Slaget ved Thermopylene

HISTORIE Den 11. august 480 før vår tidsregning stod slaget ved Thermopylene der drøyt 5 000 grekere og spartanere kjempet tappert mot en hær bestående av hundretusentalls persere. Datoen er omstridt, men den 11. august er den mest brukte blant historikere.

I antikken var Hellas oppdelt i nærmere 700 småstater. Det som var felles for de fleste var at de kulturelt sett var meget høytstående stater befolket av ariere. Hellas grenset til datidens mektigste imperium, Persia, som strakk seg helt til India i øst og omfattet en femtedel av jordens befolkning.

Perserne kontrollerte også flere greske stater i det nåværende Tyrkia. I år 499 gjorde disse greske statene opprør mot perserne, og ble til og med støttet av Aten. Opprøret var vellykket og grekerne i øst vant tilbake et kortvarig selvstyre før perserne tok tilbake kontrollen. Persernes kong Darius bestemte at hele Hellas måtte være under persisk kontroll og utførte derfor et par ulike mislykkede forsøk på å angripe Hellas.

Da Darius døde, overtok hans sønn Xerxes det persiske imperiet. Xerxes var fast bestemt på å lykkes der hans far hadde feilet og brukte derfor fem år på samle den største hæren som verden til da hadde sett. Menn fra alle raser og fra alle rikets hjørner ble samlet for å underkue grekerne én gang for alle. Tallet på hvor mange menn hæren bestod av varierer fra 150 000 til flere millioner. Hva som er sikkert er at det var en gigantisk hær. I følge historikeren Herodotos tørket hæren ut hele elver der den rykket frem, for å slukke mennenes tørst.

Ingen av de greske statene skulle kunne stå alene mot denne enorme persiske hæren. Derfor ble det gjort et forsøk på å opprette en allianse der Sparta og Aten sto som initiativtakerne. Kun 70 av de 700 statene hørte kallet og sluttet seg opp bak Spartas kong Leonidas. At det var akkurat kong Leonidas av Sparta som kom til å bli lederen for den greske hæren var ingen tilfeldighet. Spartanerne hadde en lang og rik krigskultur og -historie bak seg og var kjent som de beste krigerne. Allerede som syvåringer begynte de spartanske barna opplæringen i krigens kunst.

Leonidas fikk i følge historien råd av et orakel som fortalte at Spartas konge skulle falle under slaget – alternativt skulle hele Sparta utryddes. At Sparta skulle utryddes var ikke et alternativ, og Leonidas mistenkte at de skulle tape slaget mot perserne og at han selv skulle dø i striden. Han var dog opptatt av å få en hederlig død og var fast bestemt på å sakke og ødelegge den persiske hæren så mye som mulig. I følge loven fikk spartanske krigere aldri rømme fra slagmarken, men måtte alltid kjempe til seier eller død. Ettersom Leonidas mistenkte at de skulle tape kampen, valgte han kun ut 300 menn til slaget. De resterende skulle være igjen og forsvare Sparta. Leonidas håndplukket 300 av sine beste menn og hadde dessuten kriteriet at alle måtte være fedre slik at deres ætt skulle fortsette å leve videre etter deres død.

Foruten de 300 spartanerene kom den greske hæren til å bestå av cirka 4 900 grekere. Oddsene var altså ikke de beste – 5 200 mann mot hundretusentalls i den persiske hæren. Grekerne som fulgte den persiske hærens bevegelser kunne gjette seg til at de skulle ta veien om fjellpasset i Thermopylene for å raskest mulig avansere til Aten. Passet i Thermopylene var smalt, cirka 10 meter bredt. Leonidas valgte å barrikadere dette for å utjevne oddsene. Hvis slaget stod i passet kunne perserne kun utnytte en liten del av hæren sin om gangen.

Da Xerxes ankom Thermopylene med sin gigantiske hær og så grekernes drøye 5000 soldater antok han at det ikke skulle være nødvendig å ofre noen liv, men sendte i stedet et sendebud for å få grekerne til å legge ned våpnene sine. Svaret fra grekerne var: «Kom og ta dem!»

Xerxes spurte sin rådgiver Demaratus om grekerne virkelig skulle kunne tenke seg å utfordre ham. Demaratus forklarte at Sparta aldri ville gi seg frivillig. Spartanerne kommer, uansett om oddsene er for eller i mot dem, til å sloss til siste mann. Xerxes lo og påpekte at grekerne var håpløst underlegne i antall. Samtidig var Xerxes rasende over at et slikt fåtall grekere ikke viste respekt for ham. Perserne slo likevel leir for å vente på grekernes retrett. I fire dager ventet de uten at grekerne rørte seg overhodet. Til slutt på den femte dagen tok Xerxes tålmodighet slutt og han valgte å angripe grekerne.

5000 persiske bueskyttere stilte seg opp og fyrte av svermer av piler som sies å ha vært så massive at de dekte for solen. Dette hadde ingen effekt der grekerne, med de 300 spartanerne i spissen, hadde stilt seg langs hele passets bredde med overlappende skjold og lange spyd rettet mot fienden. Takket være spartanernes overlegne taktiske ferdighet kunne ikke perserne bryte i gjennom den greske forsvarslinjen. Da de ikke hadde noen sjanse til å flanke ut fienden sin spilte ikke deres overlegne antall noen stor rolle og de led store tap.

Tusenvis av persere falt før de nedverdiget ble tvunget til å trekke seg tilbake med kun 2-3 døde spartanere som resultat.

Xerxes ble enda sintere og sendte frem 10 000 av sine beste soldater, de såkalte Udødelige. Da disse nærmet seg latet grekerne som de trakk seg tilbake, for senere å raskt snu og overraske dem. Også disse persiske elitesoldatene ble nedkjempet uten at de klarte å ta livet av spesielt mange av grekerne.

Leonidas var meget fornøyd, og Xerxes det motsatte. Dog visste Leonidas at det fantes en akilleshæl i forsvaret deres. Det eksisterte nemlig en fjellvei som gikk rundt passet. Med håp om at perserne ikke skulle finne veien var kun 1000 grekere satt til å forsvare den.

Perserne kjente ikke til veien før slagets tredje dag, da en greker med navn Ephialtes solgte ut folket sitt for judaspenger ved å vise Xerxes veien i bytte mot rikdom. 20 000 mann fra den persiske hæren startet å ta seg rundt fjellpasset. Da greske spanere så dette fortalte de det direkte til Leonidas. Leonidas sendte alle grekerne mot perserne, men valgte selv å bli igjen i fjellpasset med spartanerne sine. Rundt tusen Thespianere nektet å følge Leonidas ordre og ble i stedet igjen for a kjempe i passet, til tross for at de visste at det var et selvmordsoppdrag.

Leonidas visste nå at døden var veldig nær og at slaget snart skulle være over. For å sakke den persiske hæren maksimalt og ta livet av så mange persere som mulig, valgte han å ta hæren sin ut fra passet og mer åpent bekjempe perserne.

Begge sider led nå store tap, og spartanerne var fullstendig omringet av persere. De valgte etter hvert å trekke seg tilbake til en ås der de siste spartanerne, med Leonidas i spissen, tappert kjempet til siste slutt med spyd, sverd og never hvis våpenene hadde blitt ødelagt.

Xerxes festet etter seieren Leonidas hode på en påle. Han var også meget nøye med å begrave sine egne falne. Ikke for at han ville gi dem en verdig begravelse, men for at han ikke ville at omverdenen skulle få greie på hvor mange persere som ble offer for de få grekerne.

Perserne dro etter slaget videre sørover, erobret Aten og brant Akropolis. Leonidas hadde ikke lykkes med å stoppe perserne, men motet hans og offerviljen levde videre som eksempel og forbilde for andre grekere. Snart skulle persernes ønske om å innlemme Hellas i sitt rike knuses én gang for alle ved Salamis og Plataea. I følge flere historikere hadde grekerne ikke kunnet slå tilbake perserne hvis ikke Leonidas og hans 300 spartanere hadde satt standarden for motstanden først.