HISTORIE Den 4. desember 1676 ble slaget ved Lund utkjempet. Slaget er det blodigste som hittil har blitt utkjempet på svensk jord.
Helt siden Karl X Gustav i januar 1658 marsjerte over Lille- og Storebælt og erobret Danmark (bortsett fra København) ventet danskene på en gyllen anledning til å gjenerobre det som ble tapt i freden i Roskilde. I freden hadde Sverige fått Trøndelag, som da tilhørte Danmark, samt Bohuslän, Halland, Skåne og Blekinge. Karl X Gustav døde to år etter denne krigen mot Danmark og ettersom hans sønn Karl XI ikke var myndig ble det tilsatt en formynderregjering.
Denne regjeringen var bare innblandet i mindre uroligheter nede på den nordre delen av kontinentet og det rådet for det meste fred. Sverige var en stormakt og det kostet å ha hærer på mange steder for å verne landets suverenitet. Formynderregjeringen inngikk derfor en allianse med Frankrike og ble på denne måten dratt med i krig på kontinentet. Danmark så sin sjanse og den 2. september 1675 ble det erklært krig mot Sverige.
Tre år tidligere hadde den unge Karl XI blitt myndig og var nå Sveriges konge og øverstbefalhavende. Kongen ble direkte innblandet i en krig hans formyndere hadde satt igang, men enn så lenge førtes den på fremmed mark. Dette skulle snart endre seg og den unge kongen skulle få sin ilddåp. Høsten 1675 skulle den svenske marinen komme de svenske troppene, som nå hadde trukket seg tilbake til Pommern, til unnsetning. Den ble imidlertid angrepet av den dansk-hollandske marinen i flere sjøslag. Det endte med svensk tap og muligheten til å understøtte hæren i Pommern forsvant. I et sjøslag ved Ölands søndre odde i juni 1676 gikk det svenske kongeskipet Kronan til bunns og nå begynte det å bli besværlig for Sverige. Samme høst angrep danskene Bohuslän fra Norge.
Allerede den 27. juni landsteg en mindre dansk styrke i Ystad, men svenskene forsto at dette bare var en avledningsmanøver for noe mye større. To dager senere landsteg Kong Kristian V med 15 000 soldater i Råå, like sør for Helsingborg. Karl XI hadde bare ca. 7 000 soldater i Skåne og kunne ikke stå imot den danske invasjonen. Han trakk seg tilbake via Kristianstad og Blekinge opp til Växjö. Motstanderne virket å hope seg opp for den unge kongen og han ble mer og mer motløs.
Med Johan Gyllenstiernas ankomst fikk imidlertid kongen og hærledelsen nye krefter og kamplyst. Et første slag som skulle bli Karl XIs virkelige første kamp utspilte seg i Fyllebro utenfor Halmstad hvor en mindre dansk styrke hadde tatt seg. Svenskene vant og det ble en stor og viktig psykologisk seier for kongen. De hadde nå også avverget at danskene skulle kunne ta Göteborg.
Imens hadde Gyllenstierna og Erik Dahlbergh organisert nye tropper nordfra som nå marsjere ned til Ljungby. Den 24. oktober gikk svenskene over grensen til Skåne med 15 000 mann. Deres første mål var å understøtte Fabian von Fersen som utrolig nok holdt stand i Malmö. Landskrona skulle inntas først, men danskene forhindret dette og istedet inntok Karl XI Helsingborg.
Kongen skulle sørover, men ble hele tiden hindret av danskene. Etter mange omkringgående manøvre nådde de til slutt frem til en oversvømt Kävlinge øy. Danskene var en halv mil fra den søndre siden av øya og svenskene slo leir på den nordre siden ved Lilla Harrie. Sult og sykdom hadde desimert den svenske hæren slik at knapt halve styrken som var samlet i Småland var stridsdyktig. Karl XI var nødt til å bestemme seg for å enten rømme Skåne og miste det for alltid eller å gå til angrep.
Den svenske hæren hadde ca. 8 000 stridsdyktige soldater mot danskenes 13 000. Nå hadde de jobbet frem en stridsmoral som beskrives som «seier eller død», og natten til den 4. desember ble angrepsordren delt ut til samtlige offiserer. Dagene før hadde Karl XI fått samme hjelp som hans far en gang hadde fått: kulden kom og Kävlingeøya begynte å fryse til. Kongen og hans nærmeste offiserer hadde i flere netter tidligere testet holdbarheten til isen og nå håpet de at den skulle holde for en overgang hvis alle broene var ødelagt.
Klokken fire om morgenen gikk svenskene over Kävlingeøya i høyde med Rinnebäck og stilte seg opp i slagordning. De hadde feltropet «Gud hjelp oss!» Planen var å angripe den danske leiren direkte som en liten overraskelse til de sannsynligvis fyllesjuke soldatene som hadde festet skikkelig dagen før. De fremste danske postene sov dypt da svenskene gikk over øya og de fleste rakk over før det ble uro i den danske leiren. Da alarmen gikk var klokken allerede syv om morgenen og svenskene hadde rukket frem til Stångby, men der ville de ikke stoppe for å sloss og fortsatte mot Lund. Danskene som bryskt hadde blitt kommandert til full beredskap begynte et kappløp med svenskene mot Lund. Karl XI vant og var først på Väderkvarnshøyden.
Slaget begynte rett etter at danskenes venstre- og svenskenes høyre flanker hadde nådd området nord for Lund. Etterpå kom fotsoldatene løpende så fort de kunne og etter dem igjen kom kanoner og vogner skramlende på de bløte leirete veiene. I det svenske kavaleriets høyre flanke var oberst Gotthard Johan Budbergs 1. karelske dragonregiment, Livdrabantene ledet av oberstløytnant Hans Henrik von Siegroth, Livregimentet til hest under oberst Nils Bielke og finske ryttere fra Åbo-Viborgs regiment. Hele flanken var under ledelse av generalløytnant Otto Wilhelm von Fersen.
Siegroth og hans drabanter fikk umiddelbart store tap da ble omringet og hugget ned. Også Budbergs finske dragoner falt etter et dansk angrep. De finske dragonene var nyrekrutterte og manglet stridserfaring. Karl XI var med i de første kampene; hans hest Totten ble truffet av en kule i pannen og falt. Da ble den skinnende hvite Brilliant brakt frem – han var en gave fra den franske kongen.
Under forkampen ble den danske øverstbefalhaveren general Carl von Arendorff alvorlig såret av en skuddskade i armen og det utbrøt noe forvirring i de danske rekkene. Ved 10-tiden klarte det svenske kavaleriet å få et overgrep og før danskene rakk å samle seg til et nytt angrep drev den svenske høyreflanken under ledelse av Karl XI den danske venstreflanken på flukt nordover. Den danske venstreflanken var ledet av generalmajor Anders Sandberg og der var også Kristian V og prins Georg.
Nå skjedde det noe veldig merkelig: Kongen, svenskenes hærfører, tok opp jakten på den danske kongen og forlot slaget i all hast. Enda merkeligere er at øverstbefalhaver Simon Grundel Helmfelt og generalløytnant Rutger Ascheberg fulgte med kongen.
Ved 10-tiden brøt de svenske og danske sentrene sammen. Sjefen for det svenske senteret var generalmajor Martin Schultz. Like før sammenstøtet i senteret skjedde noe veldig rart: En dansk kaptein gikk frem til de svenske fotsoldatene og utfordret major Hastfer til personlig duell. En 25 år gammel gardekaptein ved navn Bernhard von Liewen tok istedet hans plass og klarte å drepe den danske kapteinen i duellen. Danskene startet deretter å skyte med artilleri og klarte å drive tilbake svenskenes senter. De erobret også svenskenes få kanoner. Svenskene, ledet av oberst Christoffer Gyllenstierna i Livgarden, holdt stand tross enorme tap og klarte til slutt, ved 12-tiden på formiddagen, å bryte gjennom det danske senteret hvorpå det gikk i oppløsning og trakk seg tilbake.
Livgarden ble deretter trengt tilbake og Gyllenstiernas hest ble truffet, hvorpå obersten ble overfalt av dansker og forlatt for å dø på slagmarken. Begge sider hadde lidd enorme tap og bare mindre infanteristyrker gjensto. Da kampene raste som verst så svenskene en person komme ridende, fullstendig ugjenkjennelig, hardt skadet, halvnaken, blødende fra nitten sår hvorav ni var i hodet, og som knapt kunne holde seg i sadelen. Ansiktet var så mishandlet at ingen kunne se hvem det var, men stemmen kjente de igjen: det var oberst Gyllenstierna.
Karl XI ledet høyreflanken i forfølgelse helt frem til Kävlingeøya. Her hadde solen nå svekket isen slik at flere hundre flyktende dansker druknet med sine hester da isen brast. Kristian V, Sandberg og prins Georg var blant dem som klarte å kommer over øya og de flyktet med sine resterende tropper til Landskrona. Svenskene ble igjen for å passe på at ingen dansker kom tilbake, og plyndret samtidig den forlatte danske leiren.
Klokken 13.30 satt svenskene full fart tilbake mot Lund. Nå gjensto bare ett helt regiment for svenskene og den danske seieren virket uunngåelig. Det var Nils Bielkes Livregiment som reddet dagen for svenskene; Karl XI skal ha sagt at hans krone bokstavelig talt hang på Nils Bielkes sverdspiss og derfor hadde han, nest etter Gud, sin tapre Bielke og Livregimentet å takke for seieren.
Ved 15-tiden på ettermiddagen forberedte danskene seg på sluttangrepet. De var overlegne svenskene i antall soldater og kanoner, men nå returnerte Karl XI fra sin utflukt – i spissen for noen skvadroner ryttere. Danskene trodde at det var fortroppen til noe mye større, spesielt da kongen med sine skvadroner red rett mot dem og innledet kamp. Bielke fikk et lite pusterom da danskene vendte seg mot den antatte mye større svenske styrken for å ikke bli omringet.
Midt i kampen klarte Karl XI sammen med Ascheberg, Dahlbergh og en mindre tropp å bryte gjennom de danske linjene og forene seg med den gjenstående svenske hovedstyrken under Bielke. Her inngytte kongen nytt mot og kraft i sine tropper og ledet dem til et nytt angrep.
Danskene trodde nå at de ble angrepet fra to sider og flyktet i vill panikk nordover. Ved 17.30-tiden på kvelden sto sluttkampen sør for Vallkärra kirke hvor den danske hæren ble omringet. Kampen gikk her over i en ren massakre som spesielt rammet 1 300 nederlandske matroser som gav seg på svenskene – bare 47 av disse overlevde. Slakten opphørte først da feltmarskalk Simon Grundel Helmfeldt ankom Vallkärra. Han beordret at alle som overgav seg skulle skånes. Resten av danskene tok seg i ly av mørket til festningen i Landskrona; ingen av de utslitte svenskene orket å følge etter.
Dette var et av de blodigste slagene ikke bare i Norden, men i verdenshistorisk målestokk: Det er uvanlig at man oppnår nesten 50 prosent tap på begge sider. Flere falt her enn ved Poltava. Totalt døde omtrent 9 500 soldater: Sverige mistet 3 000 og Danmark 6 500. Svenskene tok 2 000 dansker til fange og danskene tok 70 svenske fanger. Danskene mistet dessuten 36 kanoner, 64 faner og standarter samt hele sin leir med 80 vogner fylt med mat og forsyninger.
Krigen var ikke slutt etter dette slaget, men det gav Sverige igjen et fotfeste i Skåne. Krigen sluttet på alle fronter i 1679 og etterlot Sveriges grenser intakte; selv de tyske provinsene fikk Sverige beholde. Dette fordi Frankrike styrket sin posisjon gjennom krigen; de støttet sine allierte og nektet å akseptere noe tap av territorium for Sverige. Fred ble sluttet med Danmark i Lund den 27. september 1679.
