HISTORIE Den 13. oktober 1644 møttes den svenske og den danske flåten ved Femern. Slaget endte med en av den svenske flåtens største seire noensinne og bidro sterkt til freden i Brömsebro.
Det egentlige Sverige var mye mindre på denne tiden enn det er i dag; store deler av det vi er vant til å kalle Sverige tilhørte Danmark. Skåne, Bohuslän, Halland, Gotland, Jämtland og Härjedalen var alle danske provinser. Strategisk sett var Sverige svært sårbart, noe som hadde vist seg i tidligere kriger mot Danmark, da danskene ved flere anledninger hadde erobret det eneste svenske pusterommet i Älvsborg.
Axel Oxenstierna hadde begynt å planlegge en krig mot Danmark i løpet av sommeren; han mente at noe måtte gjøres med den dårlige strategiske situasjonen, og at den kostbare danske Øresundstollen måtte fjernes. I september 1643 fikk Lennart Torstensson sine ordrer: Han skulle bryte opp med hæren i Tyskland og marsjere raskt nordover mot Danmark. Samtidig skulle en svensk hær fra Småland angripe sørover mot Skåne, og en hær fra Västernorrland skulle marsjere mot Jämtland.
Hæren under Torstensson erobret raskt hele Jylland, men ble tvunget til å stanse da det ikke fantes transportmuligheter. Martin Thyssen (senere adlet Anckarhjelm), en hollender i svensk tjeneste, hadde rekruttert en flåte i Holland for krigstjeneste under svensk flagg. Flåten seilte fra Holland for å føre Torstenssons hær til Sjælland, men møtte den danske hovedflåten og led nederlag ved Lister Dyb. Thyssen ble tvunget til å trekke seg tilbake til Holland for å reparere skipene sine.
Sommeren 1644 hadde den svenske og den danske flåten møttes i slaget ved Kolberger Heide, som endte uavgjort. Den svenske flåten under Carl Gustaf Wrangel ble midlertidig blokkert i Kielfjorden etter slaget, men kunne bryte ut etter en drøy måned og seile mot Dalarö.
Etter reparasjoner i Holland seilte Thyssen tilbake til Østersjøen og forente seg med den svenske hovedflåten den 5. oktober 1644. De satte straks ut på jakt etter den danske hovedflåten.
Den 12. oktober ble den danske flåten observert nordvest for øya Femern. Den svenske flåten ankret opp for kvelden og organiserte et krigsråd for det kommende slaget. Den svenske flåten var tallmessig overlegen, med 37 skip mot den danske flåtens 12. Det ble besluttet å angripe danskene fra to sider og forsøke å vinne slaget gjennom å borde de fiendtlige skipene.
Tidlig om morgenen 13. oktober 1644 lettet den svenske flåten anker og delte angrepsstyrken inn i fem skvadroner. Kommandørkaptein Wrangel ledet slaget fra skipet Smålands Lejon. Tidlig om morgenen var de to flåtene innenfor skuddhold, og en intens artilleriduell begynte. Admiralskipet Smålands Lejon fikk store skader på riggen og ble tvunget ut av kampen.
Svenske skip bordet den danske admiralens skip Patentia, som var admiral Pros Munds kommandoskip. Under det påfølgende slaget ble den danske admiralen drept, og skipet ble kapret. Det andre danske admiralskipet, Oldenborg, ble også erobret av fienden gjennom bording og nærkamp. Det siste danske admiralskipet, Tre Löver, forsøkte å flykte, men ble tatt igjen av nederlandske skip, bordet og erobret.
De resterende danske skipene forsøkte å flykte, men ble alle tatt igjen og erobret. De eneste skipene som ble senket denne dagen var de to danske skipene Lindormen og Delmenhorst, som ble senket av svenske brannskip.
Hele den danske flåten gikk tapt, og enda verre var det at 10 av skipene ble erobret og dermed kunne brukes mot de tidligere eierne. Den danske flåten mistet også hundrevis av menn til døden og 1 000 ble tatt til fange. De svenske tapene var 59 døde og tapet av skipet Swarte Arent.
Etter seieren ved Femern hadde den svenske flåten et totalt sjøherredømme i Østersjøen, og dette bidro sterkt til forhandlingene som førte til freden i Brömsebro. Freden ga Sverige Jämtland, Härjedalen, Gotland og Ösel, samt Halland i 30 år, og frihet fra toll i Øresund.