KOMMENTAR Russleman reflekterer over oppgangen og fallet til den internasjonale jødedommen.
For 77 år siden ble Europas historiske skjebne forseglet da de vestlige maktene utløste et flammehav fra helvetes dypeste avgrunner over den tyske byen Dresden. I løpet av bare tre dager hadde ikke bare en by av uvurderlig historisk verdi blitt redusert til aske, men utallige menneskeliv hadde gått tapt over en bestialsk krigsforbrytelse. Alt galt ved vår nåværende situasjon daterer seg tilbake til denne hendelsen. Spørsmålet om hvorvidt den hvite rasen har en rett til sine forfedres landområder, frihet fra anti-hvite regimer og dominansen av samfunnsmessig destruktiv og pro-homoseksuell propaganda i våre kulturliv ble aldri avgjort via ærlig og logisk begrunnet debatt. Avgjørelsen om hvorvidt smågutter skal puttes i kjoler og utsettes for inhumane medisinske eksperimenter ble avgjort da brannbombene falt over Dresden, da italienske kvinner ble fornedret og voldtatt av vestlige kolonitropper og da japanske sivile trakk sine siste åndedrett før de ga etter for strålingssyke.
Den bestialske ondskapen uttrykt av de allierte, disse forkjemperne for «demokrati» og «menneskerettigheter», nødvendiggjorde skapelsen av «holocaust»-myten og dens skildring om en unik ondskap i menneskehistorien for å la deres egne forbrytelser virke minimale til sammenligning. Og den dag i dag, etter tiår med skolemessig indoktrinering og hemingsløs propaganda vil selv de mest intelligente og reflekterte mennesker tape alle sine sjelsevner for logikk og fornuft med en gang spørsmålet om tidsperioden mellom 1933 og 1945 kommer opp.
Men viktigst av alt er det faktum at massemordet i Dresden markerte begynnelsen på det jødiske århundret, en tid av unikt mørke i europeisk historie og vår trelldom under den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Amerikas forente stater. Resultat av en ødeleggelseskrig utkjempet FOR jødisk makt og MOT vestlig sivilisasjon og den hvite rasen.
Det sionistiske prosjektet kulminerte i begynnelsen av det nye årtusenet med nok en rekke ødeleggende kriger, denne gangen sentrert i Midtøsten, hvilket la grunnlaget for migrantinvasjonene i 2015 og ratifiseringen av politisk anti-hvithet som den ultimate raison d’etre for alle vestlige regjeringer.
Denne perioden av hemingsløs sionisme, kosmopolitisme og globalisme førte meg seg nok en bølge av umenneskelige overgrep mot oss nå lederløse hvite. I Storbritannia, visstnok en seierherre i konflikten som skulle avgjøre Europas skjebne, ble unge hvite jenter, mange av dem ikke mer enn barn, voldtatt eller tvunget inn i moderne seksuelt slaveri i tusentall av innvandrermenn mens Storbritannias feministiske eliter vendte dem ryggen. I Sverige, en gang et av verdens fremste forbilder for nasjonsbygning, lever hvite i dag i stadig økende frykt for at deres sjenerøsitet vil tilbakebetales med mord og voldtekter fra deres nye landsmenn. Den store «regnbuenasjonen» i Sør-Afrika, hvis fundament er bygd oppå knoklene til myrdede farmere, er på randen av kollaps. I Frankrike kuttes strupene på lærere og prester i skoler og kirker.
Og i USA ble unge hvite menn sendt for å kvestes fysisk og psykisk blant Afghanistans åser for å sikre flyten av heroin til hjemlandet, heroin brukt til å produsere opioider ansvarlige for over en halv million dødsfall i et medisinskindustrielt folkemord rettet mot hvite som er demoralisert av den industrielle uthulingen av deres samfunn. Og fra likene deres høstet den jødiske Sacklerfamilien en formue mens en generasjon av foreldreløse hvite barn har vokst opp hos sine besteforeldre.
Alt dette har funnet sted mens den hvite arvesyndens evangelium har blitt preket i hver eneste klasserom i hvert eneste hvite land. Hva annet bevis for hvites undertrykkelse behøves enn det faktum at så mange av oss vil rasjonalisere vår egen demografiske utskifting med mantraer som «mangfold er vår styrke»? Hvem andre enn en spirituell slave vil forsvare sin egen langsomme ødeleggelse?
Dette og langt mer har hvite måttet lide under i dette jødiske århundret.
Ikke lenger. I mitt korte politiske liv har jeg vært vitne til systemets tilbakegang på front etter front. En eksplosjon av hvit selvbevissthet har funnet sted og fortsetter å utfolde seg i dette øyeblikket. Alle forsøk på å stanse denne eksplosjonen, fra mediasensur til politisk vold, har mislyktes, og i mange tilfeller undergravet systemets legitimitet. Da frie hvite amerikanske menn marsjerte i protest mot fjerningen av konføderasjonsmonumenter i Charlottesville i 2017, i den naive tro at de fremdeles hadde en grunnleggende rett til ytringsfrihet, responderte det anti-hvite regimet med å styre demonstrantene i retningen voldelige anarkister for så å arrestere uskyldige menn for å ha våget å forsvare seg.
Bare noen få år senere skulle systemet imidlertid møte et massivt tilbakeslag da demonstranter inntok selve hjertet av det anti-hvite regimet i Washington D.C. den 6. januar, og mens systemets respons var så brutal og totalitær som enhver ville forvente, kunne dette ikke male over ydmykelsen det hadde blitt utsatt for. Det var på dette tidspunktet jeg for alvor begynte å mistenke at den stadig mer dramatiske maktmisbruken fra systemet var et resultat av dets frustrasjon over erosjonen av dets egen autoritet. Denne mistanken ble bekreftet en gang for alle nå i mai, da systemet endelig fikk servert skyteepisoden det hadde ventet på så lenge i Buffalo, New York. En mentalt forstyrret hvit mann åpnet ild mot en gruppe svarte i et supermarked, og med dette stod scenen klar for å spille ut nok et anti-hvitt drama i de jødiske mediene.
Resultatet var dog et massivt tilbakeslag for systemet av den amerikanske allmenheten. Etter å ha levd under en bølge av svart kriminell vold i nesten to år, simpelthen gjespet folket og trakk på skuldrene, og mens dette hadde vært demoraliserende nok alene for det anti-hvite regimet klarte det å score et massivt selvmål ved å forsøke å angripe hele høyresiden og dermed tvang de kosher-konservative til å bli stående og kjempe. Systemets dyrebare «hvite terrorangrep» som det hadde ventet så lenge på ble fjernet fra forsidene i løpet av bare noen dager. Jeg var sjokkert over inkompetansen utvist av systemet som bare for fem år siden lurte oss til å tro at Donald Trump var redningsmannen vi hadde ventet på.
Dog utgjorde dette bare et øyeblikk i katastrofen som nå utfolder seg for den jødiske eliten. I marsj annonserte BlackRock-sjef og en av verdens mektigste jøder Larry Fink «slutten på globalismen» i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina. Jeg hadde, i likhet med mange andre som hadde falt inn i dyp kynisme over Trump-sagaen, avfeid Russlands sterke mann Vladimir Putin som nok en jødisk nikkedukke. Så da jeg så det kollektive jødiske vesten eksplodere i hysterisk raseri kunne jeg knapt tro at det fremdeles finnes hvite ledere villige til å sette nasjonale interesser over ønskene til global jødedom. Men her er vi, måneder senere, med drømmen om globalismen i ruiner mens inflasjonen løper løpsk over hele vesten og sømmene rakner for det finansielle kontrollsystemet etablert etter andre verdenskrig for å sørge for at fascismen aldri kunne reise seg igjen. Økonomisk kollaps, denne siste betingelsen for revolusjon vi har ventet så lenge på og som jeg inntil nylig trodde fremdeles var tiår unna, ser nå ut til å lure like bak horisonten ettersom den vestlige middelklassen som har levd komfortabelt så lenge trues med utradering av eksploderende levekostnader.
Og i skyggen av alt dette svinner sakte men sikkert Israels jerngrep over Midtøsten bort. I mai uttalte en av Israels tidligere statsministre, Ehud Barak at han fryktet for den jødiske statens fremtid og at «over hele den jødiske historien så hadde ikke jøder en stat i mer enn 80 år». Hans bekymringer er langt fra ubegrunnede. Det mislykkede forsøket på å erstatte regimet til Bashar al-Assad i Syria har fått Israels ambisjoner om ekspansjon lagt i grus for den overskuelige fremtiden. Den sionistiske leviatanen som virket så ustoppelig mens den veltet regimer fra Irak til Libya virker i dag som et villdyr trengt inn i et hjørne, og Israel kan knapt opprettholde sikkerhetssituasjonen innenfor sine egne grenser ettersom det palestinske folket virker stadig mer moraliserte i kampen for deres forfedres jord og selv USAs betingelsesløse støtte ser ut til å bety stadig mindre.
De geopolitiske konsekvensene av det som nå virker som et nesten uunngåelig nederlag for USA i dets proxy-krig mot Russland kan ikke overvurderes. Slutten på amerikansk unipolart militært hegemoni og dollaren som verdens reservevaluta vil fullstendig lamme global jødedoms evne til å intimidere verdens land til å etterkomme dets ønsker. Sandkornene renner gjennom timeglasset, og det renner fort.
Denne kollapsen av jødisk overherredømme som jeg inntil for noen måneder siden ikke hadde forventet å se på minst et tiår er i aller høyeste grad et resultatet av vår okkupasjonselites egen arroganse. Gjennom å oppnå verdensherredømme har internasjonal jødedom påført seg selv en skade mer alvorlig enn noen «nazist» noensinne kunne: Latskap.
Den sionistiske jødiske eliten, gjennom å ha skapt en periode av historisk filosemittisme via den kulturelle dominansen til «holocaust»-myten, fjernet fra seg selv den prekære følelsen av fare som holdt deres sluhet ved like over millennia, og innen hvit opprørskhet igjen begynte å manifestere seg det siste tiåret var det allerede alt for sent. En generasjon av jøder som til tross for sine endeløse klager aldri personlig har blitt møtt med reell antisemittisme har glemt dyrebare erfaringer og har vist seg fullstendig ute av stand til å fortsette arbeidet til mer kompetente forgjengere. Dog eksperter i undergravning og infiltrasjon av andre eliter har internasjonal jødedom, tradisjonelt en merkantil mellommann, vist seg fullstendig ute av stand til å tre inn i skoene til en administrerende elite.
Og hvor etterlater dette deres medhjelpere, vår kosmopolitiske svikerelite? I en fantasi om stadig mer grandiose planer om grønn energi og eliminasjonen av russisk gass over natten, selv mens deres egen makt og prestisje rakner rundt dem, uvillige eller ute av stand til å innse at deres glansdager allerede har passert dem, en komisk tragedie av høyeste orden, og mer tragisk skal den bli før affæren er over.
Mens det jødiske århundret entrer sine siste dager, varslet mer enn noe annet av «holocaust»-mytens langsomme død, vil ikke ting bli lettere. Tvert om. Harde tider ligger foran oss og det er som det skal være. Du er en hvit mann og du var aldri ment for å ligge feit og neddopet på en sofa i sykelig komfort, og hva du vil miste i komfort vil du få tilbake tusen ganger ved et meningsfylt liv.
Skumringen kommer for det jødiske århundret, og jeg velger å tro at bak mørket venter et nytt daggry som vil bringe med seg en gjenfødsel av den hvite rasen.
