Samlet er vi sterke!

NASJONAL KAMP Alexander Almroth kommenterer her en trend som er altfor vanlig blant nasjonalistiske menn.

Jeg vil innlede denne teksten med å gjøre det klart at jeg ikke er noen ekspert på emnet, og har heller ikke tenkt å påstå at jeg har en spesielt lang erfaring i den nasjonale bevegelsen. Det er nok flere som kunne beskrive følgende på en mye bedre måte.

Når det er sagt føler jeg meg fortsatt tvunget til å kommentere sykdommen som har rammet nasjonale rekker i nyere tid; hovedsakelig har dette fenomenet rammet unge menn i større byer.

Jeg snakker om den forvrengte og splittende ideen om at det ville være best for kampen å fullstendig kapitulere fra offentlig aktivisme og i stedet danne «vennegjenger», der det eneste formålet er å tenke på sin egen selvforbedring.

Dette står stikk i strid med den nasjonalsosialistiske grunnsøylen, nemlig folkefellesskap.

De store massene vil aldri lytte til en kraft viss eneste formål er å utvikle seg selv som en person gjennom egoistisk tenkning. Folket kommer heller ikke til å velge bort sine borgerlige liv hvis de nasjonalistiske kreftene presenterer et bilde av total kapitulasjon og pasifisme.

Jeg vil ikke på noen måte si med denne artikkelen at selvforbedring er borgerlig eller meningsløst. Og et aktivt medlemskap i Den nordiske motstandsbevegelsen hindrer ei heller selvforbedring. Tvert imot har alle større potensial for personlig utvikling i våre rekker enn som autonome nasjonalsosialister.

For å si det enkelt så vil ikke folks overlevelse bli sikret ved å spille «tøff» på sosiale medier, og ei heller vil vår rase bli reddet ved å dele «motiverende» sitater på Instagram sammen med et øyeblikksbilde fra treningsstudioet.

Å forlate sine kamerater av grunner som: «Folk i dag er altfor utrente og feige». Dette er helt imot den nasjonalsosialistiske tankegangen. Det handler om kjærlighet til folket sitt, til og med de mindre modige og veltrente.

Så du mener at på grunn av folks dårlige fysiske evner og mot, at dette på en eller annen måte rettferdiggjør din personlige kapitulasjon i kampen? Har vi ikke da også slått fast at det heller er du som mangler mot, moral og pliktfølelse? Til tross for din «overlegne voldskapital» var det du som flyktet fra striden først.

I likhet med resten av folkemassen har du som har denne tankegangen blitt hjernevasket og demotivert av infiltratører og andre fiender. Denne ideen er like ødeleggende som den feministiske tankegangen om kvinners falske selvrealisering.

Velg i stedet den vanskelige veien, veien som kanskje fører til din død, men også til evig ære for din personlige selvoppofrelse i kampen. Vi er kanskje ikke der ennå, men vanskeligere tider vil garantert komme. Da vil det ikke hjelpe at du og noen «kompiser» kun har brukt tiden på å trene kampsport på et treningsstudio, selv om trening også er en DEL av kampen.

Den eneste muligheten vår rase har for overlevelse er en samlet front som aktivt bedriver med folkeopplysning og som tør å møte folket på gatene. Dette krever sterk organisering, ikke løse kompisgjenger.

Les også:
Borgerlig sutring eller revolusjonær kamp?
Fremtiden blir hva vi vil den skal bli!