POLITIKK Fremskrittspartiet har nettopp avholdt landsmøte etter seks år i regjering. Arjuna kommenterer partiets valgløfter, retorikk og faktisk gjennomførte politikk.
Fremskrittspartiet har nettopp avholdt landsmøte etter seks år i regjering og et lite regnskap kan være betimelig, også fordi det om ikke lenge gjennomføres et kommune- og fylkesvalg her i landet. Både VG og Aftenposten har sett på partiets valgløfter, deres retorikk fortløpende og den faktisk gjennomførte politikken. Frp er jo det eneste partiet på Stortinget som hevder å representere den innfødte befolkningen, så fokuset er interessant, ikke minst for Frps velgere og støttespillere.
Aftenposten går statistisk til verks og finner at enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge i 2015, mens Frp sitter med makten, i 1 557 saker fikk innvilget familiegjenforening for foreldre og søsken. Regjeringen hadde videre mål om at 1 600 utlendinger uten lovlig opphold skulle returneres raskere med «assistert retur» i 2018. Resultatet var kun 240 frivillige returer. Ved årsskiftet 2018/2019 satt fortsatt 1 066 personer med utreiseplikt i asylmottakene.
– Vi har en veldig sjenerøs returordning for dem som reiser frivillig. Vil de ikke det, må vi bruke tvang, sier justisminister Jøran Kallmyr. Realiteten er imidlertid at antallet tvangsreturer også går ned.
I saker hvor asylsøkere reiser til hjemlandet har kun 12 vedtak om asyl blitt omgjort, og av 12 000 asylsøkere var det kun 213 som fikk avslag på statsborgerskap på grunn av for dårlige norskkunnskaper (de blir værende, men får ikke statsborgerskap eventuelt før neste prøve).
VG har en annen tilnærming; de har sett på FNs migrasjonspakt og Frps hyklerske holdning i saken. Litt bakgrunn: Høsten 2016 dro Sylvi Listhaug og Erna Solberg til New York for å delta ved én intensiv uke tilegnet immigrasjon. Her ga de sin tilslutning til det som senere skulle materialisere seg som FNs migrasjonspakt, New York-erklæringen. VG skriver:
I erklæringen som Listhaug ga tommel opp for, finner man igjen mange av formuleringene i den endelige plattformen. Her står det at «diversitet beriker ethvert samfunn». Dokumentet beskriver behovet for «å bekjempe xenofobi, diskriminering og intoleranse». Det loves grep mot hatprat. Migranters positive bidrag til vertslandene og for økonomisk vekst understrekes og det heter at «migrasjon kan svare på demografiske trender, arbeidskraftmangel og andre utfordringer». Familiegjenforening og pengeoverføringer til hjemlandene skal forenkles. Og det står at vi må forberede oss på flere migranter som følge av global oppvarming. Norge sluttet seg også til en prosess for å skape flere lovlige og trygge migrasjonsruter.
Tilnærmet motsatt av hva de presenterer overfor befolkningen i Norge med andre ord.
Først lenge etter at pakten var vedtatt også i Norge, med Frps tilslutning, tok partiet dissens i regjering, på bakgrunn av migrasjonspakten de selv hadde gitt sin tilslutning til hele veien.
Det reviderte nasjonalbudsjettet er også de siste dagene blitt presentert. Her bevilges det 250 millioner kroner ekstra grunnet at behovet for mottaksplasser for de som søker asyl har økt, i tillegg til at utgiftene til hver beboer har økt betraktelig. Dette skjer samtidig med at det blir kjent at regjeringen vil bruke 7 milliarder mer av Oljefondet for å dekke inn de økte kostnadene. Oljefondet kalles også Pensjonsfondet fordi det er ment for fremtidige generasjoner, våre barn og barnebarn.
Vi har før omtalt Fremskrittspartiets ideologiske fundament, Objektivismen, formulert og gjort alment kjent av jøden Ayn Rand. Her er individets rettigheter og liberalisme de styrende prinsippene, noe som i ytterste konsekvens gir seg utslag i en grenseløs verden. Grenseløs for kapital og individer, både i billedlig, så vel som i bokstavelig forstand. En flyktning blir faktisk idealet i denne konteksten i det vedkommende skaper sin egen fremtid med egne hender, ofte med betydelige hindringer. Og Frp kan ikke annet enn å følge opp sine ideologiske prinsipper – bordet fanger.
