HISTORIE Den 9. august 378 ble et avgjørende slag utkjempet mellom gotiske rebeller og en østromersk hær ledet av keiser Valens.
Goterne skal opprinnelig ha kommet fra Norden. De antas ha utvandret fra dagens Götaland og Gotland like etter år 0. I begynnelsen bosatte de seg ved elven Wislas’ munning (i dagens Polen), men begynte så å ekspandere, hovedsakelig østover inn i dagens Russland. Folkestammen ble med tiden delt opp i østgotere og vestgotere. De kom først i kontakt med Romerriket da en del av dem invaderte det som nå er nordre Bulgaria.
Det var der som den første goterkrigen brøt ut i år 250. Under ledelse av kong Kniwa beleiret de Philippolis (i dagens Bulgaria), vant et stort slag og plyndret hele regionen. I år 258 opplyser romerske kilder at goterne gjennomførte krigsoperasjoner i Tjerkessia og Georgia. Fire år senere marsjerte de mot Ephesus (i dagens Tyrkia) og ødela blant annet Dianas tempel, som var regnet som et av verdens syv underverk.
Ytterligere fem år etter kriget de sammen med herulerne; også dette en folkestamme om antas stamme fra Norden. De tok seg gjennom Bosporos ombord 500 skip, okkuperte Bysants (senere kalt Konstantinopel og i dag Istanbul) og plyndret blant annet Aten, Sparta og Korint. Etterpå klarte romerne å brenne opp deres skip og fikk dem dermed til å trekke seg tilbake nordover.
To år senere kom de tilbake, men ble beseiret av en romersk hær i et stort slag ved Naissus (dagens Niš i Serbia). Etter å ha tapt slaget ved Naissus var goterne innestengt i Balkans fjellpass og ble etter omfattende sult tvunget til å slutte en fredsavtale som innebar at de ble alliert, foederati, under den daværende romerske keiseren Claudius II (268-270). Fra og med 270 var det fred mellom gotere og romere i nesten hundre år.
Retrett fra hunnerne
I 370 begynte horder av hunnere å bevege seg vestover fra de asiatiske steppene og inn i Europa. Det første folket som var i deres vei var alanerne som befolket området mellom Volga og Don i dagens Russland. Alanerne ble raskt beseiret. Neste offer var den gotiske nasjonen hvis konge Ermanarik styrte over et vidstrakt rike i øst. Ermanarik skal ha tatt selvmord i 376 da han innså at goterne ikke kunne stå imot hunnerinvasjonen.
Tusentalls østgotere under ledelse av Alateus og Safrax, to gotiske høvdinger, og tusentalls vestgotere under ledelse av Atanarik flyktet over elven Dnestr. En stund senere ble de også tvunget til å overgi sine posisjoner ved elven Prut (ved grensen mellom dagens Ukraina og Romania). Like etter bad Fridigern, som var lederen til vestgoterne som befolket området øst for den romerske grenseelven Donau, om romernes tillatelse til å ta seg over til den romerske siden av elven.
Ifølge romerske historikere sto over 200 000 gotiske menn i stridsdyktig alder på Donaus bredde og krevde å få komme over sammen med kvinner og barn. Fridigern tilbød romerne at goterne skulle bli foederati, det vil si de akseptere en underordnet allianse med romerne hvis de fikk komme over til den romerske siden.
Den romerske keiseren Valens befant seg langt derifra, i Antiokia (i dagens Tyrkia), da han hørte snakk om situasjonen ved Donau. Han var midt i et felttog mot perserne. Valens hadde erfaring med goterne fra før; noen år tidligere hadde han slått ned et opprør ledet av en marki ved navn Prokopius. Under dette opprøret hadde den gotiske lederen Atanarik støttet Procopius med ti tusen gotiske soldater. Etter at opprøret ble slått ned hadde de gotiske soldatene og Atanarik retirert til Transilvania og derifra ført geriljakrig mot Valens hær.
Keiseren kom til slutt på idéen å utlove en høy belønning til hver mann som leverte et avhugget gotisk hode til keiserens hovedkvarter. Denne taktikken viste seg å være effektiv og Atanarik ble snart tvunget til å be om fred. Det var muligens på grunn av denne seieren som Valens skal ha undervurdert goterne.
Valens skal ha blitt mer glad enn redd for disse 200 000 gotere. Han trodde kanskje at disse gotiske styrkene kombinert med hans egen hær skulle gjøre ham uovervinnelig. Med det var en stor risiko å la 200 000 germanere passere gjennom festningsverket langs Donau. Til Valens’ forsvar bør det påpekes at rekrutteringen av innenlandske romerske soldater på denne tiden nesten hadde stoppet. De romerske mennene var svekket gjennom raseblanding og sivilisert liv. De hverken dugde til eller ville bli soldater. Hadde goterne bare blitt behandlet vel hadde de kanskje blitt en stor ressurs.
Romernes vilkår for at goterne skulle få passere Donau var at alle gotiske gutter som enda ikke hadde nådd stridsdyktig alder skulle overleveres som gisler til romerne og at samtlige våpen skulle overleveres før de fikk komme over elven.
Goterne visste dog at det var våpenmakt som garanterte deres frihet. Heller enn å miste sine våpen og risikere å bli slaver i et fremmed land bestakk de korrupte romerske tjenestemenn. Å beholde våpnene var viktigst av alt. I mangel på penger og andre varer var de tvunget til å tilby romerne sine koner, døtre og unge sønner. Å bli tvunget til å prostituere sine kvinner og unge gutter skapte stor fiendtlighet mot romerne.
Det ble ikke bede av at de senere ble utsatt for sult og ble lurt. Sakte men sikkert begynte det å bli opprørsstemning blant goterne.
Andre gotere, som ikke hadde fått tilatelse til å ta seg over Donau og inn på romersk territorium, spesielt østgoterne som sto under befal av Safrax og Alateus, bygde derfor flåter og snek over på egenhånd.
Goterne gjør opprør
Romerne begynte nå å bli skremt over opprørsstemningen blant goterne. Den romerske befalhaveren Lupicinus inviterte de gotiske lederne Fridigern og Alavivus til fest. Hans plan var å forhindre et opprør ved å myrde goternes ledere.
Midt under festlighetene ble den gotiske livvaktstyrken, som befant seg i en annen del av palasset, angrepet. Fridigern og Alavivus hørte de fortvilte ropene fra sine livvakter og ruset opp. Alavivus ble hugget ned, men Fridigern dro sitt sverd og klarte å kjempe seg ut på palassgården hvor flere gotere ventet med hester; med deres hjelp klarte de å flykte. Goterne sverget nå å hevne sine myrdede kamerater.
Den gotiske historieskriveren Jordanes skriver at «disse modige mennene fikk muligheten som de lengtet etter, å få dø som frie menn i strid, istedet for å gå under av sult». Opprøret var nå et faktum.
Lupicinus møtte goterne med en hær ved Marcianopolis (i dagens Bulgaria), men ble beseiret og måtte fly hals over hode fra slagmarken. Goterne bevæpnet seg med våpen fra de falne romerne. Fridigern marsjerte nå mot Adrianopel (dagens Edirne i Tyrkia). Byen ble beleiret, men goterne måtte snart gi opp beleiringen da de manglet beleiringsmaskiner. Istedet ble den romerske provinsen Thraki plyndret. Goterne hersket nå over store deler av landsbygden.
Da nyheten om opprøret nådde keiser Valens sluttet han raskt fred med perserne og kalte tilbake sine styrker i Armenia. Disse måtte raskt marsjere til Thraki for å møte goterne. Samtidig sendte han en melding til sin nevø Gratian, keiser over det vestromerske riket, om militær hjelp.
Vel i Thraki møtte romerne goterne i et slag i Dobrudja. Etter flere desperate kamper trakk goterne seg til beskyttelse bak en vognborg (et improvisert fort laget av vogner, palisader og påler i en stor ring). Til slutt forsøkte romerne å sulte ut dem i en langvarig beleiring. Da romerne fikk høre at flere gotiske og alanske styrker hadde klart å ta seg over Donau ble de tvunget til å avbryte beleiringen.
I et bakhold overfalt og beseiret romerske styrker, under ledelse av general Sebastianus, en gotisk styrke nær elven Maritsa. Denne seieren førte til at Valens våget å marsjere til Adrianopel med sin hær.
Sebastianus frarådet Valens om å gjøre dette og bad ham istedet bli i Konstantinopel. Generalen anbefalte istedet at krigen skulle gjøres med tokt og bakhold til goterne hadde blitt drevet til sult og at man med dette tvang dem til fred eller å forlate landet. Generalens suksess skal dog ha skapt så mye misunnelse blant evnukkene i keiserpalasset i Konstantinopel at disse og andre rådgivere oppmuntret keiseren til å lede hæren til Adrianopel, og gå til angrep med hele sin hær for å beseire goterne med et stort sammenstøt.
Ytterlige en sak som skal ha påvirket Valens’ beslutning var feilaktige etterretningsrapporter om at den gotiske hæren kun besto av 10 000 mann. Valens’ egen hær var på over 40 000 mann.
Da Fridigern, goternes leder, hørte snakk om dette forsøkte han å vinne tid ved å sende et sendebud til Valens med fredsvilkår. Han tilbød fred og allianse mot at goterne fikk Thraki tildelt som nytt land. Keiseren brydde seg imidlertid ikke om fredsforslaget. Den 9. august 378 marsjerte Valens ut fra Adrianopel med hele sin hær og etter en lang mars i stekende sol fikk de øye på den gotiske leiren.
Slaget ved Adrianopel
Mens den romerske hæren begynte å stille seg opp i slagformasjon sendte Valens frem kavaleriet som beskyttelse. For Fridigern hadde dette vært en utmerket tid for angrep, men det gotiske kavaleriet var langt borte, antakelig opptatt med å samle forsyninger fra den omkringliggende landsbygden.
For å vinne tid slik at det gotiske kavaleriet rakk å returnere sendte Fridigern ytterligere sendebud til keiseren for å forhandle om fred. Han skal også ha satt fyr på åkeren for å gjøre det vanskeligere for det romerske infanteriet å stille seg i slagformasjon.
Goterne manglet forsyninger; både menn og hester tørstet etter vann. Romerne på den andre siden var trøtte etter marsjen fra Adrianopel. Den gotiske leiren befant seg på en høyde og det var en vanskelig oppgave for romerne å storme den, ettersom de ville måtte bryte sine formasjoner og dermed komme i uorden og være mer sårbare for det gotiske kavaleriet. Derfor forsøkte selv Valens nå å vinne tid for sine forberedelser ved å late som å bli ydmyket av de gotiske sendebudenes lave rang. Han bad dem meddele Fridigern at han skulle sende forhandlere av høyere dignitet.
Slik var situasjonen da det plutselig hendte noe helt uventet: da Valens’ ambassadør var på vei opp mot den gotiske leiren for å forhandle med Fridigern avfyrte plutselig ambassadørens eskorte, som besto av iberiske bueskyttere, sine piler mot leiren og løp raskt tilbake til de romerske stillingene. I akkurat dette øyeblikket returnerte det gotiske kavaleriet og så hva som skjedde.
De så også hvordan den romerske hæren nedenfor på slagmarken fortsatt holdt på å stille seg i formasjon. Som en tsunami dundret det gotiske kavaleriet ned fra høyden og rett inn i det romerske kavaleriet som utgjorde romernes høyre flanke. Kampen strømmet frem og tilbake som bølger på et hav. Nå hadde det romerske kavaleriet på den venstre flanken avansert helt frem til vognborgens mur, men uten infanteristøtte.
Ettersom kavaleriet fra den høyre flanken var knust kunne goterne nå konsentrere hele sitt kavaleri mot det gjenstående romerske kavaleriet. Disse kunne ikke holde stand mot det gotiske kavaleriets overlegne antall og hele den venstre flanken brøt sammen.
Dermed sto det romerske infanteriet uten støtte fra kavaleriet. De hadde ikke engang rukket å fullføre formasjonen da det gotiske kavaleriet angrep med voldsom kraft. Trykket fra kavaleriangrepet var så enormt at de romerske soldatene ble presset sammen og kom i uorden. Nesten ingen kunne dra sitt sverd eller få opp sitt skjold. Kavaleriet virvlet opp enorme mengder støv som formørket himmelen. Soldatene kunne derfor hverken se pilene fra de gotiske bueskytterne eller få opp sine skjold til beskyttelse, når disse i tusentall fløy over himmelen mot sine mål.
Nå gav Fridigern sitt infanteri ordre om å angripe. Da de stormet frem gjennom de romerske linjene trampet de ned både hester og mennesker. Det var ingen steder de sammentrykte romerne kunne slå seg ut, og enda mindre noen plass lenger bak hvor de kunne retirere og skape ordning blant styrkene. Slaget ble nå forvandlet til en blodig slakt.
Keiser Valens dro seg tilbake til et par reservebataljoner mens den romerske hovedstyrken ble omringet og slaktet på slagmarken. Reservebataljonene klarte å holde stand til sent på kveld da overmakten til slutt ble for stor. Om natten kjempet keiseren blant en gruppe vanlige soldater og ble alvorlig såret. Hans menn bar ham ivei til en nærliggende bondegård.
Huset som keiseren befant seg i ble forsvart av flere soldater og da gotiske styrker ankom nektet disse å kapitulere. Goterne satt da fyr på bygningen, uvitende om at keiseren befant seg i den. Valens omkom i flammene.
Slaget var over. Den østromerske keiseren var død. Det som hadde skjedd var enestående og skulle få store konsekvenser. Gjennom hele den antikke verden ble nyheten mottatt med forskrekkelse. Goterne hadde brutt Romas makt. Hver eneste germaner i Europa visste nå at romerrikets legioner kunne beseires. Ikke bare Valens hadde falt denne dagen – mange andre fremstående menn hadde falt i slaget. I tap av menn var det en katastrofe; rundt 40 000 romerske soldater og offiserer falt på én eneste dag.
