HISTORIE Den 12. juli 1943 ble slaget ved Prochorovka utkjempet.
Sommeren 1943 var situasjonen på østfronten ikke like lys som de to tidligere årene det sovjetiske felttoget hadde pågått. Tyskland hadde vinteren 1942 til 1943 tapt slaget om Stalingrad og hadde på grunn av den sovjetiske offensiven vært tvunget til å trekke seg tilbake. Under retretten hadde det blitt en stor grop i den tyske frontlinjen, som gikk mellom de to byene Orel og Belgorod med byen Kursk i midten.
Den tyske overkommandoen laget en plan for å rette ut fronten og samtidig stenge inne og ødelegge store sovjetiske styrker. Planen fikk navnet «Operasjon Zitadelle» og var planlagt å iverksettes i begynnelsen av mai 1943. På grunn av forskjellige årsaker ble datoen for offensiven utsatt flere ganger. Det rådet stor uenighet i den tyske overkommandoen om hvor de skulle gå videre med planene. Heinz Guderian mente at det ikke skulle bedrives offensive operasjoner overhode i 1943, men at de i stedet skulle handle strengt defensivt og bygge opp styrkene. En annen årsak til at operasjonen ble utsatt var at de ventet på leveranser med nye stridsvogner. De nye modellene de ventet på var Panzerkampfwagen VI (Tiger), Panzerkampfwagen V (Panther) og Panzerjäger Tiger (Ferdinand). Til slutt ble startskuddet for planen satt til den 5. juli.
Sovjetiske spioner og den britiske etterretningstjenesten, som dekrypterte tyske radiomeldinger og videreformidlet dem til Moskva, visste tidlig om den kommende tyske offensive. De sovjetiske styrkene ved Kursk hadde veldig god tid til å forberede sitt forsvar. De la ut store minefelt og bygde stridsvognshindre. De bygde forsvarsstillinger og bunkre i dybden.
Som en av spydspissene i den søndre delen av knipetangsmanøvren kjempet soldatene i 2. SS panserkorps. Til tross for de veldig godt forberedte sovjetiske forsvarerne avanserte SS-mennene med jevnt tempo. Kvelden den 11. juli sto soldatene i 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler noen kilometer fra byen Prochorovka. På flankene sto søsterdivisjonene 2. SS-divisjon «Das Reich» og 3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf». Natten gikk med til å forberede angrepet mot Prochorovka, som de regnet med å innta den kommende dagen. På den andre siden ventet hele den sovjetiske 5. gardearmé som hadde i oppgave å ved daggry gå til motangrep og ødelegge de tyske styrkene.
Tidlig om morgenen den 12. juli begynte mennene i Leibstandarte offensiven mot Prochorovka. Soldatene ble nesten umiddelbart møtt av det sovjetiske motangrepet som startet med kraftig kryssild fra det sovjetiske artilleriet. Like etter satte mellom 500–600 stridsvogner fra den sovjetiske 5. gardearmé seg i bevegelse mot de tyske linjene. Leibstandarte hadde ved daggry 77 kampklare stridsvogner (Panzer III og Panzer IV) og stormkanoner (StuG III), samt 4 Tiger-vogner.
De tyske grenadierne i infanterikompaniene dukket ned i sine skyttergraver og slapp de første sovjetiske stridsvognene forbi. Tyske stridsvogner rykket frem fra de bakre linjene og angrep sine sovjetiske motparter. Et av de første stridsvognskompaniene som fikk kontakt med fienden var ledet av Rudolf von Ribbentrop, sønnen til den tyske utenriksministeren. Det som fulgte nå kan beskrives som en av historiens største panserslakter; de tyske soldatene skarpskjøt på de fremsusende sovjetiske vognene. Rudolf von Ribbentrops Panzer IV slo selv iløpet av dagen ut minst 14 sovjetiske T-34-vogner, og hans kompani slo ut ytterlige store mengder sovjetisk panser. Rudolf von Ribbentrop fikk for sin innsats denne dagen Ridderkorset. Da dagen var over hadde den sovjetiske 5. gardearmé mistet mellom 340–350 stridsvogner, som nå var fullstendig ødelagt. Leibstandartes tap utgjorde FIRE stridsvogner. Leibstandarte klarte ikke å nå sitt mål om å innta Prochorovka, men de hadde forårsaket fienden slike tap at den 5. gardearmé ikke lenger kunne brukes til offensive operasjoner.
Frem til slutten av nittitallet ble slaget beskrevet som en kamp mellom to likeverdige motstandere. I mer eller mindre all litteratur som omhandler slaget ved Prochorovka hadde forfatterne helt ukritisk omfavnet det offisielle sovjetiske propagandabildet av slaget. I den het det at:
To likeverdige styrker møttes på slagfeltet, hvor 1500–2000 stridsvogner braket sammen i hva som best kan beskrives som en klassisk kavaleristrid. På grunn av de bedre tyske Panther- og Tiger-vognene kjørte de tapre sovjetiske panserbesetningene rett inn i de tyske stridsvognene og i kaoset som fulgte mistet begge sider store mengder mannskap og stridsvogner. På grunn av de enorme tapene av panser utgjorde slaget det tyske panservåpenets svanesang.
Dette bildet av slaget presenteres den dag i dag, til tross for at moderne forskning har vist at dette bildet ikke er noe annet enn en sovjetisk propagandamyte.
Anbefalt lesning:
«Slaget om Kursk» av Nicklas Zetterling og Anders Franksson
