HISTORIE Den 18. juli markeres den internasjonale Nelson Mandela-dagen. Frihetskamp publiserer i den anledning en artikkel med fakta om Mandela og Sør-Afrika.
Det var FNs generalforsamling som i november 2009 vedtok at man på Mandelas fødselsdag, den 18. juli, skulle innføre en årlig internasjonal dag for å hedre Nelson Mandela.
I etterkrigstiden i vest har Nelson Mandela blitt selve bildet av den svarte heroiske frihetsforkjemperen som «viet sitt liv i kampen mot de onde hvite imperialistene». Særskilt i de nordiske landene har Mandela blitt erklært som en helt og mangfoldige skattemilliarder har blitt skjenket til Sør-Afrika etter apartheids fall i 1994. Men hvem var så denne Nelson Mandela? Er han virkelig den helgenen som vi har blitt fortalt?
Nelson Mandela ble født den 18. juli 1918 i Sør-Afrika. Familien tilhørte toppsjiktet i Tembustammen hvor faren var rådgiver til kongen. Vi niårsalderen ble Mandela foreldreløs og kongen overtok omsorgen for den unge gutten. Under sine studier ved universitetet i Witwatersrand engasjerte Mandela seg i det sosialdemokratiske African National Congress (ANC). Tidlig på 50-tallet ble Mandela frontfigur for ANCs kamp mot det boerstyrte Sør-Afrika.
På starten av 60-tallet trappet ANC opp sine protester og startet å arrangere massedemonstrasjoner som gjerne resulterte i voldsomme opptøyer. Ved den såkalte Sharpevillemassakren, hvor tusenvis av svarte gikk til angrep mot en politistasjon, ble dagen avsluttet med over 50 døde. Politisjefen i Sharpeville kommenterte hendelsen med ordene: «It started when hordes of natives surrounded the police station […] If they do these things, they must learn their lessons the hard way.»
Etter hendelsen i Sharpeville grunnla Nelson Mandela og jøden Ronnie Kasrils Umkhonto we Siswe (MK). Kasrils var for øvrig medlem av ANC, samt et ledende medlem av South African Communist Party. MK ble bygd opp med den jødiske terrororganisasjonen Irgun som forbilde, og ville bli både ANCs og kommunistpartiets væpnede gren. MK innledet senere en terrorkampanje mot statlige, militære og sivile mål. Kampanjen fortsatte i flere tiår og ble avsluttet i 1994.
Når Nelson Mandela den 5. august 1962 ble pågrepet sammen med 155 andre sammensvorne, hadde gruppen blant annet tilgang på 210 000 håndgranater og 48 000 miner. Mandela ble tiltalt for flere tilfeller av sabotasje og domstolen fant ham skyldig og dømte han til en livstid i fengsel.
Til tross for at Mandela satt fengslet fortsatte ANC og MK sin væpnede kamp med uforminsket styrke. Mandelas kone, Winnie, tok under denne perioden en del av rollen som hennes mann tidligere hadde hatt. Hun vekket oppmerksomhet gjennom sin voldsomme retorikk hvor hun blant annet tok til orde for en grusom henrettelsesmetode kalt «necklacing», som går ut på å tre et bildekk fylt med bensin rundt brystet på offeret og tenne på. Det hevdes at det tar 20 minutter før offeret dør. Til tross for at Winnies rykte ble stadig dårligere, forhindret det ikke henne fra å fortsette sin politiske virksomhet.
Et faktum som ofte blir oversett i Vesten etter apartheids fall er at MK forårsaket langt flere svarte sivile dødsofre enn hva apartheid gjorde ved makten i 46 år. Et annet faktum som det ikke prates så mye om er at under de første årene etter ANCs maktovertakelse slaktet svarte hverandre i en takt som skulle få apartheidtiden til å blekne i forhold. Det bør også nevnes at Mandela og ANC var klassifiserte som terrorister av den amerikanske regjeringen frem til 2008. Ikke engang Amnesty International ville ta dem i forsvar.
Det hvite folkemordet
«Gå sikkert Umkhonto. Umkhonto we Siswe. Vi medlemmer av Umkhonto har sverge å drepe dem – drep de hvite.» Slik innledes tekste til MKs kampsang, en organisasjon Mandela var med på å skape.
Umiddelbart etter at partiet African National Congress (ANC) tok makten i landet i 1994, innførte man en kvoteringspraksis som skulle gagne den svarte befolkningen. I dag er det lovfestet over 119 rasebaserte lover som ekskluderer den hvite befolkningen fra arbeidsmarkedet, hvor «Black Economic Empowerment», som skal innarbeide økt svart deltakelse i arbeidslivet, er den mest toneangivende. Faktisk antall lover er vanskelig å avgjøre, ettersom de for det første har økt i omfang. For det andre kan ordlyden i disse lovene ofte være så finurlig, at man kan betvile intensjonen bak dem.
Det anslås å ha blitt begått bortimot 85 000 mord på hvite utført av svarte siden Apartheids fall i 1994. Et tall som stadig vokser, da det myrdes flere titalls mennesker hver eneste dag. Det nøyaktige antallet kan aldri fastslås med sikkerhet, ettersom myndighetene anstrenger seg for å mørklegge de rasemotiverte mordene. Den bestialske og kalkulerende karakteren på mordene og overgrepene mot de hvite i Sør-Afrika er direkte rystende. Råskapen som begås overgår enhver fatteevne, og taler for det hat som driver menneskene som utfører dem.
Hva som har blitt nevnt i denne artikkelen er egentlig bare en brøkdel av den død og terror som Mandela direkte eller indirekte har forårsaket. Historien om Nelson Mandela bør også påpekes ettersom likheten med Europa, hvor hvite nasjoner utsetter for en stor ikke-hvit innvandring, før eller senere vil lede til sørafrikanske tilstander også her.
Den nordiske motstandsbevegelsen har i helgen og i dag gjennomført en rekke aksjoner med fokus på Mandela-dagen, det hvite folkemordet i Sør-Afrika og hvor viktig det er å agere før det er for sent for oss i Norden. Flere artikler om dette publiseres på Frihetskamp i løpet av dagen.
Les også:
Det hvite folkemordet i Sør-Afrika
Church Street-bombingen
Eugène Terre’Blanche – Et liv i kamp for sitt folk
African National Congress grunnlegges
Winnie Madikizela-Mandela
