en liten del av et større bilde i det som er en kamp om Afrika. Politisk er heller ikke linjene klare mellom allierte og fiender. Omar al-Bashir i Sudan var, før han nå ble kastet og arrestert, alliert med Saudi-Arabia og sendte soldater til Jemen for å støtte den saudiske koalisjonen der. Samtidig er Saudi-Arabia av politiske/strategiske grunner alliert med Israel og USA, som på sin side lenge har forsøkt å undergrave al-Bashirs styre og ved flere anledninger bombet landet. For å toppe det komplekse bildet så kan man tillegge at al-Bashir også var alliert med Iran.
Israel vil ha sitt Stor-Israel, Eretz Israel, og Wahhabismen vil være enerådende muslimsk retning, og sammen så er de, om ikke dynamitt, så i hvert fall eksplosiv. Alle disse kjedene av hendelser man ser utspille seg henger også sammen i mer eller mindre grad. Igjen viser de også sannheten ved aksiomet «muslimene er muslimers verste fiende».
