HISTORIE Den 23. januar 1573 slår en svensk styrke på 700 fotsoldater og noen hundre ryttere en russisk hær på 16 000 mann ved byen Lode i Estland.
På midten av 1500-tallet styrte Den Liviske Orden, som var en katolsk ridderorden og den livlandske grenen av Den Tyske Orden, fortsatt over store deler av Baltikum. Den russiske tsaren Ivan IV, også kalt Ivan den grusomme, begynte på 1550-tallet å begjære ordenens territorium. Ordenens stormester Gotthard Kettler søkte da hjelp fra de nærliggende landene, blant annet Sverige. Kettler forsøkte å overtale den svenske kongen Erik XIV til å inngå en allianse med ordenen. Kongen takket dog nei til forslaget.
Stormester Kettler søkte også hjelp fra Polen og Danmark. Danskene stilte opp med penger og garantier mot at den danske prinsen Magnus av Holstein ble utnevnt til biskop i Ösel. Til slutt skrev ordenen under på en allianse med den polske kongen Sigismund II. Like etter, i januar 1558, invaderte Ivan IV Livland.
Krigen gikk dårlig for Den Liviske Orden, og i 1561 ble den oppløst og erstattet med en sekulær luthersk statsdannelse. Magnus av Holstein begynte nå på egenhånd å øke sitt område. Han kjøpte bispedømmet Kurland og forsøkte å utvide sitt territorium ytterligere. Nå kunne ikke den svenske kongen sitte stille og se på det som virket som å være dansk ekspansjon i Baltikum, så han bestemte seg for å gripe inn.
Svenske tropper ankom Estland i 1561 og områdene Harrien, Weirland og Järven, samt byen Reval sluttet seg til den svenske kongen. Sverige lå delvis i krig med Danmark, Polen og Russland under den neste tiårsperioden.
I 1570 startet det som i Sverige er kjent som den nordiske 25-årskrigen. Krigen begynte med at den russiske tsaren Ivan IV angrep de svenske delene av Estland i håp om å trenge svenskene bort fra området. I russisk tjeneste var nå den maktsultne Magnus av Holstein, som så russerne som sin sjanse på å skape seg sitt eget kongedømme i Livland.
I august 1570 angrep Magnus byen Reval med en russisk hær på 25 000 mann. Beleiringen endte med katastrofe, og beleiringstyrken mistet mange menn. En annen russisk hær hadde samtidig herjet og plyndret store deler av Estland.
Sommeren 1572 dro Ivan IV i spissen for en hær på 80 000 soldater inn i Estland. Russerne startet en beleiring av den svenske festningen Wissenstein, som ble forsvart av Hans Boije med 50 mann. I januar 1573 stormet russerne Wissenstein, og de svenske troppene kunne ikke stå imot den store overmakten. Hans Boije sammen med noen andre svensker ble tatt til fange og stekt levende over åpen ild.
Den russiske hæren delte seg etter dette opp i to avdelinger. En av dem inntok Karkus og den andre fikk i oppgave å innta de svenske festningene ved Lode, Leal og Hapsal.
Den svenske kommandøren i Estland, Karl Åkesson Tott, så nå sin sjanse. I spissen for 700 fotsoldater og noen hundre baltiske ryttere marsjerte Tott ut fra Reval. Den 23. januar nådde den svenske styrken frem til Lode.
Tott gav med en gang ordre om angrep til de baltiske rytterne, som sprang inn i den fiendtlige formasjonen. Rytterne skapte enormt kaos i de russiske rekkene, men retirerte etter litt fekting. Tott så nå sin eneste sjanse og satte fotfolket i bevegelse mot fienden. Slaget sluttet i en veritabel slakt og etterlot 7 000 døde russere på slagmarken.
Krigen i Estland fortsatte deretter i varierende intensitet frem til 1595, da freden i Teusina ble undertegnet. I fredstraktaten erkjente den russiske tsaren det svenske styret over Estland, og grensen mellom Finland og Russland ble justert. Sverige ble tvunget til å avstå områdene Ingermanland og Kexholm.
.png){kind=link}