HISTORIE Den 7. september 1631 beseiret en svenskledet hær under Gustav II Adolf den papistiske hæren ved Breitenfeld.
Den svenske intervensjonen i den store religionskrigen på kontinentet begynte sommeren 1630. Gustav II Adolf landsteg på øya Usedom i Pommern med en 13 000 mann sterk svensk hær. Kongens første oppgave var å danne allianser med de tyske protestantiske herskerne. Innledningsvis gikk dette veldig sakte, men det endret seg etter den blodige beleiringen av Magdeburg. Etter at de keiserlige troppene stormet byen i mai 1631 massakrerte de store deler av byens befolkning; av 30 000 innbyggere overlevde 5 000.
De keiserlige troppene invaderte Sachsen i et forsøk på å forhindre en svensk-saksisk allianse. Forsøket mislyktes og keiserens invasjon drev den saksiske fyrsten rett inn i en allianse med Gustav II Adolf. Ved byen Breitenfeld, nær byen Leipzig i Sachsen, møtte den svensk-saksiske hæren keiserens tropper.
Den keiserlige hæren var under ledelse av Johan Tilly; en erfaren general som hadde ledet mange fremgangsrike hærer. Tilly var opplært i den vanligste måten å føre krig på på den tiden, den såkalte spanske skolen. I den spanske skolen ble infanteriet brukt i veldige firkanter, tertier, med opptil 300 soldater; pikenerer i sentrum og musketerer foran og langs sidene. Når slaget var i gang var det veldig vanskelig å omgruppere disse store troppsamlingene. Det keiserlige kavaleriets kampmetode var karakoll, som innebar at bølge etter bølge med kavaleri red frem mot fienden, avfyrte sine pistoler og red så lengst bak i formasjonen og lot neste rekke ri frem. Fordelen med dette var at enhetene kunne avgi en nesten kontinuerlig ild mot fienden.
Gustav II Adolf hadde forbedret den svenske hæren i polen. Sverige, som var et fattig land, hadde ikke råd til å utruste alle sine soldater med dyr kroppsarmering, som fortsatt var vanlig på denne tiden. Det svenske infanteriet stred på det mer moderne nederlandske settet; brigaden var hovedformasjon for svenskene. Denne var oppbygd av tre bataljoner, med lettmanøvrerbart artilleri oppstilt foran infanteriet. Infanteriet var oppstilt i maksimalt seks rekker dype formasjoner, og var derfor meget manøvrerbare under slagets gang. De svenske musketerene avfyrte også i salver, med tre rekker som avfyrte sine musketter samtidig. Dette hadde en ødeleggende effekt på fiendtlige tropper.
Det svenske kavaleriet hadde samme problem som sine kolleger til fots; mangel på penger gjorde at de ikke hadde råd til å utruste rytterne med dyre brystplater i metall. Uten kroppsarmering var de svenske rytterne meget sårbare for den fiendtlige karakollen. De svenske rytterne red derfor rett inn i de fiendtlige linjene og gikk deretter løs på motstanderne med blanke våpen.
Ved Breitenfeld stilte den svenske alliansen opp med omtrent 42 000 soldater, hvorav 23 000 var svensker og finner. Infanteriet var plassert i midten, med kavaleri på flankene. Den saksiske kontingenten var plassert på den ytterste høyreflanken. Kampene startet ved lunsjtid da en flere timer lang kanonduell begynte. Etter dette tok de keiserlige initiativet og sendte inn sitt kavaleri mot de allierte flankene. Det keiserlige kavaleriangrepet drev de saksiske troppene fra slagmarken.
Tilly så umiddelbart sin sjanse og beordret infanteriet frem mot luken som hadde blitt etterlatt av sakserne. Nå kom den svenske hærens manøvrerbarhet til å være avgjørende. Det svenske infanteriet kunne raskt stille seg opp mot den avanserende trusselen. Samtidig hadde det svenske kavaleriet på venstreflanken drevet bort sin keiserlige motpart.
Etter å ha omgruppert seg på slagmarken kunne de nå angripe det keiserlige infanteriet. Tillys gjenværende tropper var nå hardt rammet av konsentrert svensk artilleriild, salver fra det svenske infanteriet og kavaleriets kalde stål. Etter omtrent seks timer brøt den keiserlige linjen sammen og de flyktet hals over hode.
De svenske tapene etter slaget stoppet på omtrent 3 500. De keiserlige mistet 27 000 soldater i døde, sårede og tilfangetatte.
