HISTORIE Den 7. desember 1939 startet slaget ved Suomussalmi. Kampene varte i en måned, og slaget ble senere et symbol for vinterkrigen.
Da vinterkrigen startet den 30. november 1939 hadde den sovjetiske overkommandoen planlagt angrep i fire hovedretninger. Hovedvekten av angrepet ble rettet mot Det karelske neset og Ladoga-Karelen. I Midt-Finland hadde den 9. sovjetiske armeen i oppgave å angripe og innta Uleåborg (Oulu). Angrepet ble utført av to infanteridivisjoner og en panserbrigade, og senere deltok også andre forband i kampene. Styrken var på 45-55000 soldater og et par hundre stridsvogner.
De finske styrkene i området rundt Suomussalmi bestod av en uavhengig bataljon på omtrent 1500 soldater. Den motoriserte 1. sovjetiske divisjonen krysset grensen til Finland den 30. november. Forbandet angrep i to retninger—Juntusranta-veien (nord) og Raate-veien (sør). Disse veiene var de eneste som fantes i området, og konvergerte i byen Suomussalmi noen mil fra den russiske grensen.
Den første uken ble det utkjempet harde kamper mot begge de angripende sovjetiske kolonnene. Sakte men sikkert måtte de i antall underlegne finske styrkene trekke seg tilbake mot Suomussalmi. Samtidig ba kommandanten på stedet om forsterkninger fra det finske hovedkvarteret. Den 3. desember ble ytterligere en bataljon tilført området. Et par dager senere startet finnene et motangrep rettet mot den nordlige sovjetiske angrepsspissen. Ytterligere et par dager senere hadde det sovjetiske angrepet blitt stoppet og tvunget på defensiven.
På det sørlige slagfeltet klarte de sovjetiske troppene seg bedre. Her ble det tilført flere tropper og de klarte å innta Suomussalmi den 7. desember. De finske troppene brant ned byen før de trakk seg tilbake.
Den 9. desember ankom oberst Hjalmar Siilasvuo i spissen for et infanteriregiment. Resten av Siilasvuos underbemannede divisjon var også på vei til området. Etter et par dager med informasjonsinnhenting og planlegging skred Siilasvuo til verket. Kampgruppen ble oppdelt i mindre styrker. To av disse gruppene bevegde seg i ring for å kutte av de sovjetiske forsyningsveiene som fulgte de to veiene. Samtidig angrep flere mindre kampgrupper langs med den lange sovjetiske angrepskolonnen.
Iløpet av kort tid var hele den 163. divisjonen omringet i flere store motstandslommer, såkalte motti. De sovjetiske troppene begynte nå å grave seg ned til forsvar. De finske soldatene angrep de russiske motstandslommene konstant—de prøvde å erobre eller å ødelegge den sovjetiske tross-utrustningen og de angrep helst om natten.
Ved juletider 1939 ankom de to gjenstående regimentene fra Siilasvuos divisjon. Noen dager senere startet «sluttangrepet» mot byen Suomussalmi. Med de nye troppene inntok de raskt byen, og de få gjenværende sovjetiske troppene flyktet i vill panikk over de frosne innsjøene.
Samtidig hadde den 44. sovjetiske divisjonen gått til angrep langs Raate-veien for å komme den omringede divisjonen ved Suomussalmi til unnsetning. De små finske styrkene som fantes ved Raate-veien klarte å forhindre et sovjetisk gjennombrudd, og klarte å holde imot fienden til forsterkninger fra Suomussalmi ankom.
I løpet av den første uken i januar 1940 ble også den 44. sovjetiske divisjonen omringet og nedkjempet.
Det finske krigsbyttet ble enormt—det ble erobret 85 stridsvogner, 10 panserbiler, 92 kanoner, 437 lastebiler, 1620 hester, 78 panservernkanoner og tusenvis av håndvåpen og maskingevær.
De sammenlagte sovjetiske tapene etter kampene var på nærmere 30000 falte og savnede. 2000 mann ble også tatt til fange. Sjefen for den 44. sovjetiske divisjonen, som hadde overgitt sine soldater under kampene, ble henrettet sammen med sin stab.
En sovjetisk offiser, som ble tatt til fange ble avhørt etter kampene, uttalte følgende:
Vi kunne ikke se finnene noe sted. Tro det eller ei: de første finnene jeg så var de som tok meg til fange. Likevel var fienden overalt og hvis noen av oss forlot leiren gikk han en sikker død i møte.
Slaget ved Suomussalmi ble en av de største finske seirene under vinterkrigen. Der viste de at en liten men besluttsom styrke kan overvinne en overlegen motstander, og slaget ble et symbol for vinterkrigen.
