RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den åttende artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Før den russiske erobringen av nordre Asia, Sentralasia og bortre Sibir har to store ariske ekspansjoner østover funnet sted. Den første skapte Afanasjevokulturen, ca. 3300–2500 f.Kr. som tros være opphav til tokharerne. Den andre ekspansjonen var Andronovokulturen, som til dels erstattet afanasjevofolket og ga opphav til indoiranerne.
Afanasjevo
Lingvister mener som sagt at den pre-anatoliske grenen av indoeuropeisk (IE) var den første grenen til å forgrene seg fra det indoeuropeiske språktreet. Den andre grenen var en som dro østover rundt 3500 f.Kr. da Volga-Ural-steppens folk for første gang tok seg over Uralfjellene og østover gjennom Kasakhstan helt bort til Altajfjellene, ved Kasakhstans grense mot Mongolia. De grunnlegger Afanasjevokulturen som er den sannsynlige forfaren til de tokhariske språkene. De er dessuten først med husdyr og hester ved Altajfjellene, et område som i dag er tyrkisk og mongolsk. Tyrkisk og tokharisk har veldig få likheter, til tross for sitt geografiske naboskap. En av få likheter er at det tokhariske «okso» (okse) som har blitt «ökuz» på tyrkisk.
Fysiske antropologer avgjorde for lenge siden at afansajevofolkets utseendemessige nærmeste slektninger er jamnafolket. Ikke overraskende viser moderne genstudier at afanasjevofolket var jamnafolket som hadde dratt østover.
Det er mye mulig at det var afanasjevofolket som introduserte metall og metallproduksjon i Kina.
Foruten nye beitemarker så kan en årsak til spredningen østover ha vært jakten på metall. Bronsealderen i Europa startet faktisk tidligere i nordre Kaukasus enn på Balkan og rundt Egeerhavet. Allerede 3700 f.Kr. begynte man å legere kobber og arsenikk til en slags underlegen bronse. I noe tidlig «bronse» bruktes nemlig helseskadelige arsenikk i stedet for tinn. Bra bronse inneholder omtrent 10% tinn og 90% kobber; tinninnholdet i bronsealderen var dog ofte lavere enn dette ettersom tinn er et relativt sjeldent metall. I Europa er det hovedsakelig England som har huset større tinnfunn som har blitt utvunnet siden bronsealderen. Mindre utvinning skjedde blant annet i Erzgebirge i Böhmen og østover i vestre Sibir, Afghanistan og Uzbekistan.
Tokharerne
Tokharerne var altså indoeuropeere som tok seg langt østover, og i Kizil-grotten i nordvestre Kina har det blitt funnet et freskomaleri fra 500-tallet e.Kr. av fire tokharere; to er blonde og to er rødhårete. Fra Europa helt til Bajkalsjøen i Sibir (nord for midtre Mongolia, nordøst for Altajfjellene) finner vi rester av europeiske menn, ofte med blonde skjegg og brunt hår (se Coon). Det var den svenske arkeologen Folke Bergman som på 1930-tallet oppdaget de første lyshårete mumiene i Tarimbekkenet i nordvestre Kina. Mesteparten av Asia fortsetter å være dominert av menn med europeisk utseende frem til rundt 1000 f.Kr. da tyrkere og mongoler begynner å spre seg. Fra 300-tallet e.Kr., i og med hunnenes fremfart, akselererer forandringen og folk av mongolsk og tyrkisk rase blir dominant på Asias vide stepper.
Det finnes manuskripter med to nedtegnede tokhariske språk fra 500–700 e.Kr. Skriftene omhandler buddhisme, handelstransaksjoner (karavaner), medisin og magi og er skrevne med indiske tegn. Østlig tokharisk kalles for tokharisk A og den vestlige for tokharisk B. De to språkene hadde vært adskilt i 500–1000 år da de begynte å nedtegnes. Det er snakk om kentum-språk og hundre var «känt» på tokharisk A og «kante» på tokharisk B. Tokharerne var avgjørende for spredningen av buddhismen til Kina.
Området de okkuperte var verdifullt på mange måter. Det var ikke bare en viktig handelsrute (Silkeveien), rikt på mineraler og egnet for hesteavl, men var også hjem til flere oaser som egnet seg for jordbruk.
Tokharerne har fått sitt navn etter den greske benevnelsen Tokharoi på et folk som emigrerte fra Turkestan til Baktria på 100-tallet f.Kr. Ingenting tyder dog på at dette folket har noe å gjøre med tokharerne i Tarimbekkenet som vi refererer til.
I motsetning til en nordboer på trikken i en forstad så var tokharerne ikke de eneste europeerne i området. Kineserne beskriver et folk, Wusun, nord for tokharerne som rødhårete, blåøyde og med apeliknende utseende. Apropos dette så finnes det gamle kilder som beskriver Djengis Khan som rødhåret og lysøyd.
Indoiranerne
Det eldste sporet av indoiranerne, folket som skulle bli forfedre til både iranerne og indoarierne, er fra regionen mellom de to elvene Volga og Ural. Derifra dro de østover forbi Uralfjellene, som opphavsmennene til Afanasjevokulturen gjorde før dem. De la under seg et enormt landområde gjennom den såkalte Andronovokulturen/-horisonten, som dekket store deler av Sentralasia, fra Uralelven til Jenisejelven i Sibir.
En del av den brede andronovohorisonten var Sintasjtakulturen. Denne kulturen utmerker seg med sin flittige utvinning av kobber og for sine bronsearbeider. Genetiske studier tyder på et nært slektskap mellom Stridsøkskulturen og Sintasjtakulturen. Den første skal ha vært opphav til den siste.
Fra det vidstrakte landområdet som Andronovokulturen dekket bega folk seg sørover i to rykk. Det første rykket ga opphav til IE-kulturen i India samt Mitanni, mens det andre rykket erobret store deler av Midtøsten; deres språk har overlevd i kurdisk og iransk.
Språket og deler av innholdet i det indoariske verket «Rig Veda» tyder på en tidlig kontakt med et ikke-IE-folk. David Anthonys gjetning (les mer) er at guden «Indra» og drikken «soma», som er lånt fra et ikke-IE-språk, ble tatt opp gjennom kontakt med folket som er merket med BMAC på kartet ovenfor. Indra var sterkere assosiert med soma enn noen annen gud. Soma var en berusende drikk som vi ikke riktig vet hva besto av, men den kan ha inneholdt ephedraplanter.
I den iranske hellige skriften «Avesta» ble derimot Indra sett på som en demon og iransk ble sannsynligvis utviklet noe lengre nordover enn indoarisk.
Noen lingvistiske kuriositeter: Begrepet «viryani» fra «Rig Veda» betyr «mannlige bragder» og er beslektet med det latinske «vir» (sammenlign med svenske viril, virtuos og engelske virtue), men også med varulv og det tyske og engelske «werwolf». (Svenske värja, varna og varnagel er dog fra denne roten, men de stammer fra PIE *wer = dekke over.)
Indoiranske ruiner
Skytere og andre iransktalende folk var frem til den tyrkiske og senere delen av den slaviske ekspansjonen ofte det dominante folket på det østeuropeiske slettelandskapet. Da goterne erobret Ukraina tok de makten fra akkurat de iransktalende alanerne (osseternes forfedre). Da ostrogoterne i sin tur ble beseiret av hunnene så fulgte i sin tur såvel gotere som alanere med hunnene mot Romerriket. Ved tiden før Vestromerrikets fall fulgte en del alanere med den germanske invasjonen av Spania og Nord-Afrika.
Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus skrev på 300-tallet om de krigerske alanerne i den 31. boken av sitt verk «Res Gestae»: «Nesten alle alanske menn er lange og vakre, deres hår er moderat blond og deres øyne er bistre og fryktelige».
Mest eksotisk av iranske folk i Europa må de berømte sarmaterne være, som ble rekruttert til den romerske armeen og ble sendt til Britannia på 100-tallet e.Kr. Det er ikke umulig at denne sarmatiske stammen var akkurat alanere.
I Hindukushs høye fjell, på grensen mellom nordøstre Afghanistan, nordre Pakistan og i mindre utstrekning inn i det indiske Kashmir, finner vi dardiske språk, som er en undergruppe av indoarisk. Enda mer interessante språk i området er imidlertid nuristanspråkene. Disse språkene, som sammenlagt har rundt 100 000 talere, tilhører den indoiranske grenen, men de er hverken iranske eller indoariske, men er en tredje, veldig liten, men aldeles egen kvist på den indoiranske språkgrenen. De seks nuristanspråkene snakkes i regionen Nuristani (lysets land) i nordøstre Afghanistan. Det er snakk om et bergområde som frem til slutten av 1800-tallet var ikke-muslimsk og hadde en arisk religion fjernt beslektet med hinduismen. Landet ble før den muslimske omvendelsen kalt for Kafiristan, altså de vantros land, det vil si ikke-muslimenes land. Ifølge Coon, som utga sin monografi i 1939, så er Kafiristans herskerklasse mer arisk enn folket forøvrig, og de har hatt kraftige raselover, som sannsynligvis har måtte vike i og med islams fremfart.
I de samme traktene, i pakistanske Hindukush, bor et folk som kalles kalash. Kalashspråket tilhører den nevnte dardiske undergruppen av indoariske språk og for 100 år siden hadde språket oppimot 100 000 talere; i dag er de rundt 3 000. Hos kalashfolket er en gammel indoarisk religion fortsatt levende, men de omvendes i rask takt til islam.
«Manus lover»
Vi nordboere kan prise oss lykkelig over at vi gjennom historien har hatt et veldig homogent land og derfor sluppet raselover for å bevare vårt folk. Ser vi derimot på den gamle indoariske «Manus lover», kan vi se hvordan raseblanding med den laveste kasten, sudra, fordømmes: «Menn av høy kaste som i dåraktighet gifter seg med kvinner av lav kaste (sudra) senker sin familie og sine barn til sudra-nivået» og videre «han som gifter seg med en sudra blir utstøtt/kasteløs», «en braman som tar en sudra til hustru vil etter sin død synke til helvete; får han barn med henne mister han sin ranke som braman». Sannsynligvis skjedde en utblanding av de høyere kastene i India i større utstrekning fra og med buddhismens tilkomst. Ordet for kaste var «varna», hvilket betyr farge. Det er mulig at det referere til den ariske fargeinndelingen i hvitt, rødt og svart, men det kan også tenkes referere til sudras mørke farge.
Indoariernes Manu har for øvrig et lingvistisk motstykke i Mannu, en mytisk stamfar til noen av de germanske folkene.
/Johan Persson
Les også:
