GLOBALISME USAs President Joe Biden prøver å gi inntrykk av at han ønsker å jobbe for å de-eskalere konflikten mellom Iran og Israel. Men i over et tiår har globalistene i Washington, og deres herrer i Tel Aviv, åpenlyst klekket ut subversive planer for å styrte Irans regjering.
I forkant av helgens iranske hevnangrep på Israel har jeg uttrykt bekymring for at bombingen av ambassaden i Damaskus og ytterligere provokasjoner var en felle for Iran. Det var mye som tydet på at både Israel og USA åpent inviterte til iransk aggresjon for å rettferdiggjøre en storstilt krig mot den siste virkelig sterke antisionistiske aktøren i regionen.
Iran ser ut til å ha hatt den samme mistanke. De gjennomførte «Operasjon sant løfte» etter nøye kalkulasjoner, og forberedte seg ved først å appellere til FNs sikkerhetsråd om en handling mot Israel, ikke fordi de trodde at USA ville tillate noen anti-israelsk resolusjon, men fordi folkeretten tillater bruk av militærmakt i selvforsvar – i fravær av en FN-intervensjon. Da FN-sikkerhetsrådet kom sammen mandag kveld påkalte Iran artikkel 51 i FN-pakten for å rettferdiggjøre angrepet på Israel og ble støttet av flere innflytelsesrike aktører, inkludert Russland, som påpekte Washingtons hykleri i ønsket om å fordømme Irans angrep, men ikke den israelske provokasjonen som gikk forut for dette.
«En ny amerikansk strategi mot Iran»
Tilbake i 2009 publiserte Brookings Institution, en av Washingtons eldste tenketanker som ifølge University of Pennsylvanias 2013 Global Go To Think Tanks Report er verdens mest innflytelsesrike, et dokument som åpent beskriver hvordan USAs politikk overfor Iran har vært i årene som fulgte.
Akkurat som globalistenes planer angående Ukraina og Russland, er den såkalte analysen
Man trenger bare å lese titlene på de ulike kapitlene for å forstå hva det handler om:
Vi vet selvfølgelig at USA allerede har testet mange av disse punktene. I flere tiår har CIA forsøkt å undergrave iransk sikkerhet ved å støtte ulike terrorgrupper i landet, oppildnet misnøye og vendt ulike grupper mot hverandre. De har også forsøkt å inngå ulike avtaler med Iran og iverksatt en rekke sanksjoner mot landet.
De kanskje mest interessante kapitlene akkurat nå er det tredje, med tittelen
Der kan man lese om behovet for å skape «et klart eksempel på iransk aggresjon» for å kunne legitimere et luftangrep, eller til og med en invasjon av landet. Ellers ville slike tiltak være
Av denne grunn ville det være langt mer ønskelig om USA kunne sitere en iransk provokasjon som begrunnelse for luftangrep før den ble utført. Selvfølgelig, jo mer opprørende, jo mer dødelig og jo mer uprovosert den iranske handlingen er, desto bedre stilt skulle USA stå.
Det konstateres imidlertid at det ville «være veldig vanskelig for USA å lure Iran til en slik provokasjon uten at resten av verden ville gjennomskuet dette spillet, hvilket senere ville undergravet det».
Det beste alternativet – med sikte på å lure omverdenen – er imidlertid ifølge rapporten at USA og Israel skal kunne presentere beslutninger om en militæraksjon «tatt under sorg, og ikke i sinne» etter at Iran har avvist et
Med andre ord tar den til orde for at USA skal inngå en rekke avtaler med Iran og deretter sabotere dem og bruke dette som påskudd for krigføring – noe de allerede har gjort med den såkalte atomavtalen som president Barack Obama først inngikk med Iran, og som etterfølgeren Donald Trump deretter trakk seg fra. Nåværende president, Joe Biden, gikk til valg på å gjenopprette avtalen, men har så langt ikke gjort noe forsøk på å gjennomføre dette.
Det ser også ut til at israelske provokasjoner mot Iran, slike som angrepet på ambassaden i Damaskus, helt klart er en del av Washington og Tel Avivs planer for Iran. Man skriver at, om israelske ledere «velger å utføre et angrep på iranske atomanlegg i den tro at de ikke har noe annet valg», kan dette føre til «en bredere konflikt mellom Israel og Iran som igjen kan trekke inn USA og andre land».
Avslutningsvis er det klart at Washington frykter Irans tilbakeholdenhet, og siterer flere eksempler de siste tiårene hvor Iran har unnlatt å svare på amerikanske og israelske provokasjoner:
Det er mulig at Iran helt enkelt ville valgt å spille offeret hvis de ble angrepet av USA, (sannsynligvis med det rette), noe som ville tilegnet det religiøse regimet betydelig sympati både innenlands og internasjonalt.
Hvorfor ønsker USA og Israel å skape en krig med Iran?
Akkurat som USA har fremprovosert en krig i Ukraina med sikte på å undergrave Russland som konkurrent på den internasjonale scenen, handler de militante globalistiske planene for Iran også om å utmanøvrere en fiende. Gjennom en rekke kriger i Midtøsten har USA konfrontert alle de mektige aktørene i regionen som kan true Israels dominans.
I Irak lyktes de først med å velte Saddam Hussein, noe som førte til at det sjiamuslimske flertallet klarte å ta makten i landet. Konsekvensen var at Den islamske staten (ISIS) fikk et momentum, men også at Irak nærmet seg Iran.
I Syria har både USA og Israel gjort omfattende forsøk på å styrte anti-sionisten Bashar al-Assad og hans sosialistiske og nasjonalistiske styre. I dette tilfellet ble det i stedet for åpen krigføring brukt mer subversive metoder ved å bevæpne og støtte islamister (som i propagandaen konsekvent ble kalt «moderate opprørere»). USA støttet disse gruppene mer åpenlyst, mens Israel hjalp til mer i det skjulte og hjalp islamistene med blant annet luftstøtte og annen bistand.
I 2015 stormet irakiske spesialstyrker et av Den islamske statens (IS) hovedkvarter og arresterte blant annet tre jøder, med både amerikansk og israelsk statsborgerskap, som fungerte som «militære rådgivere» for islamistene.
I tillegg har det blitt avslørt at den israelske hæren hadde spesialenheter som var ansvarlige for å forsyne «opprørere» i Syria med mat, våpen, drivstoff og medisiner. Israelerne har også betalt store summer til kommandanter i ulike islamistiske terrorgrupper i nabolandet, slik at de kan kjøpe våpen og ammunisjon, samt betale lønn til sine krigere.
I 2017, da Den islamske staten «ved et uhell» angrep israelske tropper på de okkuperte Golanhøydene, avslørte Israels daværende forsvarsminister Moshe Ya’alon ikke bare at sionistene hadde åpne kommunikasjonskanaler med ISIS, men også at islamistene «beklaget» misstaket.
Selv om de sionistiske planene for Irak og Syria ikke ble fullstendig oppnådd, er Assad fortsatt opptatt med interne stridigheter, mens Irak er et langt svakere og mer splittet land enn under Saddam Hussein.
Men ingen av de forsøk som til nå har blitt anvendt mot Iran har så langt fungert. Den islamske republikken er sterkere i dag enn noensinne, de har utviklet supersoniske missiler og er enten svært nære ved å utvikle atomvåpen, eller har allerede et lite arsenal av atombomber. I tillegg, takket være kinesisk mekling, har Iran sluttet fred med erkerivalen Saudi-Arabia og sluttet seg til BRICS, som siden har koordinert en slags anti-israelsk allianse i FNs sikkerhetsråd.
Om man skal tro Brookings Institution-rapporten fra 2009, gjenstår nå bare krig, som må innledes av en slags provokasjon fra Iran for at militant globalisme skal fremstå som human i verdens øyne.
Dette betyr imidlertid ikke at sionistene ville vunnet. Israel er nå travelt opptatt med å blø seg ut i Gaza, USA har et like selvdestruktivt prosjekt med proxy-krigen i Ukraina. Begge land lider under store interne problemer og økende polarisering.
Iran, derimot, er et land på vei oppover. De har hevet seg over sanksjoner og trusler, og er nå blitt en kraft å regne med – ikke bare i Midtøsten, men over hele verden. I tillegg har Iran og mange andre land blitt betydelig flinkere til å identifisere og motvirke USAs flertrinnsangrep med undergraving, «fargerevolusjoner», attentatforsøk og krigsprovokasjoner. Så selv om det som nå utspiller seg kan være en forhåndsplanlagt felle, er utfallet ikke lenger åpenbart.
/Simon Holmqvist
