HISTORIE Den 20. november 1700 beseiret en svensk hær under Kong Karl XII en over tre ganger så stor russisk styrke ved Narva, i hva mange beskriver som en av den svenske krigshistoriens største seire.
Etter farens død i 1697 ble Karl XII kronet til konge bare femten år gammel. Like etter den unge kongens kroning begynte Sveriges fiender å planlegge et angrep mot landet; Danmark, Polen og Russland hadde alle mistet store landområder til Sverige i tidligere kriger. De tre kongene Fredrik IV av Danmark, August II av Sachsen-Polen og Peter I av Russland mente at man burde slå til så snart som mulig mens landet var svakt under den unge kongen.
I februar 1700 startet, uten krigserklæring, et angrep på den svenske byen Riga i Livland. Angrepet på byen mislyktes og den polske hæren beleiret byen det neste halvåret. Like etter det polske angrepet mot Riga marsjerte en dansk hær mot Sveriges allierte Schleswig og Holstein. Danskene okkuperte raskt nesten hele Holstein; bare et fåtall befestninger var gjenværende i svenske hender.
Hjemme i Sverige satt Karl XII den viktigste arven etter faren i bevegelse: det svenske inndelingsverket. Hæren ble mobilisert og satt på krigsfot uten større problemer. I Skåne ble 16 000 soldater samlet for å derifra gå på den nærmeste fienden: Danmark. I slutten av juli 1700 landsteg svenske soldater på Sjælland. De svenske soldatene møtte ikke noe større motstand og kunne etter et par uker med styrkeforsterkninger marsjere mot den danske hovedstaden. Den danske kongen hadde da allerede begynt å forhandle om fred med Holstein, og fredsavtalen ble underskrevet den 8. august.
Da Danmark nå var beseiret kunne Karl XII rette sin oppmerksomhet mot de andre fiendene. Russerne hadde i september gått over grensen til det svenske Estland. Den 10. september begynte en meget stor russisk hær på oppimot 80 000 mann (med forråd inkludert) å beleire den befestede byen Narva. Det svenske forsvaret i byen utgjorde omtrent 1 800 soldater, som under oberst Rudolf Henning Horn slo tilbake flere russiske stormingsforsøk iløpet av september. Russerne besluttet seg for å innlede en regelrett beleiring av byen og de begynte å bygge grøfter og beskyte byen med artilleri.
Da hæren hadde blitt skipet over til Estland besluttet Karl XII at å komme Narva til unnsetning hadde høyest prioritet. Den 13. november tok kongen befalet over drøye 8 000 soldater og marsjerte mot Narva; de resterende 5 000 soldatene ble sendt sørover for å beskytte Livland.
Veien mot Narva var kald og våt og soldatene holdt et veldig høyt tempo. Ved Pyhäjäggi var det en russisk styrke på 6 000 mann som hadde i oppgave å forsvare det viktige passet. Den 18. november ankom den svenske hæren som raskt satt sammen en angrepsstyrke på 500 soldater og noen kanoner. Etter en veldig kort duell trakk den russiske styrken seg tilbake og marsjen mot Narva kunne gjenopptas.
Dagen etter sto hæren nå bare en drøy mil fra Narva. Rekognoseringspatruljer ble sendt for å undersøke de russiske befestningene. Offiserene som tok seg frem til de russiske linjene ble møtt av 6–7 kilometer lange cirkumvallasjonslinjer med opptil tre meter dype vannfylte vollgraver. De svenske spanerne estimerte at de russiske linjene ble forsvart av oppimot 60 000 soldater.
Da spanerne returnerte på kvelden den 19. november satt de svenske befalhaverne igang med planleggingen av angrepet. Generalløytnant Carl Gustaf Rehnskiölds plan var like enkel som den var genial: Da de hadde altfor få tropper til å gjennomføre et angrep på hele linjen var planen å angripe med to kolonner for å deretter rulle opp de russiske troppene innenfra befestningen.
Den russiske tsaren begynte etter nyheten om at den svenske hæren var på trappene å opptre stadig mer nervøst. Vitner bemerker at tsaren var apatisk og konsumerte store mengder vodka, og dagen før slaget forlot han hæren. Han oppgav pressende forhandlinger med utenlandske diplomater som unnskyldning og overlot befalet til general Charles Eugène de Croy.
Natten den 19.–20. november ble det ikke spesielt mye hvile for den svenske hæren. De var opptatt med å lage faskiner og stormstiger og å passe på at utrustningen var i bra stand til morgendagen. Klokken seks om morgenen kom ordren om å stille opp til angrep.
Høyreflanken, under general Otto Vellingk, var i besittelse av over 11 infanteribataljoner på 2 998 soldater og 24 skvadroner kavaleri på 1 928 mann. Soldater fra Livgrenadierne gikk i tet fulgt av Livregimentet til fots.
Venstreflanken, under general Rehnskiöld, ble oppdelt i to deler: den venstre med 2 bataljoner på 516 soldater; den høyre med 8 bataljoner på 2 375 soldater. Venstreflanken hadde 23 skvadroner kavaleri på 2 386 soldater hvorav de fleste ble holdt i reserve. Også her ble angrepet ledet av grenadier, tett fulgt av Dalregimentet og Närke-Värmlands regiment.
Kongen selv tok befalet over Livdrabantkorpset, som var den svenske hærens absolutte elite.
Klokken 10 på formiddagen inntok den svenske styrken høyden Hermansborg hvor de plasserte artilleriet som begynte å beskyte fienden.
Den russiske fienden, som utgjorde 35 000–40 000 soldater, var plassert langs hele forsvarslinjen.
Omtrent klokken 14 på ettermiddagen avfyrte svenskene kodeordet og til svar fikk de rakettbluss fra garnisonen i Narva. Samtidig som den svenske hæren satte seg i bevegelse oppsto en kraftig snøstorm som blåste i svenskenes rygg. Stormen gjorde at svenskene kunne ta seg frem usett. Da de russiske forsvarerne oppdaget den svenske hæren sto de 30 meter fra hverandre. Da avfyrte russerne sine musketter, som traff veldig dårlig på grunn av sikten. Svenskene avanserte ytterligere 20 meter hvoretter de avfyrte sine musketter og gikk til angrep med blanke våpen.
En russisk historiker beskriver et angrep av karolinske soldater slik:
Når de innledet et angrep «eksploderte» karolinerne i raseri. Med mental styrke og med et rasende trykk fra sverd, bajonetter og piker rystet de motstanderen, som vek bakover uten å gå til nærkamp …
De svenske karolinerne brøt igjennom de fiendtlige linjene på to steder, etter planen. Den russiske linjen ble delt i tre deler og svenskene kunne nå målbevisst begynne å hugge inn i forsvarerne. Panikken i de russiske soldatene spredte seg raskt og en vill flukt utbrøt snart på både den høyre og venstre flanken. I panikken druknet store mengder russiske soldater da broene gav etter for massene av soldater som forsøkte å flykte.
De hardeste kampene sto på høyreflanken hvor restene av to russiske garderegimenter barrikaderte seg bak vogner og annet treverk. Imot seg hadde de den svenske Livgarden. Kampene på vollen pågikk helt til skumringen.
Klokken 17 på ettermiddagen var kampen over; alle russiske forband hadde nå kapitulert eller flyktet. Plyndring av den russiske leiren brøt nå ut, og de sultende og trøtte svenske soldatene spiste og drakk brennevin fra de russiske lagrene. I mørket utbrøt det også skuddutvekslinger mellom Livgarden og Dalregimentet og flere svensker falt av egenbeskytning.
Etter forhandlinger fikk de fleste russiske fangene tillatelse til å forlate slagmarken; de paraderte forbi kongen med bøyde hoder og etterlot seg sine faner og våpen.
De svenske tapene under slaget utgjorde 667 døde og 1 200 sårede. Russerne mistet mellom 12 000–18 000 i døde og sårede.
Det svenske krigsbyttet ble enormt: 180 kanoner, 230 faner, 24 000 gevær med ammunisjon, hele den russiske krigskassen og store mengder mat og andre fornøyelser.
Seieren ved Narva gjorde den svenske kongen Karl XII berømt og fryktet over hele Europa. Krigen med Russland og deres allierte fortsatte frem til 1721.
