RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den syvende artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Ifølge J.P. Mallory kom hesten, kjerren, sverdet og gravhauger til Hellas under én og samme epokegjørende invasjon. Han mener at rundt 2200 f.Kr. når det stridsøkssvingende folket Hellas og Anatolia fra Balkan og sprer total ødeleggelse. Det er med all sikkerhet forfedrene til de anatoliske arierne som er på farten. Etter invasjonen er jordbruket på det greske fastlandet betydelig mer primitivt enn jordbruket på det minoiske Kreta. Rundt 1450 f.Kr. får imidlertid også kreterne smake på stridsøkser da en mykensk krigerelite invaderer øya. De nye herrene tar ikke bare over øya, men også minoernes skriftspråk, Linear A, et skriftspråk som enda ikke har blitt dechiffrert. Mykenes variant av skriftspråket kalles Linear B og ble dechiffrert på 1950-tallet. Det viste seg at Linear B er det eldste nedskrevne formen for gresk vi kjenner til.
Ved å studere forskjellene mellom nærbeslektede språk kan lingvister avgjøre omtrent når de beslektede språkene fortsatt var ett og samme. På denne måten kan vi få gode estimater på når folkegrupper ekspanderte og ble delt i forskjellige grener. Arkaisk proto-indoeuropeisk (PIE), som dels ble bevart i den anatoliske grenen av det indoeuropeiske (IE) språktreet, ble antageligvis snakket før 4000. f.Kr. Det vi kaller for tidlig PIE ble snakket mellom 4000–3500 f.Kr. og eldre PIE fra 3500–3000 f.Kr. Urgermansk ble avgreinet fra Den pontisk-kaspiske steppes nordvestre horn rundt 3300 f.Kr; urgresk samt urslavisk ble delt av omkring 2500 f.Kr. og urindoiransk ble utviklet i den nordøstre delen av det ariske kulturområdet rundt 2500–2200 f.Kr.
Jordbrukende naboer
Kukuteni-Tripyillja-kulturen (K-T-kulturen) var en kultur som strakk seg fra midtre Romania i vest og helt til Dnepr-elven i midtre Ukraina i øst. Det var områdets første jordbrukerkultur og det lange navnet kommer av at romanske arkeologer døpte kulturen etter et funnsted i Romania (Kukuteni) og at ukrainske arkeologer døpte den etter et funnsted i Ukraina (Tripyillja).
K-T-kulturen tilhørte den før-ariske jordbrukerkulturen i Europa som iblant kalles for «det gamle Europa». Dette gamle Europa kjennetegnes foruten av jordbruk av en stor mengde kvinnestatuetter; kanskje en forløper til Mariakulten som er populær i Sør-Europa den dag i dag. Jordbrukerne var også fredeligere, en decimeter kortere og hadde mykere ansiktstrekk enn de grove arierne.
Rundt 4300–4000 f.Kr. skjer en forandring mot mer voldelige tider i K-T-kulturen. Pilspisser blir umåtelig mer vanlig og byer befestes med mur og vollgrav (2–5 m brede og 1,5–3 m dype). Byene blir også flere og større i antall, som om folk var tvunget til å flytte sammen for å søke beskyttelse. Steppefolkets grove, brede skaller med tykke skjelettbein dukker opp i gravene ved siden av jordbrukernes relativt smale, nette hodeskaller. Ariernes evige kjennetegn – stridsøksen – dukker også opp blant de ødelagte byene.
Rundt 3600 f.Kr. blir det fart på arierne igjen og i de kommende to århundrene legger de K-T-kulturen i ruiner én gang for alle. Alle har en eller annen gang hørt snakk om de gamle byene Ur og Uruk i Mesopotamia, men i perioden 3700–3400 f.Kr. ble det bygget betydelig større byer i den østre delen av K-T-kulturen, rundt elven Søndre Buh i Ukraina, ved steppens grense – byer hvis befolkning estimeres til alt mellom 15 000 og 40 000 innbyggere. Den største av disse byene, Talyanki, dekket den utrolige overflaten av 450 hektar (altså mer enn en overflate på 4 km²)! En del arkeologer mener at det ikke var snakk om «virkelige» byer ettersom de manglet en tydelig sentralisert autoritet, spesialisert økonomi, større templer og hadde små palassbygninger. Heller ikke bygde de en separat mur rundt disse byene, men bygde husene i konsentriske sirkler hvor den ytterste sirkelen av hus ble bygd sammen til en mur. Disse byene ble alle forlatt 3300 f.Kr. og jordbruket har da forsvunnet fra vestre Ukraina.
Anatolierne
Det blir nå naturlig for oss å se på den første språkavgreningen, altså på den første ariske ekspansjonen – den proto-anatoliske. Arierne som ødela K-T-kulturen skal ha vært proto-anatolierne. Proto-anatolisk ble avgrenet en gang mellom 4500–3500 f.Kr. og vi kjenner ikke til språket i seg selv, men derimot dets tre derivater, språkene luvisk, hettittisk og palaisk. Proto-anatolisk ble som sagt avgrenet fra det som kalles for arkaisk-PIE, altså før språket ble utviklet til språket som alle senere IE-språk stammer fra. Arkaisk-PIE hadde bare to tempus: nåtid (presens) og fremtid (futurum), mens PIE hadde opptil 6 tempus. Videre hadde arkaisk-PIE bare to genus, mens PIE hadde tre genus, som tysk har den dag i dag.
Hettittene
Hettittene var et indo-europeisk folk, eller ble i det minste styrt av en indo-europeisk elite. De underkuet den tidligere majoritetsbefolkningen som snakket hattisk, et språk som på grunn av sin mangel på genus og prefix tros ha tilhørt den kaukasiske språkgruppen.
Etter å ha grunnlagt et rike i dagens Tyrkia (rundt 2000 f.Kr.) plyndret de Babylon (sør for dagens Bagdad) ca. 1600 f.Kr. og sendte dermed det såkalte Gammelbabylonske riket i graven. Hettittene trakk seg tilbake etter plyndringen og inn fra vestre Iran kom et folk ved navn Kassiterne. Deres elite bar indoiranske navn og de grunnla et nytt babylonsk rike (i dagens Irak og Kuwait).
Hettittene er kjent for at de var først med å bruke jern, og vi har egyptiske dokumenter som handler om import av jernobjekter fra de krigerske hettittene.
Mitanni
Sør for de tre tidlige anatoliske språkene fantes ytterligere et arisk herskerdynasti, Mitanni. Mens luvisk, hettittisk og palaisk tros ha kommet til Anatolia via Balkan i vest, så må mianniene ha kommet til Midtøsten fra øst eller nordøst ettersom de var et indoiransk folk. Med stridsvogner og trompeter, et veldig viktig instrument ved strid med hestestridsvogner, slo de seg inn i Midtøsten.
Det Mitanniske riket hadde sitt sete i nordre Syria og utkjempet krig med såvel hettittene som med egypterne. Mitannienes invasjon var sannsynligvis ikke like tallrik som de anatoliske ariernes invasjon, da de førstnevnte ikke klarte å innføre sitt språk på de underkuede. Derimot hadde alle mitanniske konger indiske navn, selv om de kunne ha ikke-ariske navn før innsettelsen. Videre vare krigs- og hesteterminologi alle av arisk opphav og de tilba gudene Indra, Varuna, Mitra og Nasatya, som sine indiske søskenbarn i øst. Deres militæraristokrati, som brukte hestetrukne kjerrer, ble kalt maryannu – sammenlign med sanskrits «marya» = ung mann. De bruke også det indiske begrepet rita (sanskrit «r’ta»; sammenlign med «rett») som omhandler guddommelig rett.
Tre prinsesser fra Mitanni ble dronninger i Egypt, ifølge Gordon Childe. Han poengterer videre at farao Akhenaton (født Amenhotep IV), som innstiftet monoteistisk soldyrking under sin tid ved makten, vokste opp i et hoff med flere prinsesser fra Mitanni.
Ariske spor
Amarnabrevene er et kongelig egyptisk dokument som inneholder korrespondanse med kongene i Palestina og Syria, og deres navn viser at begge landenes herskende dynastier var ariere (se «The Aryans» av Childe, side 19).
Videre vet vi at til og med Egypt ble invadert av et ridende folk ved navn hyksos som tok makten i Nildeltaet. Vi vet ikke hvem de var, men det er mulig at de hadde en arisk herskerklasse. Var det hyksos som førte hesten til Nord-Afrika? Eduard Meyer rettet oppmerksomheten til funnet av en stridsvogn fra det 18. egyptiske dynastiet (1550–1292 f.Kr.) hvis aksel er bundet med bjørkebark, hvilket innebærer at det må ha kommet fra Kaukasus eller enda lenger bort.
Fra Egypt har vi forøvrig det eldste portrettet av blondhet. Det er av den egyptiske dronningen Heteferes II (ca. 2500 f.Kr.), som var datter av Kheops, faraoen som fikk bygget Kheopspyramiden i Giza, et av verdens syv underverk. På freskomaleriet av henne ser vi at hun var blond, eller i det minste bar en blond parykk.
Frygia
Når vel det hettittiske riket kollapser, omkring 1200 f.Kr., så dukker et nytt folk opp på scenen – frygerne. De snakket et IE-språk adskilt fra anatolisk. Ifløge Herodotos kom de opprinnelig fra Makedonia. Fra sin hovedstad Gordion (nær dagens Ankara) dominerte de sentrale og vestre Anatolia i flere hundre år. Kong Midas’ far, Gordion, ga sitt navn til både hovedstaden og den gordiske knute. Han skal ha knytt denne uløselige knuten på en oksekjerre. Den som kunne løse knuten skulle komme til å bli hersker over Asia. Da Alexander den store ga seg ut på sitt erobringstokt kom han naturligvis til Gordion og forsøkte å løse knuten. Etter å ha kjempet lenge og vel ga han opp, knuten var uløselig, men så plutselig dro han sverdet og hogg knuten av på midten. Knuten var løst med vold; kanskje en prediksjon om hvordan profetien skulle bli oppfylt.
Det finnes mange legendariske fortellinger fra gresk hold om den frygiske kongen Midas, som skal ha levd på 700-tallet f.Kr. (sannsynligvis har flere kongehistorier blitt vevd sammen i én enkelt person). Det frygiske riket i sin tur gikk under da (en) kong Midas, som var i voldsom krig med assyrerne, ble beseiret av en kimmerisk invasjon som kom gjennom Kaukasus. Kimmerierne var ytterligere et IE-folk, fra området mellom Krim og Kaukasus.
Ettersom vi utfra historisk materiale kan få et relativt rikt bilde av frygerne og deres naboer så tenkte jeg å passe på å nevne enda noen legender. Etter at kong Midas hadde hjulpet en beruset satyr å finne veien hjem ble han belønnet av Dionysos med et ønske. Han ønsket at alt han berørte skulle bli til gull, hvilket guden oppfylte. Kongen frydet seg over sin nye evne frem til at han skulle spise; selv maten ble til gull! Han brast ut i fortvilelse og da hans kjære datter kom for å gi ham en trøstende klem ble også hun forvandlet til gull! Midas ba til Dionysos om å få slippe evnen som til nylig hadde frydet ham så. Dionysos fortalte at hvis kongen vasket seg i elven Paktolos, så skulle han minste evnen til å forvandle alt han berørte til gull. Kongen vasket seg i elven og mistet ønsket som hadde blitt en forbannelse. Han fikk sin datter tilbake da det som hadde blitt forvandlet til gull fikk tilbake sin form. Men elven Paktolos, som rant gjennom kongeriket Lydia, ble beriket med gullkorn, hvilket forklarer det Lydiske rikets store rikdom.
Lydia
Lydisk og et par andre språk i nærområdet var IE-språk tilhørende den luviske gruppen av de anatoliske språkene, i motsetning til frygisk som altså kom vestfra ved et senere tilfelle og var nærbeslektet med gresk.
Fra Lydia har et par legender overlevd. Den første legenden har gitt stoff til «Ringenes herre». Platon skriver nemlig at Gyges var en gjeter i Lydia som fant en usynlighetsring. Med hjelp av denne klarte han å drepe kongen og ta makten i landet.
En annen versjon av legenden sier at kong Kandaules ville vise frem til sin nærmeste mann Gyges hvor fantastisk vakker hans dronning var med bare skinnet på kroppen. Gyges syntes det hele var upassende og nektet, men kongen insisterte og Gyges gikk med på å på kvelden gjemme seg bak et draperi i det kongelige soveværelset. Da han så sto bak draperiet og så den ensomme dronningen kle av seg oppdaget hun ham. Skamfull over det som hadde skjedd fikk dronningen Gyges til å sverge å enten drepe kongen og gifte seg med henne, eller selv gå døden i møte. Han valgte det første, drepte kongen, giftet seg med dronningen og tok over tronen. Ettersom han hadde kommet til kongetronen gjennom en uhederlig voldshandling spådde orakelet i Delfi at Gyges’ dynasti skulle gå under ved den femte generasjonen, hvilket også skjedde.
Den femte generasjonens arvtager til Gyges var den ufattelig rike kong Krøsus, som mente at han var verdens lykkeligste mann. Vi husker fra myten om Midas at Lydia, riket med elven Paktolos, var et veldig rikt land, hvilket gjenspeiles i uttrykket «rik som Krøsus». Da den atenske statsmannen Solon, en av Hellas’ syv vise, på sine reiser kom til Krøsus, så spurte kongen «hvem er lykkeligst i verden?» og forventet seg å få høre sitt eget navn til svar. Solon svarte omtrent «Betrakt ingen mann som lykkelig, før hans død. For en manns livsløp kan kun bedømmes når det har nådd sin slutt», og la til at Kleobis, Biton og Tellos var de lykkeligste mennene kan kjente til. De to førstnevnte for at de hadde fått en vakker død. Tellos for at han hadde fått se sine fine barn og barnebarn vokse opp og for at han døde på den beste måten, i kamp for sitt fosterland.
Solons ord viste seg å være vise, for Krøsus endte sine dager i landsflukt etter å ha mistet sitt kongedømme til perserne og sin elskede sønn til et spydstikk i en jaktulykke.
Armenierne
Også armenierne skal ha nådd sitt nåværende land vestfra. Kanskje kom de til denne delen av verden samtidig med frygierne. Ifølge sin egen tradisjon nådde de sitt nåværende hjem på 700-tallet f.Kr. Deres tidligste tekster ble nedtegnet fra 400-tallet eller tidligere og omhandler religiøse ting. Armenia var et av de første landene som ble kristnet; allerede 287 e.Kr. konverterte deres konge Tirdat til den nye læren.
Av alle de ariske språkene som skyldte over Midtøsten så er det armenske, kurdiske og iranske språk som har overlevd til våre dager (foruten veldig små diasporaer som den greske). Den kurdiske undergruppen jesidier har det gått spesielt ille for under herjingene til ISIS; dels for at de ikke er muslimer og dels for at de er lysere enn sine naboer og iblant blåøyde, hvilket seksslavehandlerne spesielt ser etter den dag i dag.
/Johan Persson
Les også:
