HISTORIE Carl Ploug var en av de sentrale skandinavistene som forsøkte å forene de nordiske landene til én stat eller et statsforbund.
Parmo Carl Ploug ble født i Kolding den 29. oktober 1813 som sønn av en adjunkt og lektor ved Koldings latinskole: Christian Frederik Ploug og Parmone Caroline Petersen. Navnet Parmo, som Ploug ikke brukte, kom fra morens side og kan spores tilbake til 1670. Det er et gresk verb som betyr å være utholdende og sterk i troen, og det er noe man med sikkerhet kan si om Carl Ploug som person.
16 år gammel reiste Carl Ploug fra Kolding til København for å studere ved universitetet; først teologi og deretter historie. Han mistet faren i 1837 og ble tvunget til å selv tjene sine egne penger gjennom oversettelsesarbeid, til han i 1841–1842 ble redaktør for avisen Fædrelandet. Her ble han til 1881 da han var 70 år – avisen gikk i graven bare ett år etter det. Ploug og Fædrelandet var én og samme sak.
Ploug var medlem av riksdagen i perioden 1854 til 1857 og landstinget fra 1859 til 1890 (med visse avbrudd). Han begynte som «nasjonalliberal» og ble senere Højre (konservativ). Før dette skifte ble han mange ganger angrepet av datidens liberale. Den jødiske litteraturkritikeren i Danmark Georg Brandes ironiserte i en tolkning av «Historien om den lille Rødhætte» over Fædrelandet som en ulv som angriper de liberale frihetstenkerne kledd som Rødhette. Brandes representerte de kreftene som til enhver tid kalte Plougs poesi for «utdatert og umoderne».
Men Ploug representerte tvertimot noe helt nytt. En annen av datidens store bevegelser var skandinavismen, og her spilte Ploug en sentral rolle. I en tale i Kalmar den 3. juni 1843 sa han:
Om vi ikke kan hevde vår felles nasjonalitet mot fremmed inntrengning så kommer vi en dag til å bli bytte for fremmede erobrere. Det er først og fremst denne frykten for den nordiske nasjonalitetens undergang som er ledende hos oss dansker og oppfordrer oss til å slutte oss til dere heller i dag enn i morgen […]
Ploug tvang hos Fædrelandet frem en forandring i den litterære holdningen. En av de mest kjente diktene som Ploug skrev var «Længe var Nordens herlige stamme» (1842) hvor han uttrykker skandinavismens idé:
Længe var Nordens Herlige stamme Spaltet i trende Sygnende skud; Kraften, som kunne Verden behersket, Tyggende sul fra Fremmedes bord. Atter det skilte Bøjer sig sammen, Engang i tiden Vorder det ét. Da skal det frie, Mægtige Norden Føre til sejer Folkenes sag!
Omskrevet: Lenge var Nordens gode stammer inndelt i tre. Den kraften som tidligere kunne mestre verden spiser seg nå mett ved fremmedes bord. Nå samles Norden igjen og blir til ett, og da kommer det frie og mektige Norden til å lede folkets sak til seier.
Ploug vektla motsetningene mellom Kalmarunionen og studentskandinavismen (skandinavismen ble fremmet på blant annet studentmøter). Den første var ledet av «maktkåte aristokrater» og den andre av «sønner av borgere og bønder». Ploug var en forkjemper for en folkelig forening.
Skandinavismen mistet sin innflytelse etter 1864, men tankene om et forent Norden skulle komme tilbake i sammenheng med at nasjonale krefter vokste seg sterkere på 1900-tallet. Da DNSAP holdt sitt årlige riksmøte i Kolding i juni 1939 var det stadig tilbakevendende temaet Carl Ploug. Og akkurat i Kolding gav dette partiet igjen ut avisen Fædrelandet. I avisen stod det: «En sådan mand er det godt for den danske ungdom at kende».
Carl Ploug gikk bort i København den 27. oktober 1894, 80 år gammel.
