Schinderhannes – «Tysklands Robin Hood»

HISTORIE Den 21. november 1803 ble Johannes Bückler, bedre kjent som Schinderhannes, henrettet etter flere år med ran av fremfor alt rike jødiske kjøpmenn.

Av de som i sin tid ble oppfattet som folkehelter var en av de mer interessante personene den lovløse tyskeren Johannes Bückler – i dag kalt «Tysklands Robin Hood» og i sin tid kjent som «Schinderhannes» – som ble henrettet med giljotin i 1803.

At legenden om Schinderhannes er mer eller mindre ukjent utenfor Tyskland, i motsetning til «Robin Hood», som kanskje ikke engang har eksistert, kan være for at Schinderhannes av en uklar anledning rettet seg på akkurat de menneskene om i dag styrer Hollywood. Schinderhannes stjal nemlig fra rike jøder og gav, ifølge legenden, deler av pengene til de fattige. Og på toppen av det hele hadde han folkeheltstatus i sin tid!

Johannes Bückler ble født i 1778 i den lille byen Miehlen i Rhinland i Tyskland. Han tilhørte en arbeiderfamilie med lav sosial status; hans far hadde arbeidet som bøddel, rakker, kjøttdeler osv. Kallenavnet Schinderhannes («Rakkeren Johannes») fikk Bückler som ung da han arbeidet som lærling for to rakkere.

Schinderhannes har veldig store likheter med «Robin Hood», men hans reise til lovløshet var ikke like glamorøs. 16 år gammel ble han arrestert etter å ha forsøkt å stjele flere kalveskinn og en kuhud. Han klarte dog å rømme og på veien traff han to andre ungdommer som han startet sin røverkarrière med. De tre ungdommene stjal buskap som de senere delte og solgte i byene rundt Rhinland.

Schinderhannes drev i begynnelsen med buskaptyveri på begge sider av Rhinen – i Frankrike og Det tysk-romerske rike. Han skal allerede innledningsvis ha rettet seg mot mellomleddene, kjøpmennene, og ikke bøndene – selv om det senere forekom. Han skal ha hatt 94 medhjelpere; en av hans mest kjente var Johann Peter Petr som gikk under kallenavnet Der alte Schwarzpeter eller Schwarzer Peter – eller på norsk Svarte Petter.

Schinderhannes ble straffet flere ganger. En gang ble han prylt offentlig med 25 piskeslag og han satt flere ganger i fengsel. En gang, i 1799, var han låst inne i et fangehull i et tårn i Kirn. Med en innsmuglet kniv klarte han å bryte opp hengslene til gitteret på fangehullets eneste åpning som han deretter limte igjen med tygget brød slik at ingen skulle merke at han var borte. Fra bymuren hoppet han deretter ned og forsvant til skogs med en forstuet fot. Denne flukten ble legendarisk.

Forfatteren Leitch Ritchie skrev i et av de viktigste verkene om Schinderhannes, «Schinderhannes, the robber of the Rhine» (1848), at han var antifransk, antijødisk og populær blant tyskerne, spesielt bøndene som beskyttet ham og gav ham husrom når han var på flukt.

Schinderhannes var elegant og modig, noe som også gikk hjem hos kvinnene. Jenter rømte hjemmefra med håp om å slå følge med ham; en av dem, Schinderhannes store kjærlighet Juliana Bläsius, fikk ham på kroken. Schinderhannes var også dyktig med musikk og poesi og var en romantiker. En ballade som han skrev til Juliana skal fortsatt finnes den dag i dag.

I samme bok skriver Ritchie om hvordan jødiske kjøpmenn var livredde for Schinderhannes og hans røverbande:

I motsetning til de andre bandittene forfulgte han jødene med særskilt og nådeløs fiendtlighet og ble der-i-gjennom så fryktet av hele den israelske slekten i landene ved Rhinen at de ba om tillatelse til å forene seg med ham ved å betale en avgift […] En av disse skatteskyldige, Isaac Herz, en veldig rik kjøpmann fra Sobernheim, var til tross for dette så redd for sitt liv at han ikke våget røre seg utenfor døren uten å bli eskortert av gendarmer.

Da Schinderhannes fikk greie på at Herz leide gendarmer – hvilket var ulovlig – lette han opp Herz for å få ham til å svare for seg. Da Schinderhannes ble invitert til å komme inn, ledet av sine offiserer som de ble kalt, ble han møtt av en Herz som «huket seg nesten helt mot gulvet» (Ritchie) og var likblek i ansiktet. Schinderhannes spurte med mild stemme: «Vet du ikke, at hvis jeg gav ordet skulle du bli skutt?» Deretter gav Herz selskapet 26 franc og sluttet med å leie gendarmer for sin sikkerhet.

At jødene fryktet Schinderhannes var kanskje ikke så rart: Banden hans ble anklaget for flere ran og drap av jødiske kjøpmenn, selv om flere av dem ikke kunne bevises eller kobles til spesifikke gjerningsmenn.

Rundt 1802 økte det franske politiets innsats kraftig mot Schinderhannes; flere av hans medhjelpere havnet under giljotinen. Schinderhannes ble tvunget til å ta i bruk flere pseudonymer, blant annet «Jakob Ofenloch» og «Jakob Schweikard», for å gjøre seg usynlig.

Som «Jakob Schweikard» ansøkte han seg til militærtjeneste i den østerrikske hæren for å kunne rømme landet, men han ble gjenkjent av franske myndigheter og fengslet i et tårn i Mainz. Samtidig fengslet de også Juliana som da var Schinderhannes kone og var med hans barn, og truet med å dømme henne som medskyldig, hvilket med sikkerhet skulle føre til giljotinen.

Hvis han innrømmet og angav et par navn, ble det sagt, skulle han og de andre få redusert straff. Schinderhannes tok da den skjebnesvangre beslutningen å vitne mot sine kamerater. Resultatet var at han og 19 andre ble dømt til døden. Derimot holdt myndighetene sitt løfte angående Juliana Bläsius, som ble dømt til to års fengsel. I fengselet fødte hun Schinderhannes sønn Franz Wilhelm.

Den 21. november 1803 ble Johannes Bückler, bedre kjent som Schinderhannes, til slutt henrettet med giljotin innenfor Mainz’ porter. 40 000 tilskuere bevitnet prosessen.

Legenden om Schinderhannes har ikke gått hjem i Hollywood til tross for at fortellingen om ham både inneholder dramatikk og tragedie og er en sann historie. Det har blitt skrevet flere bøker om ham – de fleste er dog på tysk – og i 1929 ble det skrevet et teaterstykke om ham som samme år ble stumfilm, og ordinær spillefilm i 1958. Mannen bak teaterstykket og begge filmene var åpenbart ikke så fornøyd med det tidligere positive bildet av Schinderhannes og passet istedet på å utmale ham som en «hund» som «satte skrekk i kvinner og menn». Dramatikeren og regissøren het Carl Zuckmayer og var jøde.

Da Schinderhannes satt fengslet i 1802–1803 var det imidlertid anderledes. Da oppsto det blant folket et bilde av en slags Robin Hood som stjal fra de rike og gav til de fattige. Hvor stor velgjører han var mot de fattige diskuteres fortsatt i dag, men på den tiden ble det sunget sanger og skrevet biografier om «folkehelten Schinderhannes».