HISTORIE To slovakiske jøder, Rudolf Vrba og Alfred Wetzler, rømte den 10. april 1944 fra konsentrasjonsleiren Auschwitz. De forfattet kort tid etter en rapport som har blitt brukt som et av de viktigste bevisene for at «holocaust» har funnet sted.
Rudolf Vrba ble født i 1924 som Walter Rosenberg i Topolcany, Tsjekkoslovakia. Navnet Rudolf Vrba tok han etter sin flukt i april 1944. I 1942 bestemte den 18 år gamle Vrba seg for å ta opp våpen mot tyskerne ved å verve seg til den britiskledde tsjekkoslovakiske hæren. Han ble imidlertid stoppet allerede ved den ungarske grensen og ble så ført til konsentrasjonsleiren Majdanek. Han var i Majdanek kun en kort tid og ble flyttet til Auschwitz i slutten av juni 1942. Under oppholdet i Auschwitz hadde Vrba god tilgang på mat, klær og medisiner, og han holdt seg ved god helse under oppholdet. Etter nesten to år i Auschwitz rømte Vrba sammen med en medfange med navn Alfred Wetzler. De to tok seg så til Slovakia hvor de kom i kontakt med det slovakiske jødiske rådet. Dette rådet hjalp dem med å skrive en rapport over tiden de tilbrakte i leiren. Sammenlagt har rapporten blitt skrevet om seks ganger og det slovakiske original-dokumentet finnes ikke lenger.
Rapporten, som kalles for Vrba-Wetzler-rapporten, eller Auschwitz-protokollen, var den første nedtegnelsen som overhode nevner gasskamre i konsentrasjonsleir-systemet. I rapporten var det «detaljerte» beskrivelser av leirens krematorieanlegg som det ble sagt at inneholdt disse gasskamrene. Rapporten og de tilhørende skissene inneholder så mange feil at kritikere tviler på at noen av forfatterne noensinne satt sin fot i de beskrevne anleggene. Til tross for dette ble rapporten brukt som bevismateriell i Nürnberg-prosessen og ved andre rettssaker. Noen deler av rapporten har i ettertid også blitt forkastet av «godkjente» holocaust-historikere.
Etter at Mossad i mai 1960 kidnappet Adolf Eichmann skrev Vrba ned sitt vitnemål og sendte det til den israelske ambassaden i London og tilbød seg å vitne i rettssaken. Den israelske staten ville imidlertid ikke betale for Vrbas reise til Jerusalem. Med hjelp fra en britisk journalist ble istedet vitnemålet begynnelsen på Vrbas memoarer som i 1964 ble utgitt under tittelen «I Cannot Forgive». I boken beskrives det at Vrba i januar 1943 bevitnet massegassinger av polske jøder i Heinrich Himmlers nærvær. Disse gassingene skulle ha skjedd to måneder før krematoriet (som det ble påstått inneholdt gasskamrene) i Birkenau ble bygget og 6 måneder etter at Himmler besøkte leiren for siste gang i juli 1942.
Det skulle gå helt til 1985 før Vrbas påstander skulle utspørres av en utdannet jurist. Vrba ble tilkalt som vitne til den pågående rettssaken i Toronto mot den tyske revisjonisten Ernst Zündel. Der ble Vrba kryssforhørt av Zündels advokat Douglas Christie om påstandene hans.
Christie: Jeg vil spørre deg om du mener å si, da du så ham [Himmler] ankomme i januar 1943, eller er dette bare …
Vrba: I september 1943 eller i januar 1943?
Christie: Vel, i boken står det januar 1943.
Vrba: Nei. Jeg så ham ankomme i juli 1943, og så en gang i 1943 …
Christie: Det står her «januar 1943».
Vrba: Det må være en feil.
Christie: Det er en feil?
Vrba: Ja.
Christie: Men du så ham ankomme ved dette tilfellet?
Vrba: Den første gangen så jeg ham ankomme, fordi han var omtrent så nær meg som du er nå.
Christie: Han var så nær deg som jeg er.
Vrba: Omtrent.
Christie: Jeg forstår. Og du var …
Vrba: Han kom et steg nærmere av høflighet.
Christie: Jasså.
Vrba: Men den andre gangen så jeg ham i en bil, som var den samme som den første gangen. Han kjørte en svart Mercedes og var omsvermet av alle bakvaskerne som pleide å følge ham. Jeg så ham bare på omtrent 600 meters avstand, og jeg har hørt at det var ham, men denne gangen kom han ikke for å ta meg i hånden og presentere seg. Så det kan ha vært ham; det kan ha vært en stedfortreder, og jeg tror ikke det gjør noen stor forskjell. […]
Christie: Og du forteller denne domstolen at du faktisk så Heinrich Himmler titte gjennom dørene til gasskammeret, eller?
Vrba: Nei, jeg sa ikke at jeg var tilstede da han tittet gjennom gasskammeret, men jeg har satt sammen en historie som jeg har hørt mange ganger fra forskjellige mennesker som var der og som fortalte det til meg. […] Det var mange fra spesialkommandoen og SS der.
Christie: Var du tilstede?
Vrba: Nei, da var jeg i karanteneleiren, og jeg snakket med flere av dem og hørte på dem, og jeg visste at de stakkars ofrene måtte vente lenge på å gasses fordi VIPene ikke kom, så de måtte vente i gasskammeret.
Christie: Men i boken din antyder du at du så, og du antyder ikke at du hørte fra andre denne historien som du fortalte.
Vrba: I dette tilfellet fortalte jeg hva jeg hadde hørt fra andre.
[Oversatt fra engelsk fra Dr VRBA’s testimony in 1985-3]
Videre fortalte Vrba at han med egne øyne hadde sett 1 765 000 jøder forsvinne i Birkenaus krematorier. Blant disse skulle det ha vært 150 000 franske jøder. Advokat Christie påpekte at kun 75 000 jøder (ifølge de jødiske forfatterne Beate og Serge Klarsfeld) hadde blitt deportert fra Frankrike, men dette hevdet Vrba var nazistiske løgner og holdt fast ved sin historie. Under rettssaken kunne advokaten gang på gang avsløre Vrbas vitnemål som rene løgner og til slutt var Vrba tvunget til å erkjenne at han hadde brukt «licentia poetarum» (dikterens frihet) da han skrev boken.
Å se en av «holocausts» beste vitner kryssforhøres og få sine påstander overprøvd må ses på som prinsipielt meget viktig. Rudolf Vrba er en av få såkalte øyenvitner fra «holocaust» hvis vitnemål har blitt prøvd i en tilnærmet seriøs domstol. Og da holdt ikke historien.
.jpg){kind=link}
